Kategorier
Kommentarer

På vei mot sivilisasjonskollaps

Verdens ledende klimaforskere og biologer tror at vi beveger oss mot kollaps av vår sivilisasjon, og at det allerede er for sent å endre kurs: Det er ufattelig at vi fortsetter slik vi gjør med tanke på oljeutvinning og åpning av nye letelisenser. Mesteparten av den oljen vi allerede har funnet må bli liggende i bakken, og vi må raskt omstille oss til både lavere forbruk og fornybar energi. I stedet for å protestere mot oljeleting, er det motstand mot vindkraftverk-utbygging som sluker mye av det folkelige miljøengasjementet. Synes du 2020 har vært et kjipt år så langt? Bare vent til vi får kontinentale hetebølger som ødelegger avlinger og tvinger millioner på flukt.

Alt håp er ikke ute. Det er fortsatt mulig å handle. Det er mye vi kan og bør gjøre. Det viktigste vil være å bytte ut en konservativ-markedsorientert regjering med en som faktisk er villig til å ta de grep som kreves ved neste stortingsvalg. Hadde vi hatt en regjering med MDG på laget og tyngde i sentrum, ville vi fått en stans i utdelingen av nye letelisenser. Pengene som vi bruker på statlige garantiordninger for oljeleting kunne blitt brukt på forskning, grønn omstilling og ny fornybar energi.

Akkurat nå pøser vi ut penger til oljeindustrien som taper store summer på grunn av fall i oljeprisen. Vi ser at MDG hadde rett da de advarte sterkt mot investeringer i oljesand flere år tilbake. Nå innrømmer Helge Lund at det var en feilinvestering. 200 mrd har gått tapt der alene. Hadde vi de siste 20 årene brukt de samme summene som staten bruker på leteaktiviteter etter olje på fornybar energi, hadde vi ligget langt bedre an enn det vi gjør i dag.

Kategorier
Kommentarer

Vil Putin hacke stortingsvalget?

Onsdag 1. februar 2017 handlet nyhetene om PSTs trusselrapport som fokuserte på økende russisk etterretningsvirksomhet i Norge og faren for at Russland kunne ha interesse av å påvirke det norske stortingsvalget. Dette har en aktuell parallell til USA, der amerikanske etterretningstjenester i tiden etter det amerikanske presidentvalget har vært klare på at russisk etterretning stod bak hackingen av Hillary Clintons kampanjesjef John Podesta og de påfølgende lekkasjene som rammet demokratene i presidentvalget. Påstandene fra CIA om Donald Trump skal ha fått hjelp av russerne til å vinne valget, sammen med lekkasjene om at russisk etterretning skal sitte på kompromitterende videomateriale av Donald Trump i samkvem med russiske prostituerte etter et besøk på et luksushotell i Moskva, har ført til en bitter konflikt mellom Trump på den ene siden og etterretningstjenestene på den andre. Det gikk så langt som at Trump i twittermeldinger sammenlignet CIA med nazi-Tyskland. Han glattet siden over dette, men inntrykket om at Donald Trump er i lomma på Vladimir Putin og russisk etterretning festet seg. Når han samtidig argumenterer for å lette sanksjoner mot Russland, ansetter Rex Tillerson som tidligere Russland-sjef i Exxon og venn av Putin som utenriksminister, og hyller Putins lederegenskaper, evner han ikke å minske mistanken om at Putin har lykkes med å innsette sin foretrukne kandidat som president i verdens mektigste land. Som en konsekvens av dette, er det kanskje ikke lenger den amerikanske presidenten, men heller den tidligere KGB-sjefen som nå bør regnes som verdens mektigste mann. Sterkt gjort av lederen for et land hvis økonomi ikke er større enn Spanias.

I vår hjemlige andedam ble det 1. februar klart at to norske parlamentarikere, Trine Skei Grande fra Venstre og Bård Vegard Solhjell fra SV ikke har fått visum til Russland og dermed ble forsvar- og utenrikskomiteens planlagte reise til Moskva utsatt. De to har mest sannsynlig havnet på Russlands svarteliste over politikere som nektes innreise, som er et motsvar til vestens sanksjoner mot Russland over situasjonen i Ukraina som målrettet rammer enkeltpersoner som har blitt knyttet opp mot planleggingen og gjennomføringen av den folkerettsstridige russiske anneksjonen av Krim-halvøya. Bakgrunnen for at nettopp disse to nektes innreise vet kun russiske myndigheter, men det er sannsynlig at det henger sammen med deres støtte til menneskerettsorganisasjoner og opposisjonelle i Russland. Hensikten med denne visumsnekten må sees i sammenheng med annen russisk etterretningsvirksomhet og tolkes i lys av det vi kan regne med er russiske myndigheters målsetninger for påvirkningesarbeidet overfor Norge.

Så hva ønsker Russland egentlig å oppnå? Russland har siden Sovjetunionens fall hatt en økonomisk og politisk tilnærming til Vesten. Økonomisk vekst har vært blant de viktigste motivatorene for å opprette kontakt med land som det tidligere kommunistiske regimet som var mer eller mindre politisk isolert fra i nesten åtti år. Russland har hatt behov for vestlige investeringer for å bygge infrastruktur og ny industri, og i perioden fra 1991 inntok Russland en mer tilbaketrukken rolle i utenrikspolitikken. Etter at Putin kom til makten i 1999 har Russland tatt mer plass på den internasjonale scenen. Etter flere mindre kriger i Kaukasus, har Putins oppmerksomhet vendt seg mer mot grenselandene i vest. I særlig Hviterussland og Ukraina har russiske myndigheter hatt stor grad av kontroll gjennom russiskvennlige regimer som har ført en politikk etter Putins smak. For Ukrainas del endret dette seg sterkt etter Maidan-oppstanden i 2014 som førte til at Victor Yanokovych og hans regjering måtte trekke seg. Han ville opprettholde den nære kontakten med Russland, mens folket ønsket tilnærming til EU. Dette var et enormt nederlag for det Russiske regimet.

Ukraina var en del av det russiske keiserriket og senere Sovietunionen fra 1791 til 1991, altså i 200 år. Krim-halvøya i sør var strategisk viktig, og ble hovedsete for den russiske svartehavsflåten og base for de territorielle konfliktene med det Osmanske riket. Krimkrigen 1853-1856 var den blodigste mellomstatlige konflikten i Europa siden Napoleonskrigene og frem til 1. Verdenskrig, og ble utkjempet mellom Europas stormakter over kontrollen over halvøya. Byen Sevestapol ble grunnlagt som russisk marineby, og havnen huser Russlands en gangs så mektige, og fortsatt viktige Svartehavsflåte. Etter Sovietunionens sammenbrudd i 1991 ble den viktige marinebasebn liggende i Ukrainsk territorium. Svartehavsflåten fikk bli i Sevestapol, mot at russiske myndigheter betalte leieavgift til Ukraina. I 2009 ble russernes leieavtale av havnefasilitetene satt i spill og en ny avtale kom i havn først etter at den vestlig-vennlige president Viktor Yoshchenko ble presset til nye forhandlinger ved at de russiske gassleveransene ble stengt av. Yoshchenko måtte gå av i 2010, og ble erstattet av den Putin-lojale Viktor Yanokovich. Etter at det lovlig valgte pro-russiske regimet ble avsatt av folkemengden på Maidan-plassen i 2014 fryktet nok Putin (med god grunn) at avtalen om tilgangen til havnefasilitetene for Svartehavsflåten igjen ville bli satt i spill. Muligheten for å få på plass et nytt pro-russisk regime i Kiev så ikke lyse ut, og fra 26. februar begynte russiske styrker å ta kontroll over strategiske posisjoner på halvøya. 18. mars var den russiske anneksjonen av Krim et faktum.

Anneksjonen av Krim-halvøya møtte massive internasjonale protester og økonomiske sanksjoner fra Vesten inklusiv Norge. Det er klart at det nå er en målsetning for russiske myndigheter å undergrave støtten til sanksjonene som rammer Russisk økonomi og en rekke enkeltpersoner innenfor Putins innerste sirkel. Det er i denne sammenhengen eventuelle russiske etteretningsoperasjoner mot Norge må forstås. Det neste som skjedde var derfor ikke så overraskende.

3. februar hadde PST pressekonferanse og kunne fortelle at en flere epost-kontoer tilhørende norske myndigheter og sentrale offentlige personer hadde fått tilsendt mail med skadevare fra den russiske hackergruppen APT29. Dette gjaldt ulike departementer, statens strålevern og en rekke AP-politikere. PST var klare på at det var Russland som stod bak angrepene. Fremgangsmåten ligner på den som John Podesta ble utsatt for. Informasjonen som kan ha blitt hentet ut, er klart av interesse for den russiske utenlandsetteretningen. Spørsmålet er om Russland også overfor Norge planlegger å ta skrittet videre fra informasjonsinnhenting og spionasje, til etteretningsoperasjoner der en forsøker å påvirke utfallet av det norske stortingsvalget. PST har ikke løftet frem dette som spesielt sannsynlig, ettersom det i følge dem stort sett er stor enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk blant norske partier. Jeg er ikke overbevist. Jeg tror det er et visst høyrepopulistisk parti i Norge som Russland kan ha interesse av skal sitte i sentrale posisjoner. Et parti hvis medlemmer er overrepresentert på kriminalitetsstatistikker, hvis sentrale tillitsvalgte besøker bordeller i tidligere østblokkland, og hvis stortingsrepresentanter blir åpent kritisert av PST for å pleie for nære relasjoner til russiske etteretningsopreatører. Et parti som har en retorikk som ligner den til Donald Trump. Heller enn å støtte dette partiet direkte, kommer nok russisk etterretning til å forsøke å ramme den politiske motsatsen. Den norske venstreside; Rødt, SV og Arbeiderpartiet, og sosialliberale partier som Venstre og Miljøpartiet De Grønne.  Fremgangsmåten kan være dumping av personlige data og eposter av sentrale politikere som kan ha blitt hacket, avsløring av forhold som kan sette politikere i det dårlig lys, og spredning av misinformasjon og “fake news”. Så får vi se, om dette er noe valgkampen 2017 vil bli preget av. I så fall bør vi ikke bli overrasket.

Til sist: Hva skal vi lære av dette, og hvordan skal vi møte disse utfordringene? For min egen del tror jeg ikke Vladimir Putin er en megaloman person som ser seg selv om en kommende verdenshersker. Jeg anser hans utenrikspolitiske ambisjoner til å være begrenset til å konsolidere russisk innflytelse i grenseområdene og tidligere Sovietstater. Han ønsker å hindre videre utvidelser av NATO mot øst og unngå ydmykende situasjoner, slik som å stå i fare for å miste kontrollen over marinebasen til Svartehavsflåten. Da Russland annekterte Krim, brøt de åpenbart folkeretten. Det er derfor riktig og viktig at vesten kom med sanksjoner. Disse sanksjonene må vedvare. Tillater vi at de oppheves uten at det foreligger en fredsavtale som omfatter hele Ukraina, bereder vi grunnen for flere kommende grensejusteringer og territorielle ekspansjoner. Det er en farefull vei å gå.

 

Kategorier
Kommentarer

Lyspunkt i mørket

Finnes det noe positivt med valgseieren til Donald Trump? Selvsagt er resultatet nedslående, og for verden er det kritisk at han både vil si opp Parisavtalen og reforhandle atomavtalen med Iran. Summen ender nok uansett i minus, men på en slik dyster morgen vil jeg likevel forsøke å oppsummere noen ting som kan peke i positiv retning.

– Donald Trump har signalisert en mindre offensiv utenrikspolitikk. Forhåpentlig vil det bety at konfliktnivået opp mot Russland trappes ned, og vi får i neppe en flyforbudssone i Syria slik som Hillary Clinton ivret for. Det vil kunne dempe krigsfrykten og den noe paranoide stemningen mellom Russland og Vesten. Kanskje unngår vi nye amerikanske intervensjoner i Midt-Østen.

– «The Establishment», først og fremst blant demokratene, men også blant republikanerne har fått seg en solid nesestyver. Deres maktarroganse, egenrettferdige og suverene holdninger har blitt gitt en tydelig korreks av de amerikanske velgerne. Folket sa: «Vi vil ha Bernie Sanders som president». Eliten svarte: «Nei, det er Hillary Clinton sin tur nå.» Folket ville ha en kandidat som talte Rom midt i mot, og som ikke var kjøpt og betalt av Wall Street. Det har de forsåvidt fått. Nå bør elitene i begge partier bøye sine hoder i skam.

– Norge, Europa og Vesten vil igjen kunne se på USA, og særlig amerikansk utenrikspolitikk i et mer kritisk lys. Barack Obama gav i kraft av sin person og karisma Amerikansk politikk et langt mer sympatisk ferniss enn det det fortjener. Dronekrigene i Asia og Midtøsten har pågått nesten uten kritikk. Menneskerettighetsbrudd overfor indianerstammer som protesterer mot oljerørledninger, massefengsling av overveiende minoritetsgrupper, politibrutalitet og omfattende bruk av dødsstraff er alle eksempler på amerikansk politikk som fortjener mer kritikk. Kanskje vil den komme tydeligere frem nå som Obama fratrer og Trump tar over.

– Den amerikanske venstresiden som støttet Bernie Sanders bør kjenne sin besøkelsestid og innse at det demokratiske partiet ikke er riktig plattform for å gjennomføre en progressiv agenda. Det er et stort rom til venstre for demokratene i amerikansk politikk, og det bør kunne fylles av ett nytt parti, eller i hvert fall av en organisert gruppe med progressive kandidater under den demokratiske paraplyen. Vi kan også håpe på en oppblomstring av grassrotaktivisme blant alle dem som innser at de ikke har råd til å vente fire år med å bygge mer sosialliberale og grønne samfunn.

Det er mye en kan ha håp om, men det er i dag god grunn til uro. Det største problemet med Trump som president i USA, er at vi vanskelig kan vite hva han faktisk vil gjøre. Det lille av konkrete forslag har har fremmet i løpet av kampanjen etterlater store hull av uvisse om hva hans administrasjon vil foreta seg. Vi kan ikke annet enn å vente å se.

Kategorier
Kommentarer

Den amerikanske våren

Rosario Dawson
Actress Rosario Dawson takes part in a demonstration on Capitol Hill in Washington, Friday, April 15, 2016. The demonstration, called Democracy Spring, is advocating a set of reforms the organizers have dubbed the «democracy movement,» demanding Congress amend campaign finance laws and restore the Voting Rights Act, among other actions. (AP Photo/Pablo Martinez Monsivais)

Fredag 15. april ble den amerikanske skuespilleren Rosario Dawson, kjent fra Sin City og Daredevil arrestert i Washington DC. Hun hadde deltatt i en sivil ulydighets-aksjon i regi av kampanjegruppen Democracy Spring som representerer en rekke organisasjoner som jobber for demokrati og borgerrettigheter i USA. Innen Rosario ble arrestert, hadde over 1000 aksjonister før henne blitt arrestert på bakgrunn av den samme aksjonen. Aksjonistene gjennomfører “sit ins” på trappene til Kapitol-bygningen der kongressen holder til i den amerikanske hovedstaden. Inspirert av borgerettighets forkjempere som Martin Luther King jr. og Rosa Parks, kjemper de med fredlige virkemidler for å få frem sitt budskap. Men hva er det egentlig de vil oppnå? Kampropet til aksjonistene er: “one person, one vote”, på norsk: “en person, en stemme”. Altså kjemper de for demokrati. Så vil mange sikkert innvende: Men er ikke USA allerede et demokrati?

Ikke i følge forskere fra Princeton og Northwestern universiteter. En rapport skrevet i 2014, konkluderte med at de amerikanske styresmaktene representerer lobbyister og særinteresser, og ikke folket. Gjennom å se på 1800 myndighetsvedtak fra 1981 til 2002 kunne de se at politikken ble ført til fordel for de rike og mektige, på bekostningen av resten av befolkningen. Det er særlig store selskaper som skaffer seg innflytelse over beslutningsprosesser i Washington via lobbyister og valgkampbidrag. Denne formen for legaliserte bestikkelser har foregått i mange tiår, men situasjonen endret seg til det verre med en kjennelse i den amerikanske høyesterett i 2010, der den konservative kampanjeorganisasjonen Citizens United vant over den føderale valgkommisjonen over spørsmålet om ubegrensede valgkampbidrag. Kjennelsen har ført til at private selskaper kan bruke ubegrensede midler til å støtte kampanjene til kongressmedlemmer, senatorer og presidentkandidater gjennom såkalte super-PACs (Political Action Committee). Pengene brukes hovedsakelig til reklamekampanjer der det spres negativ omtale av motkandidater. Dette har ført til at kandidater som ikke har sterke selskaper i ryggen har liten eller ingen sjans til å oppnå offentlige verv i USA. Dette gjelder også på delstatsnivå, om enn i mindre grad. Resultatet er at kongressen og senatet vedtar politikk som gavner de selskapene som har betalt for valgkampene deres. Konsekvensen er stadig økende sosiale forskjeller.

Et styresett der de rikeste har all makt og innflytelse, og der vanlige folk har liten mulighet til å oppnå politiske verv eller i det hele tatt påvirke politikkutvikling, kan ikke kalles et demokrati. Det er i stedet et oligarki, eller kanskje mer presist: et plutokrati, som betyr rikmannsvelde. Det er derfor vi nå ser en økende mobilisering for demokratiske reformer i USA. Den første bølgen av protester så vi med Occupy Wall Street-kampanjen i 2011 der titusene marserte i protest mot økende ulikhet og finansnæringens grådighet. Nå mobiliseres det igjen til kamp for reformer i Washington DC. Men det er selvsagt presidentkandidat Bernie Sanders kampanje som utgjør den største mobiliseringen for forandring i USA. Han er en uttalt motstander av kjennelsen i høyesterett som legaliserer store pengebidrag fra selskaper til valgkamp, og han har selv valgt å klare seg uten noen super-PAC. I stedet for å hive seg på med negative kampanjer, har han valgt å bruke reklameflaten til å fokusere på saker. Pengene til å drive sin kampanje får han fra vanlige folk, som bidrar med mindre gaver, snittet er på 27$. Men når antall givere passerer seks millioner, blir det likevel mye penger som kommer inn. Sanders kampanje samler store grupper av tilhengere som slutter opp om budskapet om inntektsutjevning, høyere minstelønn, gratis helsevesen til alle og gratis adgang til offentlige universiteter og høyskoler. Mange av Bernie Sanders ivrigste tilhengere, som nevnte Rosario Dawson, er opptatt av særlig en sak som er selve forutsetningen for å kunne gjennomføre reformer på alle andre saksfelt. Det er å vinne makten tilbake fra oligarkiet, og ta tilbake folkets mulighet til å påvirke de politiske prosesser.

Den arabiske våren som begynte med protester mot regimet i Tunisia i 2010 og senere spredte seg til mange land i den arabiske regionen, har fått et par positive utfall og ellers ført til krig og konflikt. Er det starten på en amerikansk vår vi er vitne til nå? Svaret på hvor veien går videre får vi i løpet av sommeren. Skulle Bernie Sanders tape primærvalget om nominasjonen fra demokratene, vil store deler av hans tilhengerskare ha vondt for å slutte opp om Hillary Clinton som de fleste oppfatter som en del av problemet, ikke løsning for de demokratiske utfordringene USA står overfor. Aksjonistene som stod bak Occupy Wall Street og Democracy Spring kommer kanskje til å holde seg for nesen og stemme på Hillary dersom alternativet er Donald Trump eller Ted Cruz, men kampanjene for demokratireform vil nok bare bli sterkere dersom Bernie taper nominasjonen. Anklagene om at partiet har rigget valgprosessen i Hillarys favør er mange, og de store pengegavene til Hillarys kampanje fra selskaper innen olje, våpenindustri og legemiddelselskaper er kontroversielle for å si det mildt. For å ikke snakke om talene hun holdt for storbanker som Goldman Sachs etter at hun gikk av som utenriksminister, som hun ble betalt 225.000 $ for, per tale! Republikanerne vinner presidentvalg i USA når valgdeltakelsen er lav. Bernie Sanders har vist at han kan mobilisere nye velgergrupper og partiuavhengige som støttespillere. Det samme kan ikke Hillary vise til. Selv om Sanders etter demokratenes landsmøte skulle snu om og drive valgkamp til fordel for Hilary, er det ikke sikkert det vil være nok til å lokke uavhengige og førstegangsvelgere til urnene. Konsekvensen kan bli fire år med republikansk styre.

De store selskapers innflytelse over Washington på bekostning av folkestyret har nådd en smertegrense i den amerikanske befolkningen. Om den neste presidenten har Clinton, Cruz eller Trump som etternavn, vil det ikke ha så mye å si for demokratiaksjonistene som lar seg arrestere på trappene til Capitiol i Washinton DC denne våren. Det er bare én kandidat som blir trodd på at han vil gjøre noe for å vinne makten tilbake til folket, og det er Bernie Sanders.

Kategorier
Kommentarer

Håp for Bernie Sanders og det amerikanske demokratiet

retirement-blog-social-security-clinton-and-sanders-debateBernie Sanders kampanje er ikke død, selv om norsk presse ikke kan vente med å begrave ham levende. Super Thuesday 1. mars gav som ventet et stort forsprang til Hillary Clinton, men over helgen 5. – 6. mars har fire stater avholdt sine primærvalg, og av disse vant Bernie tre. Kansas, Nebraska og Maine gikk for Sanders, mens Louisiana valgte Clinton. I delegatfordeling kom de noenlunde likt ut, men Sanders gjorde det totalt best med 66 delegater mot Clintons 63. Det mest interessante resultatet var kanskje Kansas som har valgt “riktig” primærvalgvinner de siste 50 årene. Det vil si at delstatens valgvinner også har endt opp som partiets nasjonale kandidat i 100% av tilfellene de siste 50 årene. Kansas er den eneste staten som har spådd riktig utfall i alle valgene. Statistikk som dette er selvfølgelig ingen sikker vitenskap, men det kan hende at primærvalgsvelgerne i Kansas har en egen evne til å velge riktig kandidat. Så gjenstår det å se om Bernie Sanders kan gå videre til å overbevise nok velgere i de gjenstående statene til å ta igjen Hilarys forsprang. Han har allerede tatt igjen Hillarys ledelse med 50 prosentpoeng, og så lenge han fortsetter å vinne primærvalg er kampen langt fra over.

Her hjemme har media allerede konkludert. Hillary Clinton er den antatte vinneren av demokratenes primærvalgkamp. Derfor velger de å heller skrive om hvem hun kan ende opp med å velge som visepresident-kandidat enn om Sanders seiere over helgen. De fleste later til å være fornøyde så lenge demokratene vinner. Trump virker skremmende, mens Hillary Clinton fremstår som det trygge valget. Hennes ektemann, Bill Clinton var en godt likt president, trass kontroverser og skandaler, og han ble enormt populær i Norge da han som første sittende amerikanske president besøkte Oslo i 1999. Så burde vi ikke slå oss til ro med det? Være fornøyde med Hillary Clinton og feire den første kvinnelige amerikanske presidenten? Nei. Det er nemlig en grunn til at Robert Reich, den amerikanske økonomiprofessoren og tidligere arbeidsminister i Bill Clintons administrasjon heller har gitt sin støtte til utfordreren Bernie Sanders. Det handler blant annet om en høyesterettsavgjørelse kalt Citizens United v. Federal Election Commission fra 2010, og konsekvensene den har fått for private selskapers innflytelse i amerikansk politikk. I enkle trekk kan vi si at avgjørelsen slo fast at private selskaper er å regne som mennesker, og at penger er å regne som ytringsfrihet. I praksis førte dette til at private selskaper fikk mulighet til å bruke ubegrensede midler på valgkampbidrag til sine foretrukne politiske kandidater, samt at de nå kunne finansiere kampanjer gjennom såkalte super-PACs (political action committee) med negativ omtale av de kandidatene de ikke likte. Det hadde ikke tidligere vært tillatt. I dissensuttalelsen fra høyesterettsdommer John Paul Stevens kan vi lese hva han mener om konsekvensene av dommen. «(it) threatens to undermine the integrity of elected institutions across the Nation. The path it has taken to reach its outcome will, I fear, do damage to this institution.» Og videre: «A democracy cannot function effectively when its constituent members believe laws are being bought and sold.»

Dette er et poeng som har blitt underkommunisert i den norske dekningen av den amerikanske valgkampen. Hillary Clinton er på alle måter en del av den politiske eliten i USA. Mer enn det, hun utgjør sammen med sin ektemann, Bush-familien og andre deler av toppsjiktet i de to partiene et amerikansk aristokrati av superrike yrkespolitikere og maktmennesker. Hun mottar enorme valgkampbidrag fra de store bankene og andre selskaper innen oljenæringen, våpenindustrien og den private fengelsindustrien, og har tjent mange titalls millioner på taleoppdrag for de samme institusjonene. Hun er allerede en del av det amerikanske oligarkiet, fåmannsveldet som gjennom sine allianser med de store konsernene og pengekreftene dominerer amerikansk politikk på bekostning av et reelt folkestyre. Det amerikanske oligarkiet har stått for avregulering av finansindustrien, motstand mot fornybar energi og har støttet kriger og intervensjoner i Midtøsten og andre steder i den 3. verden i årtier. Akkurat som Barack Obama gav et falskt løfte om “change” til amerikanske befolkningen og verden ellers, vil Hillary Clinton først og fremst representere de superrike og deres interesser og fremholde deres posisjoner i de internasjonale fora. Med Hillary Clinton kan vi vente oss flere kriger i Midtøsten, vi må se lenge etter effektive begrensninger på olje- og gassvirksomhet og de superrikes interesser i internasjonale handelsspørsmål vil gå fremfor interessene til utviklingslandene. Dermed er ikke Citizens United vs. FEC et smalt amerikansk spørsmål, men et globalt spørsmål ettersom ringvirkningene av den organiserte korrupsjonen som følger dommen når alle land i verden.

Bernie Sanders er en diametralt motsatt kandidat når det kommer til disse spørsmålene. Han er et sterk motstander av dommen i høyesterett, og har uttalt at det vil være noe av det viktigste han kan gjøre som president å sørge for at dommen blir omgjort. Han har også ikke etablert noen super-PACs til fordel for egen kampanje, og den store majoriteten av hans snart 5 millioner individuelle bidragsytere er vanlige folk som har gitt i snitt 27 dollar hver. Dette er i stor kontrast til Hillary Clinton som har storbanker som CitiGroup og GoldmanSachs som største bidragsytere. Begge bankene hadde spekulert i såkalte subprime-lån og som måtte ta imot enorme hjelpepakker fra myndighetene og President Obama for å unngå å kollapse i 2008. Disse bankene var “too big to fail” under finanskrisen, men er faktisk bare enda større nå. Mens disse bankene finansierer Hillarys kampanje, har Sanders et helt annet budskap. “If a bank is too big to fail, it’s too big to exist. I would break them up!”. Ikke rart de ikke kan få kastet nok penger etter Hillary Clinton. Bernie Sanders har sterk støtte i befolkningen for sin tøffe linje mot de store bankene og Wall Street generelt, og Hillary Clinton forsøker å fremstå som like tøff for å fri til de samme velgerne. Troverdigheten hennes på dette spørsmålet er derimot svært lav, og det er lite overraskende tatt i betraktning de store donasjonene hun mottar fra disse bankene.

x3tDVFjSå spørs det om det holder for Bernie Sanders i 2016 å være den eneste ærlige og rene politikeren i valget, i et felt der motstanderene har enorme ressurser å hente hos de private selskapene og lobbyistene. Så langt i kampanjen har Clinton fått et sterkt forsprang. Skulle Bernie Sanders tape, ville det ikke bare være et tap for venstresiden i amerikansk politikk. Det ville også være et alvorlig tap for det amerikanske demokratiet. For nok en gang ville elitens kandidat ta seieren som følge av en enormt kostbar politisk kampanje, og som følge av super-PACs og de elite-dominerte amerikanske mediers definisjonsmakt. Citizens United og den organiserte korrupsjonen ville bestå, olje-, våpen-, og fengselsindustriens makt over de politiske prosessene ville bestå, og den amerikanske stat ville fortsette å fungere som den forlengede armen til multinasjonale konserners interesser i internasjonale fora. Selv om Sanders sjanser i valgkampen fremdeles er større enn det norske medier evner å formidle, er det nok mye å håpe på at han skal bli den neste amerikanske presidenten. Men den bevegelse han har skapt, og den økte politiske bevisstheten han har bygd omkring den politiske korrupsjonen blant USAs unge, vil uansett være en kime til en ny folkelig motstand mot eliten og de superrikes politiske dominans. Det er å håpe på at amerikanerne kan evne å vinne tilbake demokratiet og kontrollen over sine demokratiske prosesser fra de multinasjonale konserner og finansinstitusjoner, og at de selv om det politiske oligarkiet igjen kan notere seg en seier i 2016, så vil det være en pyrrhosseier. Vi kan håpe på at vi ved neste korsvei vil kunne se at de progressive kreftene samler seg igjen med ny dedikasjon og motivasjon bak nye kandidater. Kampen for demokratiet i USA er nemlig av global betydning. I en tid der fascisme og krig brer om seg, og klimaendringer truer selve livsgrunnlaget, trenger vi at USA igjen kan bli vestens skinnende ledestjerne, med en uttrakt hånd til fattige og krigsherjede land verden over. For det viktigste vi kunne fått i Bernie Sanders, var en president som tok faren for klimaendringer på virkelig alvor, som ledet an internasjonalt i en ny ambisøs klimapolitikk, og som vi kunne stole på ikke var påvirket av donasjoner fra oljebransen og deres allierte.

Kategorier
Kommentarer

Fascisten Donald Trump

Realitystjernen og eiendomsmogulen Donald Trump leder til alles overraskelse den republikanske primærvalgkampen i USA. Han har kjørt en kampanje som har spilt på fremmedfrykt og latterliggjøring av sine motkandidater og lite substansiell politikk. De to forslagene fra Trump som har fått mest omtale så langt i valgkampen er forslaget om å bygge en mur langs grensen til Mexico for å holde innvandrere ute, samt forslaget om å nekte alle muslimer adgang til USA.

Donald Trump startet sin valgkamp med en tirade mot latinamerikanere og spesielt innvandrere fra Mexico. Han kom blant annet med følgende uttalelse: “When Mexico sendt its people, (…) They’re bringing drugs. They’re bringing crime. They’re rapists. And some, I assume, are good people.

Han fulgte opp senere med klare kvinnefientlige kommentarer rettet mot journalisten og ankerkvinnen Megyn Kelly etter at hun hadde konfrontert ham med misogynistiske uttalelser han hadde kommet med overfor kvinner. Om Kelly etter debatten insinuerte Trump at debattlederen hadde vært menstruerende: “You could see there was blood coming out of her eyes. Blood coming out of her whereever.Like lite sympatiske var kommentarene om den eneste kvinnelige republikanske kandidaten Carly Fiorina: “Look at that face! Would anyone vote for that? Can you imagine that, the face of out next president?”   

Likevel, mest graverende og sjokkerende var utspillet han kom med etter tragedien som utspant seg i San Bernadino i California 2. desember 2015, der 14 ble drept og 22 alvorlig såret etter at et radikalisert muslimsk ektepar åpnet ild mot sivile. I USA skjer det i snitt en “mass shooting” der fire eller flere blir skutt og/eller drept hver dag, men i stedet for å jobbe for strengere våpenlovgivning, benyttet Trump anledningen til angripe religionen islam og alle som tilslutter seg ved den.  “Donald J. Trump is calling for a complete shutdown of Muslims entering the United States.” Forslaget om totalt innreiseforbud for Muslimer møtte unison fordømmelse, men Trump har aldri unnskyldt seg eller trukket forslaget tilbake.

Det var etter dette siste utspillet at mange kommentatorer og politiske motstandere tok til å bruke betegnelsen fascist om Donald Trump. Andre kommentatorer har igjen benektet at dette er en hensiktsmessig betegnelse å bruke om kandidaten. Selv mener jeg fascist-stempelet har noe for seg, og jeg vil vise til de forhold jeg mener understøtter en slik betegnelse.

Men først: Hvordan skal vi definere fascisme i 2016? En del trekk ved de historiske fascistiske bevegelsene i Italia og Tyskland på 30- og 40- tallet er bundet til tid og rom og kan vanskelig overføres til en moderne definisjon. I etterkrigstiden har bruken av begrepet glidd ut, og har vært hyppig brukt som nedsettende begrep om ytterliggående politiske bevegelser med autoritære eller totalitære trekk. Noen kriterier kan vi likevel sette som kjennetegn ved en fascistisk bevegelse.

  • Fokus på nasjonalstaten.
  • Fremmedfrykt og mistenkeliggjøring av hele folkegrupper og religioner.
  • Vilje til å utøve vold for å oppnå politiske mål.
  • Forakt for ytringsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet.
  • Ideal om en sterk leder, en fører, persondyrkelse.
  • Motstand mot sosialisme og kommunisme.
  • Forakt for demokratiet som styreform.

Neste øvelse blir så å undersøke om Trumps kampanje og ideologi passer inn i disse karakteristikkene. Første punkt om nasjonalstaten oppfylles allerede i Trumps kampanje-slagord: “Make America Great Again”, og kan understrekes ytterligere ved å vise til alle de rasistiske uttalelsene Trump har kommet med overfor latin-amerikanere, muslimer og andre minoriteter.

Andre punkt oppfylles i forslaget om å etablere totalt innreiseforbud for alle muslimer. Trump har også uttalt seg positivt om å utstyre alle muslimer i USA med ID-merking.

Har Trumps kampanje uttrykt vilje til vold for å oppnå politiske mål? Ser man på Trumps utenrikspolitiske utspill, er det ingen tvil om at han er en klassisk “hauk”. Altså en politiker som gjerne griper til krig og invasjon som en forlengelse av utenrikspolitikken. Han har blant annet lovet å knuse DEASH med amerikanske styrker om han kommer til makten. Samtidig er det mange urovekkende tendenser til kontroll og voldsbruk under Trumps arrangementer. Samlingene hans har blitt preget av demonstranter som sniker seg inn og viser sin avsky for Trumps politikk. Disse blir resolutt kastet ut, og Trump har uttalt fra talerstolen mens disse utkastelsene foregikk at sikkerheten vil bli strengere og strengere, og det ville etterhvert blir svært utrivelig for aksjonister å demonstrere under hans arrangementer. Også journalister må forholde seg til svært strenge instrukser, og risikerer å bli kastet ut dersom de ikke til en hver tid holder kamera festet på Trump, og i stedet forsøker å filme folk som blir eskortert ut som et eksempel. Det har også vært flere episoder der Trump-tilhengere har banket opp svarte aksjonister. Etter disse tilfellene har ikke Trump beklaget behandlingen, men forsvart tilhengerne sine: “Maybe he should have been roughed up, It was disgusting what he was doing.” Her demonstrerer Trump sin forakt for ytringsfrihet, slik han også forakter religionsfrihet for muslimer og ikke respekterer journalister rett og plikt til å dekke helheten av hans politiske kampanje.

Donald Trump har ved flere anledninger idyllisert den sterke lederen. Russlands enerådende president Putin har han flere ganger hyllet: “(Putin) is a strong leader… He’s making mincemeat out of our President.” I annonser betalt av Trumps kampanje får vi følgende budskap om den demokratiske kandidaten Sanders: “The world is a dangerous place, we need a though, strong leader, and it’s not this guy.” så vises video av Sanders som blir forstyrret under en tale av Black Lives Matter aksjonister, og så teksten: “Bernie can’t even defend his microphone, how can he defend the country?” Sine republikanske motkandidater har han også liten respekt for. De er svake, dumme, patetiske, stygge, finn et skjellsord, han har brukt det. Samtidig fremmer han idoldyrkelsen av sin egen person. På sine samlinger instruerer Trumps medarbeidere forsamlingen om å taktfast rope: “Trump! Trump! Trump! Trump!” Persondyrkelsen i kampanjen er selvsagt bare en forlengelse av den narsissistiske bruken av eget navn på alle bygninger og prosjekter han har vært involvert i.

Fascistene i mellomkrigstiden mobiliserte i motstand mot marxistiske grupper og stod i opposisjon til disse. Samtidig førte de økonomisk politikk som i moderne amerikansk kontekst ville blitt sett på som revolusjonært sosialistisk. Arven etter den historiske fascismen i Trumps kampanje finner vi i omtalen av den demokratiske kandidaten Bernie Sanders som kommunist, og selvsagt en total avvisning av nye kollektive velferdsordninger.

Det viktigste og beste motargumentet mot å definere Trumps kampanje som fascistisk, er mangelen på en uttalt plan om å ta kontroll over staten og avvikle demokratiet. Noen vil si at uten en slik plan kan man ikke si at en bevegelse er fascistisk. Jeg har to innvendinger: Mellomkrigstidens fascisme sprang frem som en motreaksjon på unge og svært svake demokratier som ikke klarte å løse den økonomiske kristen som Tyskland og Italia befant seg i. Slik sett er denne planen om å avvikle demokratiet et fenomen som er bundet til tid og sted slik jeg redegjorde for i innledningen, og følgelig ikke et nødvendig kriterie for å kunne bruke fascisme-definisjonen i dag. Om dette ikke kan godtas, kan en likevel innvende at Trump ikke trenger å ha en plan om å avvikle demokratiet i USA, ettersom det allerede er avviklet.

La meg forklare: En stor undersøkelse gjort i 2014 av Prof Martin Gilens ved Princeton University og Prof Benjamin I Page ved Northwestern University konkluderte med at USAs styreform lar seg best definere som et oligarki. Et oligarki er et fåmannsvelde, der makten er konsentrert hos en liten gruppe mektige individer, såkalte oligarker. Det Amerikanske demokratiet er svært omfattende, men samtidig er det sterkt svekket til fordel for svært rike individer og store selskapers makt. Lovgivning som tillater ubegrensede pengegaver til valgkamper har gjort det mulig for pengeinteresser å kjøpe valg, og sikre seg lojale “folkevalgte” som ikke representerer folket, men bidragsyternes interesser. Dette er et kjent problem, og har ført til stor politikerforrakt og lav valgdeltakelse. En av Bernie Sanders hovedmål for sin kampanje er å endre denne situasjonen og forby store pengegaver til politiske kampanjer og slik svekke selskapene og de superrikes makt over politikken. Trump er selv en av disse superrike, og vil opprettholde status quo. Ergo trenger han ikke begå statskupp for å avvikle demokratiet. Det er allerede avviklet!

For å oppsummere: Trump er en drikksekk, det er det ingen tvil om. Han er en misogynisk og rasistisk demagog som hisser folkemasseme opp mot minoriteter og andre trossamfunn og han dyrker den sterke lederen som et politisk ideal. Han forrakter ytringsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet og han vil kjempe mot sosialisme og reelt folkestyre. Han er villig til å bruke vold som middel for å oppnå politiske mål. Han er selv en oligark, og går til valg for å bli sjefsoligarken i de forente stater. Hvis noen vil kalle ham en fascist, så har de dermed god dekning for det.

 

Kategorier
Kommentarer

President Bernie Sanders?

Bernie Sanders ligger godt an til å bli USAs neste president. Det ingen hadde trodd skulle være mulig, ser ut til å bli en realitet dersom han vinner i Iowa og/eller New Hampshire. Vinner han primærvalget i de to tidligste statene, får han et momentum som kan sikre ham primærvalget. Hilary Clinton flyter fortsatt mye på det at hun er langt mer kjent enn Bernie. Vinner Sanders i Iowa og eller New Hampshire kommer det til å jevne seg ut, ettersom pressen da vil gi ham langt mer oppmerksomhet.

Bernie Sanders har slitt litt mer å få oppslutning blant svarte. Det skyldes nok mye mangelen på «name recognition». Samtidig har Bernie mange promoterte svarte tilhengere, som rapperen og aktivisten Killer Mike og den intelektuelle Cornel West. Jeg tror det er en begynnelse på at også de svarte for øynene opp for sentatoren fra Vermont.

Det mange kanskje ikke har fått med seg, er at Bernie Sanders gjør det langt bedre enn Hilary Clinton vs. Donald Trump og Ted Cruz som per nå er de mest sannsynlige republikanske presidentkandidatene. Hilary Clinton slår også disse i de fleste undersøkelser, men Bernie Sanders slår dem med langt større margin. Dermed er det slik at demokratene ligger svært godt an til å vinne presidentvalgkampen i 2016, særlig dersom Bernie Sanders blir deres kandidat og valgdeltakelsen blir høy.

Bernie Sanders har en stor fordel i selve presidentvalget mot republikanerne versus Hilary Clinton i det at han har en langt større appell til velgere som har avvist både demokratene og republikanerne. Disse er det svært mange av i USA, og valgdeltakelsen i mange valg har vært svært lav ettersom mange av disse «independents» ikke stemmer i valgene der de kun kan velge mellom etablerte republikanere eller demokrater. Bernie Sanders har hele sin karriere som kongressmann og senator fra Vermont vært valgt inn som fri (independent) kandidat, ettersom han er en demokratisk sosialist, eller sosialdemokrat mer etter nordisk modell enn en som passer inn i det amerikanske demokratiske partiet. Likevel stiller han til valg for demokratene, ettersom det er den eneste måten han kunne få en plattform til å kunne bygge en troverdig presidentkampanje. Med de siste meningsmålingene ser det ut som om denne kampanjen har lykkes, og den neste amerikanske presidenten kan nettopp bli en sosialdemokrat med den skandinaviske velferdsmodellen som forbilde. Det ville vært et politisk jordskjelv uten sidestykke i amerikansk historie.

Likte du å lese det jeg har skrevet om Bernie Sanders?
Jeg kan komme til din skole, bedrift eller organisasjon for å holde foredrag om Bernie Sanders og amerikansk politikk, eller jeg kan skrive for din utgivelse. Kontakt meg på epost: tor.oyvind.westbye@gmail.com for forespørsler.

 

Kategorier
Kommentarer

Trender i valgkampen så langt.

For det første: Mitt eget parti Miljøpartiet De Grønne er valgkampens store overraskelse. Når vi i juni fikk en måling på 3,6 % var det mange som mente at det måtte være et for høyt tall og at den oppslutningen ikke var reell. Nå som vi har hatt målinger i august på 4,7, 5,1 og 5,2 % bak oss har vi fort vent oss til å se tall over sperregrensen og blir nesten skuffet når vi de siste dagene «kun» har ligget omkring sperregrensa. Pollofpolls.no regner nå De Grønne til et snitt på 3,9 % for uke 34. Dersom den langsiktige trenden fortsetter vil De Grønne havne på minst 4,5 % på valgdagen. Jeg vil nå si at det er mer sannsynlig at De Grønne kommer over sperregrensen enn at vi havner under.

En annen trend er at miljøpartiene samlet sett har gått frem i valgkampen. Oppslutningen for De Grønne, SV og Venstre har steget fra 9,5 til 13,5 % i løpet av 2013. Dersom vi bare ser på Venstre og MDG ser vi at oppslutningen har steget fra 5,3 til 9 % for partiene samlet i løpet av året. Dermed kan ingen si at fremveksten til Miljøpartiet De Grønne har ødelagt for miljøsaken. Selv om Miljøpartiet De Grønne har fått mange velgere fra SV, kan det også være slik at Miljøpartiet De Grønnes fremvekst kan være selve redningen for SV ettersom klimasaken reises høyere på dagsorden. Hadde SV hatt målinger under sperregrensen uten at De Grønne samtidig hadde hatt fremvekst, kan det godt være at partiet hadde svart med å snakke om Audun Lysbakkens kjernesaker som likestilling og høyere skatt. Så ser vi jo på Rødts utvikling, eller mangel på sådan, hvor lurt det er. Likevel tror jeg det er en stor mulighet for at SV havner under sperregrensen i dette valget. De har ofte gjort det dårligere i selve valget enn i målingene i løpet av august og partiet har ikke mye å gå på. Noen har kanskje gått til SV i sympati etter nødropet fra partiledelsen i forrige uke. Men velgerne venner seg nok fort til tanken på et SV under sperregrensen og vi vil nok igjen se målinger der SV er under 4 %.

Hva med AP, Høyre og FrP?
Når det gjelder de store partiene ser vi at Arbeiderpartiet nå i gang med deres sedvanlige sluttspurt i valgkampen. Jeg tror det er ganske sikkert at AP kommer til å bli Norges største parti og lande på minst 30 % oppslutning. Høyre gjør det vanligvis dårligere i selve valget enn i valgkampen men vil gjøre et godt valg og få omkring 28 %. FrP er i en langsiktig nedadgående trend, og jeg tror de kan komme til å gjøre det bort imot like dårlig som i 2011 da partiet endte på 11,8 %. Så blir det også vektet en del opp på de fleste målingene og ofte har råtallene vært helt nede i 10 %. Hva som er FrPs reelle lojalitet blir det store spørsmålet, og det er oppsiktsvekkende at nesten halvparten av de som stemte FrP i 2009 oppgir at de stemte et annet parti enn FrP når de blir spurt i målingene. Oppvektingen av FrPs tall forutsetter at disse velgerne likevel finner tilbake til sitt gamle parti i dette valget. Det er jeg slett ikke sikker på når de ikke engang vil innrømme at de stemte FrP i 2009.

Mandatfordeling og regjeringsalternativer
Mandatfordelingen mellom blokkene tror jeg bli slik at de borgerlige vil få omkring 95 mandater fordelt på de fire partiene, mens regjeringspartiene vil få omkring 65 mandater i det nye stortinget. Det mest interessant er likevel at Høyre/Venstre/KrF (Bondevik II-partiene) vil mye sannsynlig kunne danne flertall sammen med Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet. Alle fem partiene vil neppe kunne danne regjering sammen, men scenarioet er likevel interessant all den tid det vil kunne gi grunnlag for mindretallsregjering av sentrum/høyre partier som ikke vil være avhengig av verken AP eller FrP for å få flertall for budsjetter i stortinget.

Selv om Miljøpartiet De Grønne neppe vil kunne komme på vippen og redde regjeringen, vil vi dermed kunne bidra til at to av de verste klimapartiene: Ap og FrP holdes utenfor regjeringskontorene, mens sentrum vil kunne sikres en desto sterkere innflytelse. Med Ola Borten Moe ute av valsen kan også Sp bli en interessant partner for De Grønne, sammen med Venstre og KrF i en grønn fire-parti blokk i sentrum som trekker Høyre i grønnere og mer sosial retning. Alt i alt tror jeg vi går fire spennende år i møte.

Kategorier
Kommentarer

Min spådom for valgresultatet stortingsvalget 2013.

Basert på valgstatistikk og meningsmålinger fra hjemmesiden til valgforsker Bernt Aardal har jeg fremskrevet partienes oppslutning per i dag basert på hvordan partiene historisk har prestert i løpet av valgkampen. Jeg har også tatt hensyn til ulike forhold slik som forholdet mellom oppslutningen til Høyre og Venstre der Høyre ser ut til å gå opp når Venstre går ned og motsatt.

Ettersom MDG ser ut til å gjøre et historisk gjennombrudd, er det svært vanskelig å si noe om hvordan MDG kan komme til å gjøre det i løpet av valgkampen. Oppslutningen jeg har landet på er kanskje noe optimistisk, men tar utgangspunkt i at partiet har hatt en sterkt vekst på både meningsmålinger, i antall medlemmer og i antall mediaoppslag så langt i valgåret.

Min spådom for valgoppslutningen er som følger:
Rødt 2,0 % 1 mandat +1
SV 3,5 % 1 mandat -10
AP 29 % 52 mandater -12
SP 5,2 % 9 mandater -2
Venstre 4,5 % 8 mandater +6
KrF 5,0 % 9 mandater -1
Høyre 28 % 50 mandater +20
FrP 17 % 32 mandater -9
MDG 4,1 % 7 mandater +7
Andre 1,7 % 0 mandater

85 mandater kreves for flertall i Stortinget.
De rødgrønne ender på 62 mandater og må gi fra seg regjeringsmakta.

Valgets vinnere blir Høyre, Venstre og MDG.
Valgets tapere blir SV, FrP og Ap.

Dersom en skulle lagt tilbakegang og fremgang til grunn for hvem folket vil ha i regjering, så kan det tyde på at det er stemning for en Høyre-sentrumsregjering med MDG og Venstre der Erna Solberg blir statsminister. Dersom valgvinnerne skal regjere får de 67 mandater bak seg, og kan samarbeide både mot høyre og venstre. Men slik blir det neppe.

Høyre og Erna Solberg har ved dette valgutfallet et hav av muligheter for regjeringskonstellasjoner. Men det fundamentale valget står mellom å ta med FrP i regjering, eller å la være. Hva som ligger i FrPs «ultimatum» om å ikke støtte en regjering de selv ikke er en del av, vil være med å avgjøre dette valget. Er det bare tomme trusler eller er ultimatumet reelt? I så fall må FrP være beredt på å felle en eventuell Høyre-sentrumsregjering for deretter å være med og danne en ny regjering med Høyre med støtte fra minst ett sentrumsparti. Ikke det beste grunnlaget for godt samarbeidsklima kanskje. Men veien til flertallsregjering for Høyre går uansett gjennom FrP. Derfor er det sannsynlig at vi får en regjering med Høyre og FrP, pluss ett eller eventuelt to sentrumspartier.
Jeg har gjort en analyse av de ulike alternative Erna har for å danne regjering etter valget, og gitt alternativene poengsum fra en til ti etter fire kriterier: 1, antall taburetter per parti (med det utgangspunkt at Høyre vil ønske flest mulig ministere selv). 2, potensiale for enighet innad i regjeringen. 3, gjennomslagskraft (10 poeng for flertallsregjering). 4, stabilitet. Det alternativet som får høyest poengsum er det Erna burde velge, men det betyr ikke at det er den regjeringen vi får.

1. Høyre danner regjering med KrF og FrP.
Poengsum: 31/40. 91 mandater (flertall).

Partiene står nærere hverandre enn noen gang, og har gode erfaringer fra samarbeid i byer som Bergen og Oslo. Muligheten for å danne flertallsregjering betyr total gjennomslagskraft og regjeringen kan forvente god stabilitet. Dessuten får alle partiene et tilfredsstillende antall ministere.

2. Høyre danner mindretallsregjering med FrP.
Poengsum: 28/40. 82 mandater.

Like gjerne som å danne flertallsregjering, kan Erna og Siv regjere alene ettersom de i så tilfelle er i posisjon til å veksle mellom de ulike sentrumspartiene for å få flertall for sine saker i stortinget. Både SP, MDG, Venstre og KrF kan hver for seg gjøre budsjettforlik med en slik regjering. Erna Solberg vil med en slik løsning vil få stort spillerom, og slipper å gi bort for mange taburetter til enten Venstre eller KrF. Disse partiene kan også slippe å bli for sterkt bundet FrP, og kan late som om de er i opposisjon til regjeringens politikk.

3. Høyre danner mindretallsregjering med KrF og Venstre.
Poengsum: 28/40. 67 mandater.

Selv om en slik regjering har færre mandater bak seg i stortinget, har den fått like mange poeng som alternativ 2. Det kommer av at dette vil bli en reprise av Bondevik 2-regjeringen, men denne gangen er det soleklart at statsministeren går til Høyre. Partiene har god erfaring med å samarbeide, og vil så sant ikke FrP går helt i lås kunne samarbeide både mot venstre og høyre.

4. Høyre danner flertallsregjering med FrP og Venstre.
Poengsum: 26/40. 90 mandater.

Muligheten til å sitte i flertallsregjering, frister nok mange og i Venstre, men dette alternativet får kraftig trekk på potensiale for enighet og stabilitet, ettersom det nok fortsatt vil være mange i Venstre som vil slite kraftig med å gjøre kompromisser med FrP på innvandring/asyl og miljø/klima. NB! MDG vil også kunne danne flertall med Høyre og FrP, men har vedtatt at det er utelukket.

Heretter blir det mer vanskelig å komme med noen rangering, ettersom Høyre kan danne mindretallsregjering alene, eller sammen med ett eller flere av sentrumspartiene. Bortsett fra at Erna nok vil foretrekke en reprise av Bondevik 2 (alt. 3), er det i det hele tatt åpent, og min analyse viser at de ulike alternative ender med sine forskjellige fordeler og ulemper alle på poengsummene 24 og 25. Høyre kan danne mindretallsregjering alene, sammen med enten KrF, Venstre eller MDG, eller sammen med en hvilken som helst kombinasjon av to av disse (f.eks. Høyre, KrF og MDG). Det er lite sannsynlig at alle tre vil kunne bli invitert, ettersom det da ville blitt for få statsrådposter på hver. Høyre kan ikke danne flertallsregjering med sentrumspartiene uten FrP (Høyre+KrF+Venstre+MDG+SP=83 mandater). SP kunne også i prinsippet vært med blant alternativene for Høyre, men det er lite trolig at SP vil velges fremfor de borgerlige partiene.

Rangert etter alle disse ulike kombinasjonene kommer Erna Solbergs uttalte regjeringsambisjon: flertallsregjering med alle de borgerlige partiene (FrP, Høyre, KrF og Venstre). Grunnen til det er først og fremst kombinasjonen av at Høyre vil som suverent største parti likevel sitte igjen med uforholdsmessig få ministere dersom de ikke skal utvide kollegiet (Høyre har som politikk at det skal være færre ministere, ikke flere). De vil dessuten ikke trenge både KrF og Venstre for å få flertall, og potensiale for å oppnå enighet er dårligere ved en slik løsning. Men skulle de blå få færre mandater og være avhengig av både KrF og Venstre for å danne flertall, vil saken stille seg annerledes. Konklusjonen er at vi neppe vil se en regjering med mer enn tre partier etter valget.

Det mest oppsiktsvekkende ved det hele er Miljøpartiet De Grønnes mulighet til å kunne bli vurdert for regjeringssamarbeid, og deres mulighet til å alene eller sammen med andre sentrumspartier kunne gjøre budsjettforlik med en eventuell Høyre/FrP regjering!

Kategorier
Kommentarer

100 år for barnas rettigheter.

I forbindelse med 100 års jubileet for kvinners stemmerett, har det blitt presentert lister over de mest betydningsfulle kvinnene gjennom dette århundret. Anna Rogstad var første kvinne som møtte på stortinget i 1911, da som vara. Først i 1922 ble Karen Platou valgt som stortingsrepresentant. Marie Spångberg minnes som Norges første kvinnelige lege, og Invild Bjerkås som første kvinnelige prest. De var kvinner som inntok mannsbastioner og møtte stor motstand fra konservative miljøer. Om de så på seg selv som feminister vet jeg ikke, men det er klart at få har styrket den feministiske kampen som dem.

I løpet av dette århundret har også mange menn kjempet likestillingens sak, enten de har støttet opp om kvinnenes kamp om posisjoner, eller selv har utfordret fordommer og motforestillinger og tatt arbeid i tradisjonelle kvinneyrker. Men oppmerksomheten omkring den første mannlige sykepleier, jordmor eller dagpappa er forsvinnende liten. Kanskje burde også disse vies mer oppmerksomhet og vises mer honnør i feiringen av likestillingen?

Selv har jeg tatt på meg å være dagpappa til høsten for ett barn i tillegg til min egen jente, selv om vi fikk barnehageplass. Jobbsituasjonen tilsa at det var mer hensiktsmessig at jeg tok et friår for å være hjemme enn fruen. Det er hovedsakelig hensynet til småbarnets behov for trygghet og forutsigbarhet i de første leveårene som gjorde at vi valgte bort barnehage.

Vi har de siste årene sett en stor vekst i antallet ettåringer i barnehage, selv om vi har en del forskning som viser at små barn får forhøyede nivåer av stresshormoner av å være i barnehage. Målet synes å være at småbarnsforeldrene, og særlig mødrene skal jobbe mer og tidligere etter fødsel. Konsekvensene på lang sikt vet vi ennå lite om.

Dersom vi nå i hundre år har kjempet for likestilling, bør vi kanskje bruke litt tid i årene som kommer på å fremme barnas rettigheter og posisjon i samfunnet? Hva med å sette barna først i saker som angår dem, og der deres foreldres handlinger påfører dem uforskyldte problemer og lidelser? Hvis vi bestemmer oss for at det neste århundret skal være barnas århundre, har jeg en liste med tiltak som burde på plass først som sist.

Avslutt praksisen med å kaste ut langtidsboende asylbarn. De er helt uforskyldt i situasjonen, men blir likevel deportert fra hjemmet i Norge til land de ikke kjenner der de og foreldrene risikerer forfølgelse.

Innfør en mer restriktiv alkoholpolitikk. Voksnes fyll rammer deres barn, særlig de som har rusavhengige foreldre. Barna rammes av de voksnes egoisme og manglende impulskontroll. Øk prisene og begrens utsalgsstedene så går overforbruket ned. Kontrollen av at utsalgssteder ikke selger til mindreårige må også skjerpes.

La ettåringene være hjeme sammen med far eller mor! Heller enn å sende babyer under ett år i barnehage, så må det bli enklere å finne fleksible løsninger slik at mor og far kan ta seg av omsorgen i størst mulig grad frem til barna er to år gamle og gjerne lenger.

Likestillingen har i det store og hele vært et gode for samfunnet og for enkeltindividet i Norge. Kvinnefrigjøringen har like mye vært en frigjøring av mannen på godt og på vondt. Nå er tiden kommet for å rydde opp i de uheldige konsekvensene for barna som følge av at begge foreldrene jobber og fester stadig mer. Arbeidstiden for begge kjønn bør reduseres, og det meste av denne arbeidstidsreduksjonen bør komme småbarnsfamiliene til gode. Forbruksveksten bør uansett bremses og gjerne reverseres. Få behøver reelt sett to fulle inntekter med dagens lønnsnivå, jobb mindre, lev mer! Og ta vare på barna.