Kategorier
Kommentarer

Vil Putin hacke stortingsvalget?

Onsdag 1. februar 2017 handlet nyhetene om PSTs trusselrapport som fokuserte på økende russisk etterretningsvirksomhet i Norge og faren for at Russland kunne ha interesse av å påvirke det norske stortingsvalget. Dette har en aktuell parallell til USA, der amerikanske etterretningstjenester i tiden etter det amerikanske presidentvalget har vært klare på at russisk etterretning stod bak hackingen av Hillary Clintons kampanjesjef John Podesta og de påfølgende lekkasjene som rammet demokratene i presidentvalget. Påstandene fra CIA om Donald Trump skal ha fått hjelp av russerne til å vinne valget, sammen med lekkasjene om at russisk etterretning skal sitte på kompromitterende videomateriale av Donald Trump i samkvem med russiske prostituerte etter et besøk på et luksushotell i Moskva, har ført til en bitter konflikt mellom Trump på den ene siden og etterretningstjenestene på den andre. Det gikk så langt som at Trump i twittermeldinger sammenlignet CIA med nazi-Tyskland. Han glattet siden over dette, men inntrykket om at Donald Trump er i lomma på Vladimir Putin og russisk etterretning festet seg. Når han samtidig argumenterer for å lette sanksjoner mot Russland, ansetter Rex Tillerson som tidligere Russland-sjef i Exxon og venn av Putin som utenriksminister, og hyller Putins lederegenskaper, evner han ikke å minske mistanken om at Putin har lykkes med å innsette sin foretrukne kandidat som president i verdens mektigste land. Som en konsekvens av dette, er det kanskje ikke lenger den amerikanske presidenten, men heller den tidligere KGB-sjefen som nå bør regnes som verdens mektigste mann. Sterkt gjort av lederen for et land hvis økonomi ikke er større enn Spanias.

I vår hjemlige andedam ble det 1. februar klart at to norske parlamentarikere, Trine Skei Grande fra Venstre og Bård Vegard Solhjell fra SV ikke har fått visum til Russland og dermed ble forsvar- og utenrikskomiteens planlagte reise til Moskva utsatt. De to har mest sannsynlig havnet på Russlands svarteliste over politikere som nektes innreise, som er et motsvar til vestens sanksjoner mot Russland over situasjonen i Ukraina som målrettet rammer enkeltpersoner som har blitt knyttet opp mot planleggingen og gjennomføringen av den folkerettsstridige russiske anneksjonen av Krim-halvøya. Bakgrunnen for at nettopp disse to nektes innreise vet kun russiske myndigheter, men det er sannsynlig at det henger sammen med deres støtte til menneskerettsorganisasjoner og opposisjonelle i Russland. Hensikten med denne visumsnekten må sees i sammenheng med annen russisk etterretningsvirksomhet og tolkes i lys av det vi kan regne med er russiske myndigheters målsetninger for påvirkningesarbeidet overfor Norge.

Så hva ønsker Russland egentlig å oppnå? Russland har siden Sovjetunionens fall hatt en økonomisk og politisk tilnærming til Vesten. Økonomisk vekst har vært blant de viktigste motivatorene for å opprette kontakt med land som det tidligere kommunistiske regimet som var mer eller mindre politisk isolert fra i nesten åtti år. Russland har hatt behov for vestlige investeringer for å bygge infrastruktur og ny industri, og i perioden fra 1991 inntok Russland en mer tilbaketrukken rolle i utenrikspolitikken. Etter at Putin kom til makten i 1999 har Russland tatt mer plass på den internasjonale scenen. Etter flere mindre kriger i Kaukasus, har Putins oppmerksomhet vendt seg mer mot grenselandene i vest. I særlig Hviterussland og Ukraina har russiske myndigheter hatt stor grad av kontroll gjennom russiskvennlige regimer som har ført en politikk etter Putins smak. For Ukrainas del endret dette seg sterkt etter Maidan-oppstanden i 2014 som førte til at Victor Yanokovych og hans regjering måtte trekke seg. Han ville opprettholde den nære kontakten med Russland, mens folket ønsket tilnærming til EU. Dette var et enormt nederlag for det Russiske regimet.

Ukraina var en del av det russiske keiserriket og senere Sovietunionen fra 1791 til 1991, altså i 200 år. Krim-halvøya i sør var strategisk viktig, og ble hovedsete for den russiske svartehavsflåten og base for de territorielle konfliktene med det Osmanske riket. Krimkrigen 1853-1856 var den blodigste mellomstatlige konflikten i Europa siden Napoleonskrigene og frem til 1. Verdenskrig, og ble utkjempet mellom Europas stormakter over kontrollen over halvøya. Byen Sevestapol ble grunnlagt som russisk marineby, og havnen huser Russlands en gangs så mektige, og fortsatt viktige Svartehavsflåte. Etter Sovietunionens sammenbrudd i 1991 ble den viktige marinebasebn liggende i Ukrainsk territorium. Svartehavsflåten fikk bli i Sevestapol, mot at russiske myndigheter betalte leieavgift til Ukraina. I 2009 ble russernes leieavtale av havnefasilitetene satt i spill og en ny avtale kom i havn først etter at den vestlig-vennlige president Viktor Yoshchenko ble presset til nye forhandlinger ved at de russiske gassleveransene ble stengt av. Yoshchenko måtte gå av i 2010, og ble erstattet av den Putin-lojale Viktor Yanokovich. Etter at det lovlig valgte pro-russiske regimet ble avsatt av folkemengden på Maidan-plassen i 2014 fryktet nok Putin (med god grunn) at avtalen om tilgangen til havnefasilitetene for Svartehavsflåten igjen ville bli satt i spill. Muligheten for å få på plass et nytt pro-russisk regime i Kiev så ikke lyse ut, og fra 26. februar begynte russiske styrker å ta kontroll over strategiske posisjoner på halvøya. 18. mars var den russiske anneksjonen av Krim et faktum.

Anneksjonen av Krim-halvøya møtte massive internasjonale protester og økonomiske sanksjoner fra Vesten inklusiv Norge. Det er klart at det nå er en målsetning for russiske myndigheter å undergrave støtten til sanksjonene som rammer Russisk økonomi og en rekke enkeltpersoner innenfor Putins innerste sirkel. Det er i denne sammenhengen eventuelle russiske etteretningsoperasjoner mot Norge må forstås. Det neste som skjedde var derfor ikke så overraskende.

3. februar hadde PST pressekonferanse og kunne fortelle at en flere epost-kontoer tilhørende norske myndigheter og sentrale offentlige personer hadde fått tilsendt mail med skadevare fra den russiske hackergruppen APT29. Dette gjaldt ulike departementer, statens strålevern og en rekke AP-politikere. PST var klare på at det var Russland som stod bak angrepene. Fremgangsmåten ligner på den som John Podesta ble utsatt for. Informasjonen som kan ha blitt hentet ut, er klart av interesse for den russiske utenlandsetteretningen. Spørsmålet er om Russland også overfor Norge planlegger å ta skrittet videre fra informasjonsinnhenting og spionasje, til etteretningsoperasjoner der en forsøker å påvirke utfallet av det norske stortingsvalget. PST har ikke løftet frem dette som spesielt sannsynlig, ettersom det i følge dem stort sett er stor enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk blant norske partier. Jeg er ikke overbevist. Jeg tror det er et visst høyrepopulistisk parti i Norge som Russland kan ha interesse av skal sitte i sentrale posisjoner. Et parti hvis medlemmer er overrepresentert på kriminalitetsstatistikker, hvis sentrale tillitsvalgte besøker bordeller i tidligere østblokkland, og hvis stortingsrepresentanter blir åpent kritisert av PST for å pleie for nære relasjoner til russiske etteretningsopreatører. Et parti som har en retorikk som ligner den til Donald Trump. Heller enn å støtte dette partiet direkte, kommer nok russisk etterretning til å forsøke å ramme den politiske motsatsen. Den norske venstreside; Rødt, SV og Arbeiderpartiet, og sosialliberale partier som Venstre og Miljøpartiet De Grønne.  Fremgangsmåten kan være dumping av personlige data og eposter av sentrale politikere som kan ha blitt hacket, avsløring av forhold som kan sette politikere i det dårlig lys, og spredning av misinformasjon og “fake news”. Så får vi se, om dette er noe valgkampen 2017 vil bli preget av. I så fall bør vi ikke bli overrasket.

Til sist: Hva skal vi lære av dette, og hvordan skal vi møte disse utfordringene? For min egen del tror jeg ikke Vladimir Putin er en megaloman person som ser seg selv om en kommende verdenshersker. Jeg anser hans utenrikspolitiske ambisjoner til å være begrenset til å konsolidere russisk innflytelse i grenseområdene og tidligere Sovietstater. Han ønsker å hindre videre utvidelser av NATO mot øst og unngå ydmykende situasjoner, slik som å stå i fare for å miste kontrollen over marinebasen til Svartehavsflåten. Da Russland annekterte Krim, brøt de åpenbart folkeretten. Det er derfor riktig og viktig at vesten kom med sanksjoner. Disse sanksjonene må vedvare. Tillater vi at de oppheves uten at det foreligger en fredsavtale som omfatter hele Ukraina, bereder vi grunnen for flere kommende grensejusteringer og territorielle ekspansjoner. Det er en farefull vei å gå.

 

Kategorier
Kommentarer

Lyspunkt i mørket

Finnes det noe positivt med valgseieren til Donald Trump? Selvsagt er resultatet nedslående, og for verden er det kritisk at han både vil si opp Parisavtalen og reforhandle atomavtalen med Iran. Summen ender nok uansett i minus, men på en slik dyster morgen vil jeg likevel forsøke å oppsummere noen ting som kan peke i positiv retning.

– Donald Trump har signalisert en mindre offensiv utenrikspolitikk. Forhåpentlig vil det bety at konfliktnivået opp mot Russland trappes ned, og vi får i neppe en flyforbudssone i Syria slik som Hillary Clinton ivret for. Det vil kunne dempe krigsfrykten og den noe paranoide stemningen mellom Russland og Vesten. Kanskje unngår vi nye amerikanske intervensjoner i Midt-Østen.

– «The Establishment», først og fremst blant demokratene, men også blant republikanerne har fått seg en solid nesestyver. Deres maktarroganse, egenrettferdige og suverene holdninger har blitt gitt en tydelig korreks av de amerikanske velgerne. Folket sa: «Vi vil ha Bernie Sanders som president». Eliten svarte: «Nei, det er Hillary Clinton sin tur nå.» Folket ville ha en kandidat som talte Rom midt i mot, og som ikke var kjøpt og betalt av Wall Street. Det har de forsåvidt fått. Nå bør elitene i begge partier bøye sine hoder i skam.

– Norge, Europa og Vesten vil igjen kunne se på USA, og særlig amerikansk utenrikspolitikk i et mer kritisk lys. Barack Obama gav i kraft av sin person og karisma Amerikansk politikk et langt mer sympatisk ferniss enn det det fortjener. Dronekrigene i Asia og Midtøsten har pågått nesten uten kritikk. Menneskerettighetsbrudd overfor indianerstammer som protesterer mot oljerørledninger, massefengsling av overveiende minoritetsgrupper, politibrutalitet og omfattende bruk av dødsstraff er alle eksempler på amerikansk politikk som fortjener mer kritikk. Kanskje vil den komme tydeligere frem nå som Obama fratrer og Trump tar over.

– Den amerikanske venstresiden som støttet Bernie Sanders bør kjenne sin besøkelsestid og innse at det demokratiske partiet ikke er riktig plattform for å gjennomføre en progressiv agenda. Det er et stort rom til venstre for demokratene i amerikansk politikk, og det bør kunne fylles av ett nytt parti, eller i hvert fall av en organisert gruppe med progressive kandidater under den demokratiske paraplyen. Vi kan også håpe på en oppblomstring av grassrotaktivisme blant alle dem som innser at de ikke har råd til å vente fire år med å bygge mer sosialliberale og grønne samfunn.

Det er mye en kan ha håp om, men det er i dag god grunn til uro. Det største problemet med Trump som president i USA, er at vi vanskelig kan vite hva han faktisk vil gjøre. Det lille av konkrete forslag har har fremmet i løpet av kampanjen etterlater store hull av uvisse om hva hans administrasjon vil foreta seg. Vi kan ikke annet enn å vente å se.

Kategorier
Kommentarer

Fascisten Donald Trump

Realitystjernen og eiendomsmogulen Donald Trump leder til alles overraskelse den republikanske primærvalgkampen i USA. Han har kjørt en kampanje som har spilt på fremmedfrykt og latterliggjøring av sine motkandidater og lite substansiell politikk. De to forslagene fra Trump som har fått mest omtale så langt i valgkampen er forslaget om å bygge en mur langs grensen til Mexico for å holde innvandrere ute, samt forslaget om å nekte alle muslimer adgang til USA.

Donald Trump startet sin valgkamp med en tirade mot latinamerikanere og spesielt innvandrere fra Mexico. Han kom blant annet med følgende uttalelse: “When Mexico sendt its people, (…) They’re bringing drugs. They’re bringing crime. They’re rapists. And some, I assume, are good people.

Han fulgte opp senere med klare kvinnefientlige kommentarer rettet mot journalisten og ankerkvinnen Megyn Kelly etter at hun hadde konfrontert ham med misogynistiske uttalelser han hadde kommet med overfor kvinner. Om Kelly etter debatten insinuerte Trump at debattlederen hadde vært menstruerende: “You could see there was blood coming out of her eyes. Blood coming out of her whereever.Like lite sympatiske var kommentarene om den eneste kvinnelige republikanske kandidaten Carly Fiorina: “Look at that face! Would anyone vote for that? Can you imagine that, the face of out next president?”   

Likevel, mest graverende og sjokkerende var utspillet han kom med etter tragedien som utspant seg i San Bernadino i California 2. desember 2015, der 14 ble drept og 22 alvorlig såret etter at et radikalisert muslimsk ektepar åpnet ild mot sivile. I USA skjer det i snitt en “mass shooting” der fire eller flere blir skutt og/eller drept hver dag, men i stedet for å jobbe for strengere våpenlovgivning, benyttet Trump anledningen til angripe religionen islam og alle som tilslutter seg ved den.  “Donald J. Trump is calling for a complete shutdown of Muslims entering the United States.” Forslaget om totalt innreiseforbud for Muslimer møtte unison fordømmelse, men Trump har aldri unnskyldt seg eller trukket forslaget tilbake.

Det var etter dette siste utspillet at mange kommentatorer og politiske motstandere tok til å bruke betegnelsen fascist om Donald Trump. Andre kommentatorer har igjen benektet at dette er en hensiktsmessig betegnelse å bruke om kandidaten. Selv mener jeg fascist-stempelet har noe for seg, og jeg vil vise til de forhold jeg mener understøtter en slik betegnelse.

Men først: Hvordan skal vi definere fascisme i 2016? En del trekk ved de historiske fascistiske bevegelsene i Italia og Tyskland på 30- og 40- tallet er bundet til tid og rom og kan vanskelig overføres til en moderne definisjon. I etterkrigstiden har bruken av begrepet glidd ut, og har vært hyppig brukt som nedsettende begrep om ytterliggående politiske bevegelser med autoritære eller totalitære trekk. Noen kriterier kan vi likevel sette som kjennetegn ved en fascistisk bevegelse.

  • Fokus på nasjonalstaten.
  • Fremmedfrykt og mistenkeliggjøring av hele folkegrupper og religioner.
  • Vilje til å utøve vold for å oppnå politiske mål.
  • Forakt for ytringsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet.
  • Ideal om en sterk leder, en fører, persondyrkelse.
  • Motstand mot sosialisme og kommunisme.
  • Forakt for demokratiet som styreform.

Neste øvelse blir så å undersøke om Trumps kampanje og ideologi passer inn i disse karakteristikkene. Første punkt om nasjonalstaten oppfylles allerede i Trumps kampanje-slagord: “Make America Great Again”, og kan understrekes ytterligere ved å vise til alle de rasistiske uttalelsene Trump har kommet med overfor latin-amerikanere, muslimer og andre minoriteter.

Andre punkt oppfylles i forslaget om å etablere totalt innreiseforbud for alle muslimer. Trump har også uttalt seg positivt om å utstyre alle muslimer i USA med ID-merking.

Har Trumps kampanje uttrykt vilje til vold for å oppnå politiske mål? Ser man på Trumps utenrikspolitiske utspill, er det ingen tvil om at han er en klassisk “hauk”. Altså en politiker som gjerne griper til krig og invasjon som en forlengelse av utenrikspolitikken. Han har blant annet lovet å knuse DEASH med amerikanske styrker om han kommer til makten. Samtidig er det mange urovekkende tendenser til kontroll og voldsbruk under Trumps arrangementer. Samlingene hans har blitt preget av demonstranter som sniker seg inn og viser sin avsky for Trumps politikk. Disse blir resolutt kastet ut, og Trump har uttalt fra talerstolen mens disse utkastelsene foregikk at sikkerheten vil bli strengere og strengere, og det ville etterhvert blir svært utrivelig for aksjonister å demonstrere under hans arrangementer. Også journalister må forholde seg til svært strenge instrukser, og risikerer å bli kastet ut dersom de ikke til en hver tid holder kamera festet på Trump, og i stedet forsøker å filme folk som blir eskortert ut som et eksempel. Det har også vært flere episoder der Trump-tilhengere har banket opp svarte aksjonister. Etter disse tilfellene har ikke Trump beklaget behandlingen, men forsvart tilhengerne sine: “Maybe he should have been roughed up, It was disgusting what he was doing.” Her demonstrerer Trump sin forakt for ytringsfrihet, slik han også forakter religionsfrihet for muslimer og ikke respekterer journalister rett og plikt til å dekke helheten av hans politiske kampanje.

Donald Trump har ved flere anledninger idyllisert den sterke lederen. Russlands enerådende president Putin har han flere ganger hyllet: “(Putin) is a strong leader… He’s making mincemeat out of our President.” I annonser betalt av Trumps kampanje får vi følgende budskap om den demokratiske kandidaten Sanders: “The world is a dangerous place, we need a though, strong leader, and it’s not this guy.” så vises video av Sanders som blir forstyrret under en tale av Black Lives Matter aksjonister, og så teksten: “Bernie can’t even defend his microphone, how can he defend the country?” Sine republikanske motkandidater har han også liten respekt for. De er svake, dumme, patetiske, stygge, finn et skjellsord, han har brukt det. Samtidig fremmer han idoldyrkelsen av sin egen person. På sine samlinger instruerer Trumps medarbeidere forsamlingen om å taktfast rope: “Trump! Trump! Trump! Trump!” Persondyrkelsen i kampanjen er selvsagt bare en forlengelse av den narsissistiske bruken av eget navn på alle bygninger og prosjekter han har vært involvert i.

Fascistene i mellomkrigstiden mobiliserte i motstand mot marxistiske grupper og stod i opposisjon til disse. Samtidig førte de økonomisk politikk som i moderne amerikansk kontekst ville blitt sett på som revolusjonært sosialistisk. Arven etter den historiske fascismen i Trumps kampanje finner vi i omtalen av den demokratiske kandidaten Bernie Sanders som kommunist, og selvsagt en total avvisning av nye kollektive velferdsordninger.

Det viktigste og beste motargumentet mot å definere Trumps kampanje som fascistisk, er mangelen på en uttalt plan om å ta kontroll over staten og avvikle demokratiet. Noen vil si at uten en slik plan kan man ikke si at en bevegelse er fascistisk. Jeg har to innvendinger: Mellomkrigstidens fascisme sprang frem som en motreaksjon på unge og svært svake demokratier som ikke klarte å løse den økonomiske kristen som Tyskland og Italia befant seg i. Slik sett er denne planen om å avvikle demokratiet et fenomen som er bundet til tid og sted slik jeg redegjorde for i innledningen, og følgelig ikke et nødvendig kriterie for å kunne bruke fascisme-definisjonen i dag. Om dette ikke kan godtas, kan en likevel innvende at Trump ikke trenger å ha en plan om å avvikle demokratiet i USA, ettersom det allerede er avviklet.

La meg forklare: En stor undersøkelse gjort i 2014 av Prof Martin Gilens ved Princeton University og Prof Benjamin I Page ved Northwestern University konkluderte med at USAs styreform lar seg best definere som et oligarki. Et oligarki er et fåmannsvelde, der makten er konsentrert hos en liten gruppe mektige individer, såkalte oligarker. Det Amerikanske demokratiet er svært omfattende, men samtidig er det sterkt svekket til fordel for svært rike individer og store selskapers makt. Lovgivning som tillater ubegrensede pengegaver til valgkamper har gjort det mulig for pengeinteresser å kjøpe valg, og sikre seg lojale “folkevalgte” som ikke representerer folket, men bidragsyternes interesser. Dette er et kjent problem, og har ført til stor politikerforrakt og lav valgdeltakelse. En av Bernie Sanders hovedmål for sin kampanje er å endre denne situasjonen og forby store pengegaver til politiske kampanjer og slik svekke selskapene og de superrikes makt over politikken. Trump er selv en av disse superrike, og vil opprettholde status quo. Ergo trenger han ikke begå statskupp for å avvikle demokratiet. Det er allerede avviklet!

For å oppsummere: Trump er en drikksekk, det er det ingen tvil om. Han er en misogynisk og rasistisk demagog som hisser folkemasseme opp mot minoriteter og andre trossamfunn og han dyrker den sterke lederen som et politisk ideal. Han forrakter ytringsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet og han vil kjempe mot sosialisme og reelt folkestyre. Han er villig til å bruke vold som middel for å oppnå politiske mål. Han er selv en oligark, og går til valg for å bli sjefsoligarken i de forente stater. Hvis noen vil kalle ham en fascist, så har de dermed god dekning for det.

 

Kategorier
Kommentarer

President Bernie Sanders?

Bernie Sanders ligger godt an til å bli USAs neste president. Det ingen hadde trodd skulle være mulig, ser ut til å bli en realitet dersom han vinner i Iowa og/eller New Hampshire. Vinner han primærvalget i de to tidligste statene, får han et momentum som kan sikre ham primærvalget. Hilary Clinton flyter fortsatt mye på det at hun er langt mer kjent enn Bernie. Vinner Sanders i Iowa og eller New Hampshire kommer det til å jevne seg ut, ettersom pressen da vil gi ham langt mer oppmerksomhet.

Bernie Sanders har slitt litt mer å få oppslutning blant svarte. Det skyldes nok mye mangelen på «name recognition». Samtidig har Bernie mange promoterte svarte tilhengere, som rapperen og aktivisten Killer Mike og den intelektuelle Cornel West. Jeg tror det er en begynnelse på at også de svarte for øynene opp for sentatoren fra Vermont.

Det mange kanskje ikke har fått med seg, er at Bernie Sanders gjør det langt bedre enn Hilary Clinton vs. Donald Trump og Ted Cruz som per nå er de mest sannsynlige republikanske presidentkandidatene. Hilary Clinton slår også disse i de fleste undersøkelser, men Bernie Sanders slår dem med langt større margin. Dermed er det slik at demokratene ligger svært godt an til å vinne presidentvalgkampen i 2016, særlig dersom Bernie Sanders blir deres kandidat og valgdeltakelsen blir høy.

Bernie Sanders har en stor fordel i selve presidentvalget mot republikanerne versus Hilary Clinton i det at han har en langt større appell til velgere som har avvist både demokratene og republikanerne. Disse er det svært mange av i USA, og valgdeltakelsen i mange valg har vært svært lav ettersom mange av disse «independents» ikke stemmer i valgene der de kun kan velge mellom etablerte republikanere eller demokrater. Bernie Sanders har hele sin karriere som kongressmann og senator fra Vermont vært valgt inn som fri (independent) kandidat, ettersom han er en demokratisk sosialist, eller sosialdemokrat mer etter nordisk modell enn en som passer inn i det amerikanske demokratiske partiet. Likevel stiller han til valg for demokratene, ettersom det er den eneste måten han kunne få en plattform til å kunne bygge en troverdig presidentkampanje. Med de siste meningsmålingene ser det ut som om denne kampanjen har lykkes, og den neste amerikanske presidenten kan nettopp bli en sosialdemokrat med den skandinaviske velferdsmodellen som forbilde. Det ville vært et politisk jordskjelv uten sidestykke i amerikansk historie.

Likte du å lese det jeg har skrevet om Bernie Sanders?
Jeg kan komme til din skole, bedrift eller organisasjon for å holde foredrag om Bernie Sanders og amerikansk politikk, eller jeg kan skrive for din utgivelse. Kontakt meg på epost: tor.oyvind.westbye@gmail.com for forespørsler.