Stikkord: Frp

Kategorier
Kommentarer

Vil Putin hacke stortingsvalget?

Onsdag 1. februar 2017 handlet nyhetene om PSTs trusselrapport som fokuserte på økende russisk etterretningsvirksomhet i Norge og faren for at Russland kunne ha interesse av å påvirke det norske stortingsvalget. Dette har en aktuell parallell til USA, der amerikanske etterretningstjenester i tiden etter det amerikanske presidentvalget har vært klare på at russisk etterretning stod bak hackingen av Hillary Clintons kampanjesjef John Podesta og de påfølgende lekkasjene som rammet demokratene i presidentvalget. Påstandene fra CIA om Donald Trump skal ha fått hjelp av russerne til å vinne valget, sammen med lekkasjene om at russisk etterretning skal sitte på kompromitterende videomateriale av Donald Trump i samkvem med russiske prostituerte etter et besøk på et luksushotell i Moskva, har ført til en bitter konflikt mellom Trump på den ene siden og etterretningstjenestene på den andre. Det gikk så langt som at Trump i twittermeldinger sammenlignet CIA med nazi-Tyskland. Han glattet siden over dette, men inntrykket om at Donald Trump er i lomma på Vladimir Putin og russisk etterretning festet seg. Når han samtidig argumenterer for å lette sanksjoner mot Russland, ansetter Rex Tillerson som tidligere Russland-sjef i Exxon og venn av Putin som utenriksminister, og hyller Putins lederegenskaper, evner han ikke å minske mistanken om at Putin har lykkes med å innsette sin foretrukne kandidat som president i verdens mektigste land. Som en konsekvens av dette, er det kanskje ikke lenger den amerikanske presidenten, men heller den tidligere KGB-sjefen som nå bør regnes som verdens mektigste mann. Sterkt gjort av lederen for et land hvis økonomi ikke er større enn Spanias.

I vår hjemlige andedam ble det 1. februar klart at to norske parlamentarikere, Trine Skei Grande fra Venstre og Bård Vegard Solhjell fra SV ikke har fått visum til Russland og dermed ble forsvar- og utenrikskomiteens planlagte reise til Moskva utsatt. De to har mest sannsynlig havnet på Russlands svarteliste over politikere som nektes innreise, som er et motsvar til vestens sanksjoner mot Russland over situasjonen i Ukraina som målrettet rammer enkeltpersoner som har blitt knyttet opp mot planleggingen og gjennomføringen av den folkerettsstridige russiske anneksjonen av Krim-halvøya. Bakgrunnen for at nettopp disse to nektes innreise vet kun russiske myndigheter, men det er sannsynlig at det henger sammen med deres støtte til menneskerettsorganisasjoner og opposisjonelle i Russland. Hensikten med denne visumsnekten må sees i sammenheng med annen russisk etterretningsvirksomhet og tolkes i lys av det vi kan regne med er russiske myndigheters målsetninger for påvirkningesarbeidet overfor Norge.

Så hva ønsker Russland egentlig å oppnå? Russland har siden Sovjetunionens fall hatt en økonomisk og politisk tilnærming til Vesten. Økonomisk vekst har vært blant de viktigste motivatorene for å opprette kontakt med land som det tidligere kommunistiske regimet som var mer eller mindre politisk isolert fra i nesten åtti år. Russland har hatt behov for vestlige investeringer for å bygge infrastruktur og ny industri, og i perioden fra 1991 inntok Russland en mer tilbaketrukken rolle i utenrikspolitikken. Etter at Putin kom til makten i 1999 har Russland tatt mer plass på den internasjonale scenen. Etter flere mindre kriger i Kaukasus, har Putins oppmerksomhet vendt seg mer mot grenselandene i vest. I særlig Hviterussland og Ukraina har russiske myndigheter hatt stor grad av kontroll gjennom russiskvennlige regimer som har ført en politikk etter Putins smak. For Ukrainas del endret dette seg sterkt etter Maidan-oppstanden i 2014 som førte til at Victor Yanokovych og hans regjering måtte trekke seg. Han ville opprettholde den nære kontakten med Russland, mens folket ønsket tilnærming til EU. Dette var et enormt nederlag for det Russiske regimet.

Ukraina var en del av det russiske keiserriket og senere Sovietunionen fra 1791 til 1991, altså i 200 år. Krim-halvøya i sør var strategisk viktig, og ble hovedsete for den russiske svartehavsflåten og base for de territorielle konfliktene med det Osmanske riket. Krimkrigen 1853-1856 var den blodigste mellomstatlige konflikten i Europa siden Napoleonskrigene og frem til 1. Verdenskrig, og ble utkjempet mellom Europas stormakter over kontrollen over halvøya. Byen Sevestapol ble grunnlagt som russisk marineby, og havnen huser Russlands en gangs så mektige, og fortsatt viktige Svartehavsflåte. Etter Sovietunionens sammenbrudd i 1991 ble den viktige marinebasebn liggende i Ukrainsk territorium. Svartehavsflåten fikk bli i Sevestapol, mot at russiske myndigheter betalte leieavgift til Ukraina. I 2009 ble russernes leieavtale av havnefasilitetene satt i spill og en ny avtale kom i havn først etter at den vestlig-vennlige president Viktor Yoshchenko ble presset til nye forhandlinger ved at de russiske gassleveransene ble stengt av. Yoshchenko måtte gå av i 2010, og ble erstattet av den Putin-lojale Viktor Yanokovich. Etter at det lovlig valgte pro-russiske regimet ble avsatt av folkemengden på Maidan-plassen i 2014 fryktet nok Putin (med god grunn) at avtalen om tilgangen til havnefasilitetene for Svartehavsflåten igjen ville bli satt i spill. Muligheten for å få på plass et nytt pro-russisk regime i Kiev så ikke lyse ut, og fra 26. februar begynte russiske styrker å ta kontroll over strategiske posisjoner på halvøya. 18. mars var den russiske anneksjonen av Krim et faktum.

Anneksjonen av Krim-halvøya møtte massive internasjonale protester og økonomiske sanksjoner fra Vesten inklusiv Norge. Det er klart at det nå er en målsetning for russiske myndigheter å undergrave støtten til sanksjonene som rammer Russisk økonomi og en rekke enkeltpersoner innenfor Putins innerste sirkel. Det er i denne sammenhengen eventuelle russiske etteretningsoperasjoner mot Norge må forstås. Det neste som skjedde var derfor ikke så overraskende.

3. februar hadde PST pressekonferanse og kunne fortelle at en flere epost-kontoer tilhørende norske myndigheter og sentrale offentlige personer hadde fått tilsendt mail med skadevare fra den russiske hackergruppen APT29. Dette gjaldt ulike departementer, statens strålevern og en rekke AP-politikere. PST var klare på at det var Russland som stod bak angrepene. Fremgangsmåten ligner på den som John Podesta ble utsatt for. Informasjonen som kan ha blitt hentet ut, er klart av interesse for den russiske utenlandsetteretningen. Spørsmålet er om Russland også overfor Norge planlegger å ta skrittet videre fra informasjonsinnhenting og spionasje, til etteretningsoperasjoner der en forsøker å påvirke utfallet av det norske stortingsvalget. PST har ikke løftet frem dette som spesielt sannsynlig, ettersom det i følge dem stort sett er stor enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk blant norske partier. Jeg er ikke overbevist. Jeg tror det er et visst høyrepopulistisk parti i Norge som Russland kan ha interesse av skal sitte i sentrale posisjoner. Et parti hvis medlemmer er overrepresentert på kriminalitetsstatistikker, hvis sentrale tillitsvalgte besøker bordeller i tidligere østblokkland, og hvis stortingsrepresentanter blir åpent kritisert av PST for å pleie for nære relasjoner til russiske etteretningsopreatører. Et parti som har en retorikk som ligner den til Donald Trump. Heller enn å støtte dette partiet direkte, kommer nok russisk etterretning til å forsøke å ramme den politiske motsatsen. Den norske venstreside; Rødt, SV og Arbeiderpartiet, og sosialliberale partier som Venstre og Miljøpartiet De Grønne.  Fremgangsmåten kan være dumping av personlige data og eposter av sentrale politikere som kan ha blitt hacket, avsløring av forhold som kan sette politikere i det dårlig lys, og spredning av misinformasjon og “fake news”. Så får vi se, om dette er noe valgkampen 2017 vil bli preget av. I så fall bør vi ikke bli overrasket.

Til sist: Hva skal vi lære av dette, og hvordan skal vi møte disse utfordringene? For min egen del tror jeg ikke Vladimir Putin er en megaloman person som ser seg selv om en kommende verdenshersker. Jeg anser hans utenrikspolitiske ambisjoner til å være begrenset til å konsolidere russisk innflytelse i grenseområdene og tidligere Sovietstater. Han ønsker å hindre videre utvidelser av NATO mot øst og unngå ydmykende situasjoner, slik som å stå i fare for å miste kontrollen over marinebasen til Svartehavsflåten. Da Russland annekterte Krim, brøt de åpenbart folkeretten. Det er derfor riktig og viktig at vesten kom med sanksjoner. Disse sanksjonene må vedvare. Tillater vi at de oppheves uten at det foreligger en fredsavtale som omfatter hele Ukraina, bereder vi grunnen for flere kommende grensejusteringer og territorielle ekspansjoner. Det er en farefull vei å gå.

 

Reklame
Kategorier
Kommentarer

Min spådom for valgresultatet stortingsvalget 2013.

Basert på valgstatistikk og meningsmålinger fra hjemmesiden til valgforsker Bernt Aardal har jeg fremskrevet partienes oppslutning per i dag basert på hvordan partiene historisk har prestert i løpet av valgkampen. Jeg har også tatt hensyn til ulike forhold slik som forholdet mellom oppslutningen til Høyre og Venstre der Høyre ser ut til å gå opp når Venstre går ned og motsatt.

Ettersom MDG ser ut til å gjøre et historisk gjennombrudd, er det svært vanskelig å si noe om hvordan MDG kan komme til å gjøre det i løpet av valgkampen. Oppslutningen jeg har landet på er kanskje noe optimistisk, men tar utgangspunkt i at partiet har hatt en sterkt vekst på både meningsmålinger, i antall medlemmer og i antall mediaoppslag så langt i valgåret.

Min spådom for valgoppslutningen er som følger:
Rødt 2,0 % 1 mandat +1
SV 3,5 % 1 mandat -10
AP 29 % 52 mandater -12
SP 5,2 % 9 mandater -2
Venstre 4,5 % 8 mandater +6
KrF 5,0 % 9 mandater -1
Høyre 28 % 50 mandater +20
FrP 17 % 32 mandater -9
MDG 4,1 % 7 mandater +7
Andre 1,7 % 0 mandater

85 mandater kreves for flertall i Stortinget.
De rødgrønne ender på 62 mandater og må gi fra seg regjeringsmakta.

Valgets vinnere blir Høyre, Venstre og MDG.
Valgets tapere blir SV, FrP og Ap.

Dersom en skulle lagt tilbakegang og fremgang til grunn for hvem folket vil ha i regjering, så kan det tyde på at det er stemning for en Høyre-sentrumsregjering med MDG og Venstre der Erna Solberg blir statsminister. Dersom valgvinnerne skal regjere får de 67 mandater bak seg, og kan samarbeide både mot høyre og venstre. Men slik blir det neppe.

Høyre og Erna Solberg har ved dette valgutfallet et hav av muligheter for regjeringskonstellasjoner. Men det fundamentale valget står mellom å ta med FrP i regjering, eller å la være. Hva som ligger i FrPs «ultimatum» om å ikke støtte en regjering de selv ikke er en del av, vil være med å avgjøre dette valget. Er det bare tomme trusler eller er ultimatumet reelt? I så fall må FrP være beredt på å felle en eventuell Høyre-sentrumsregjering for deretter å være med og danne en ny regjering med Høyre med støtte fra minst ett sentrumsparti. Ikke det beste grunnlaget for godt samarbeidsklima kanskje. Men veien til flertallsregjering for Høyre går uansett gjennom FrP. Derfor er det sannsynlig at vi får en regjering med Høyre og FrP, pluss ett eller eventuelt to sentrumspartier.
Jeg har gjort en analyse av de ulike alternative Erna har for å danne regjering etter valget, og gitt alternativene poengsum fra en til ti etter fire kriterier: 1, antall taburetter per parti (med det utgangspunkt at Høyre vil ønske flest mulig ministere selv). 2, potensiale for enighet innad i regjeringen. 3, gjennomslagskraft (10 poeng for flertallsregjering). 4, stabilitet. Det alternativet som får høyest poengsum er det Erna burde velge, men det betyr ikke at det er den regjeringen vi får.

1. Høyre danner regjering med KrF og FrP.
Poengsum: 31/40. 91 mandater (flertall).
Partiene står nærere hverandre enn noen gang, og har gode erfaringer fra samarbeid i byer som Bergen og Oslo. Muligheten for å danne flertallsregjering betyr total gjennomslagskraft og regjeringen kan forvente god stabilitet. Dessuten får alle partiene et tilfredsstillende antall ministere.

2. Høyre danner mindretallsregjering med FrP.
Poengsum: 28/40. 82 mandater.
Like gjerne som å danne flertallsregjering, kan Erna og Siv regjere alene ettersom de i så tilfelle er i posisjon til å veksle mellom de ulike sentrumspartiene for å få flertall for sine saker i stortinget. Både SP, MDG, Venstre og KrF kan hver for seg gjøre budsjettforlik med en slik regjering. Erna Solberg vil med en slik løsning vil få stort spillerom, og slipper å gi bort for mange taburetter til enten Venstre eller KrF. Disse partiene kan også slippe å bli for sterkt bundet FrP, og kan late som om de er i opposisjon til regjeringens politikk.

3. Høyre danner mindretallsregjering med KrF og Venstre.
Poengsum: 28/40. 67 mandater.
Selv om en slik regjering har færre mandater bak seg i stortinget, har den fått like mange poeng som alternativ 2. Det kommer av at dette vil bli en reprise av Bondevik 2-regjeringen, men denne gangen er det soleklart at statsministeren går til Høyre. Partiene har god erfaring med å samarbeide, og vil så sant ikke FrP går helt i lås kunne samarbeide både mot venstre og høyre.

4. Høyre danner flertallsregjering med FrP og Venstre.
Poengsum: 26/40. 90 mandater.
Muligheten til å sitte i flertallsregjering, frister nok mange og i Venstre, men dette alternativet får kraftig trekk på potensiale for enighet og stabilitet, ettersom det nok fortsatt vil være mange i Venstre som vil slite kraftig med å gjøre kompromisser med FrP på innvandring/asyl og miljø/klima. NB! MDG vil også kunne danne flertall med Høyre og FrP, men har vedtatt at det er utelukket.

Heretter blir det mer vanskelig å komme med noen rangering, ettersom Høyre kan danne mindretallsregjering alene, eller sammen med ett eller flere av sentrumspartiene. Bortsett fra at Erna nok vil foretrekke en reprise av Bondevik 2 (alt. 3), er det i det hele tatt åpent, og min analyse viser at de ulike alternative ender med sine forskjellige fordeler og ulemper alle på poengsummene 24 og 25. Høyre kan danne mindretallsregjering alene, sammen med enten KrF, Venstre eller MDG, eller sammen med en hvilken som helst kombinasjon av to av disse (f.eks. Høyre, KrF og MDG). Det er lite sannsynlig at alle tre vil kunne bli invitert, ettersom det da ville blitt for få statsrådposter på hver. Høyre kan ikke danne flertallsregjering med sentrumspartiene uten FrP (Høyre+KrF+Venstre+MDG+SP=83 mandater). SP kunne også i prinsippet vært med blant alternativene for Høyre, men det er lite trolig at SP vil velges fremfor de borgerlige partiene.

Rangert etter alle disse ulike kombinasjonene kommer Erna Solbergs uttalte regjeringsambisjon: flertallsregjering med alle de borgerlige partiene (FrP, Høyre, KrF og Venstre). Grunnen til det er først og fremst kombinasjonen av at Høyre vil som suverent største parti likevel sitte igjen med uforholdsmessig få ministere dersom de ikke skal utvide kollegiet (Høyre har som politikk at det skal være færre ministere, ikke flere). De vil dessuten ikke trenge både KrF og Venstre for å få flertall, og potensiale for å oppnå enighet er dårligere ved en slik løsning. Men skulle de blå få færre mandater og være avhengig av både KrF og Venstre for å danne flertall, vil saken stille seg annerledes. Konklusjonen er at vi neppe vil se en regjering med mer enn tre partier etter valget.

Det mest oppsiktsvekkende ved det hele er Miljøpartiet De Grønnes mulighet til å kunne bli vurdert for regjeringssamarbeid, og deres mulighet til å alene eller sammen med andre sentrumspartier kunne gjøre budsjettforlik med en eventuell Høyre/FrP regjering!

Ja til kommunal kontantstønad

Miljøpartiet Dei Grøne er positive til forslaget fra Førde FrP om å innføre lokal kontantstønad. Ikkje berre fordi at dette vil bidra til å løse kommunens prekære mangel på barnehageplasser, men også fordi kontantstønad er tråd med fleire av våre grunnleggjande prinsipper.

Eg blir nesten deprimert når jeg hører fra SV og Ap korleis kontantstøtta er eit angrep på likestilling, og at det er synd og skam at arbeidsføre folk blir gående hjemme heller enn å jobbe. Kven er det velferdsordningene er laga for, folket eller staten? Det som er best for kvar enkelt familie må være det som ein må leggje til rette for. For mange er det det beste å vere heime med eigne barn. Det er eit privilegium for dei som får det til. Mange går frivillig ned i inntekt for å yte omsorg til egen familie. Når vart det eit problem?

SV er mest bekymra for likestillinga. Dei frykter at mor blir gåande heime mens far er på arbeide. Er det eg som har misforstått: er ikkje målet med likestilling at kvinna skal få ha dei same sjansane, men ikke nødvendigvis bli tvinga til å gjere det same som mannen? For både foreldra er det å bruke tid med barnet i dei første leveåra eit gode, ikkje ein belastning. Det skaper trygge barn og solide familier. Sjølv har eg vore heime med sonen min denne våren i mangel på barnehageplass, og er takksam for dei sterke bånda eg har knytt med ham. Når kona er lege og eg student, er det mest økonomisk at det er eg som arbeider heime. Når ein ser på kjønnsfordelinga blant studentane i fleire av prestisjeutdanningane på høgskule og universitet, kjem argumentet om at det alltid er meir økonomisk for familiane at det er mor som må gå heime, snart til å bli ugyldig.

Kva skal vi eigentleg med alle pengane? Noreg er eit av verdas rikeste land, og når rekkehus på Vie blir solgt for meir enn tre millionar kroner, tydar det på at det ikkje manglar penger i Førde heller. Ja, buutgiftane er høge, men vi har aldri brukt ein mindre andel av inntekta på mat enn no, og forbruket har aldri vore høgare. Det å bruke peng har blitt ein hobby (og for nokon eit strev) i seg sjølv. Dette overforbruket er ein miljøbelastning, og det er gira av ein petroleumsindustri som ikke finnast bærekraftig.

Eit av måla til Miljøpartiet Dei Grøne er at vi skal jobbe litt mindre, og leve litt meir. Vi har ikkje eit ansvar overfor staten om å jobbe 100% livet ut for peng vi ikkje treng, sama kva Ap vil ha oss til å tru. Derimot har vi alle eit ansvar overfor vår eigen familie om å bygge solide heimer og skape trygge barn. Det viser forskninga at ein gjer best om ein sjølv bruker tid med dei når dei er små. Trygge familier gjer trygge lokalsamfunn, det tjener vi alle på. Difor seier vi ja til lokal kontantstønad!