Kategori: Artikler

Kategorier
Artikler

Kan ungt blod gi evig liv?

Image by sabin urcelay from Pixabay


1 Kan ungt blod gi evig liv?
I 2016 startet gründeren Jesse Karmazin selskapet “Ambrosia” i USA. Selskapet solgte infusjoner med plasma (et blodprodukt) fra unge mennesker til eldre for 8000 dollar per behandling under dekke av å gjennomføre en klinisk studie1. Forsøket ble avsluttet i 2019 og aktiviteten i selskapet stoppet opp etter at FDA (Food and Drug Agency, tilsvarende Statens Legemiddelverk i Norge) uttrykte bekymring, og advarte om mulige alvorlige bivirkninger og skader som mulig følge av infusjonene2. Senere har salget av infusjoner startet opp igjen, ettersom etterspørselen etter infusjonene har vedvart3.

Selskapet fikk trass den lunkne mottakelsen stor oppmerksomhet i media, og innenfor transhumanistiske miljøer spesielt. Oppmerksomheten toppet seg da TV-serien “Silicon Valley” profilerte prosedyren (sesong 4, episode 5: “blood boy”)4. I episoden kan vi se en middelaldrende tek-investor få direkte blodoverføring fra en ung og topptrent donor, eller “transfusion associate” som han blir omtalt som. Da hovedpersonen i serien spør om hva det er for noe, får han følgende spørsmål tilbake: “Are you really not familiar with parabiosis?” (Kjenner du virkelig ikke til parabiose?). I stedet for å la det spørsmålet henge, skal jeg nå forklare hva parabiose er, ettersom det vil forklare bakgrunnen for hvorfor det å selge blodplasma fra unge personer til eldre i det hele tatt kom i stand som forretningsidé. Og deretter forsøke å svare på spørsmålet: Er det etisk forsvarlig å overføre blod fra unge mennesker til eldre for å bekjempe aldring?

1.1 Parabiose
Forsøk på mus og rotter med prosedyren parabiose har forskere drevet med i 150 år. I denne sammenhengen betyr det at skinnet på forsøksdyrene kuttes opp langs siden, og deretter sys dyrene sammen side om side på en slik måte at deres blodomløp vokser sammen. De vil i praksis dele organfunksjoner, ettersom blodet sirkuleres i et felles system. En måte å tenke om dette, er at forskerne lager siamesiske tvillinger på en kunstig måte. Slike parabiose-forsøk har gitt mange viktige oppdagelser til medisinen. F.eks. var det på bakgrunn av parabioseforsøk der normalvektige rotter ble sydd sammen med overvektige rotter at man forsto hva slags funksjon hormonet leptin har for å regulere appetitt5.



1.1.1 Heterokron parabiose
Inspirasjonen til oppstartsselskapet Ambrosias forretningsidé kommer fra en annen type parabioseforsøk, nemlig heterokron parabiose. I disse forsøkene sys en ung mus sammen med en gammel mus, og når deres blodomløp vokser sammen, viser studier at aldring i den gamle musen reverseres over flere parametere6. Årsakene til dette er ennå ikke utforsket på en uttømmende måte, men mye tyder på at det handler om at den gamle musen kan nyttiggjøre seg stamceller fra den unge. Tilgangen til stamceller reduseres ettersom vi blir eldre, og dermed forringes kroppens evne til å reparere og erstatte skadede celler7. Når det er sagt, er det viktig å påpeke at kritikere av behandlingsformen Ambrosia tilbyr vil innvende at deler av den positive effekten vi kan se på den eldre musen i paret kan skyldes andre faktorer enn tilgang på stamceller fra den unge musen. F.eks. vil den unge musen trekke med seg den gamle rundt omkring når den i ungdommelig nysgjerrighet utforsker sine omgivelser. Den gamle musen får ganske enkelt mer trim enn den ellers ville fått. Den nyter også godt av at den kan nyttiggjøre seg av den unge musens unge og mer effektive organer til å rense blodet, samt at det unge hjertet sikrer en bedre sirkulasjon og distribusjon av oksygen.

Man kan vanskelig se for seg å behandle gamle mennesker med parabiose direkte. Det ville medføre å sy sammen en gammel person med en ung person og sørge for at deres blodomløp vokste sammen. I stedet kan man se for seg å gjennomføre jevnlige runder med direkte blodoverføringer mellom en ung person og en eldre pasient slik det ble fremstilt i klippet fra TV-serien “Silicon Valley”8. Baksiden med dette er at det fremdeles er upraktisk, det krever en del medisinsk utstyr å gjennomføre, og ikke minst krever det svært mye av donoren når det gjelder å være tilgjengelig for overføringene. Man skal kanskje ikke se helt bort ifra at noen vil forsøke dette i praksis, men kostnadene knyttet til det vil gjøre det til en svært eksklusiv behandlingsform.

1.2 Heterokron plasmatransfusjon
Det er her overføringer med blodplasma kommer inn. Håpet er at de resultatene forskerne har sett i forsøk med heterokron parabiose når det gjelder reversering av aldring kan reproduseres med utveksling av blod. Hovedforskjellen vil da være at de gamle menneskene ikke lenger kan nyttiggjøre seg av den unge personens organer, slik som i mus som er sydd direkte sammen. Etter all oppmerksomheten som tilkom oppstartsselskapet Ambrosia i 2019 og kontroversene omkring lovligheten av de såkalte kliniske studiene selskapet utførte, har interessen for forskning på heterokrone plasmatransfusjoner tiltatt blant mer seriøse medisinske forskningsmiljøer9. Positive effekter av heterokron blodtransfusjon på aldringsparametere har blitt påvist i mus i slike studier, men hva som er årsakssammenhengene og de avgjørende faktorene er det ennå for tidlig å konkludere om10.

2 Transhumanistiske perspektiver på aldring og død
Behandlingen med overføringer av blodplasma fra unge mennesker kan sees i sammenheng med den transhumanistiske bevegelsen der kampen mot aldring og død er et sentralt aspekt. Den prominente transhumanisten og Oxford-professoren i filosofi Nick Bostrom har skrevet følgende:

“To stay alive is a basic human drive. It is a precondition for all other activities. Life-extension is the natural progression of medicine from curing diseases and the effects of aging to preventing them altogether. It follows the dictum laid down by many religions: that human life is sacred and should be cherished and preserved.”11

For Bostrom og andre moderne transhumanister er ikke døden en naturlig del av tilværelsen, men et problem som må løses. Ulike retninger innen transhumanismen fokuserer på forskjellige løsninger. Noen utforsker den medisinske veien der fremskritt innen stamcelleforskning, genterapi med mer gir løfter om fremtidige behandlingsformer som kan utsette aldring og død. I denne sammenhengen ses aldring som mer en sykdom enn en naturlig prosess.

2.1 Aldring er en sykdom
Transhumanisten David Sinclear som forsker på genetikk ved Harvard er blant dem som fremholder dette synet. Aldring er ifølge ham ikke en naturlig konsekvens av å bli eldre, men bør sees på som en medisinsk tilstand i seg selv. Som andre medisinske tilstander er det også håp om at aldring kan behandles.

“Many of the most serious diseases today are a function of aging. Thus, identifying the molecular mechanisms and treatments of aging should be an urgent priority. Unless we address aging at its root cause, we’re not going to continue our linear, upward progress toward longer and longer life spans.”12

Ved å se på aldring som en sykdom som kan og bør bekjempes, kan det settes inn ressurser innen forskning og medisinsk behandling som vil føre til at forventet levealder vil kunne fortsette å stige. Flere ser for seg at vi vil kunne møte til en omfattende foryngelsesbehandling som vil kunne involvere genterapi og stamcelleoverføringer kanskje hvert tyvende år, og på den måten stille aldringsklokken tilbake, i teorien uendelig mange ganger. Den britiske transhumanisten og aldringsforskeren Abrey de Grey mener at det første mennesket som vil bli 1000 år gammel, mest sannsynlig allerede er født!13 Kritikere av denne tilnærmingen kommer fra flere hold, men det er klart at i et globalt perspektiv fremstår det som svært urettferdig at store ressurser og økonomiske midler legges inn for å øke levealderen i vesten, mens mennesker i fattige land ikke har tilgang til grunnleggende medisinske tjenester, eller for den saks skyld, rent vann.

2.2 «Å leve om enn man dør»
En annen hovedretning innen transhumanismen handler om å finne måter å leve videre på, om man ikke klarer å utsette eller forhindre den biologiske døden i seg selv. Ettersom disse tilnærmingene utgjør en ideologisk kontekst til tanken om evig liv gjennom ungt blod, vil jeg nevne noen av disse tilnærmingene her.

Noen transhumanister ser for seg at vi i fremtiden vil ha kommet så langt i utviklingen av kunstige nevroner, at det vil være mulig å laste opp hele hjernen og alt dens innhold til en datamaskin, på en slik måte at vi vil kunne leve videre gjennom det som kalles WBE (whole brain emulation). Den store utfordringen ved denne ideen ligger innen bevissthetsfilosofien, nemlig spørsmål om bevissthet. Dersom vår bevissthet, eller vårt iboende selvbevisste subjekt, oppstår og er avhengig av hjernen, er det ikke gitt at dette vil være overførbart til en slik tenkt datamaskin14.

En annen transhumanistisk tilnærming går på å gradvis bytte ut slitte kroppsdeler med mekaniske/robot-kroppsdeler, og på den måten gradvis bli en kyborg, dvs. en hybrid av menneske og maskin. Ettersom teknologien utvikler seg, ser en for seg at samtlige biologiske kroppsdeler, inkludert hjernen vil kunne byttes ut. Til slutt vil vi stå igjen med en skapning som er mer menneske enn maskin. Denne tankegangen har vi fått illustrert blant annet i science fiction-filmen “Robocop” fra 1987, hvor hovedpersonen som er politimann blir drept i tjeneste, men gjenoppstår ved å hans vitale organer og hode blir plassert inn i en robotdrakt som holder ham i live. Spørsmålet filmen stiller er dypt filosofiske: hvor mye av det menneskelige er igjen i kyborgen? Og ikke minst: hva er fri vilje?15

Den tredje hovedretningen er allerede blitt en gammel idé: å fryse ned døde kropper med håp om å bli vekket til live igjen i fremtiden når den medisinske teknologien har kommet lenger. Denne teknologien kalles kryonikk, og er svært omdiskutert. De første personene som ble forsøkt bevart gjennom denne teknikken ble frosset ned allerede på 60-tallet. Siden har flere av selskapene som startet med dette gått konkurs, og har måttet tine og kvitte seg med kroppene. Likevel, virksomheten foregår fortsatt, og det er blant annet mulig å tegne livsforsikringsavtaler som vil kunne finansiere den svært kostbare prosedyren16.

3 Etiske prinsipper
Innen etikken finnes det to hovedperspektiver når vi skal vurdere hvorvidt handlinger er etisk riktige: teleologi og deontologi. Teleologiske systemer har det felles at de fokuserer på resultatet av handlingene (konsekvensetikk)17, mens deontologiske systemer fokuserer på at valg skal gjøres på bakgrunn av regler eller moralske verdier18. Jeg skal i denne sammenhengen også se på klassisk legeetikk, ettersom det er direkte relevant for problemstillingen omkring ungt blod-transfusjoner.

3.1 Utilitarismen
Av konsekvensetiske systemer er utilitarismen muligens det mest raffinerte. Den ble først formulert at den britiske filosofen Jeremy Bentham på 1700-tallet. I dag er den australske filosofen Peter Singer den mest fremtredende representanten for denne retningen19.

Utilitarismen handler om å alltid forsøke å maksimere nytte for flest mulig mennesker. Det kan føre til en rekke vurderinger som ved første blikk kan virke kontraintuitive. F.eks. at det i noen tilfeller kan være rett å drepe et uskyldig barn dersom det vil føre til at mange andre barn kan reddes. Hovedutfordringen med utilitarisme er at den ofte vil bryte med våre moralske intuisjoner. Ifølge utilitarismen vil det i mange tilfeller være moralsk riktig, og også påbudt å begå handlinger som å stjele, lyve, drepe osv. som vi eller vil oppfatte som moralsk gale dersom det fører til positive resultater for et større antall mennesker enn det handlingen rammet. Peter Singer f.eks. er tilhenger av aktiv dødshjelp, og mener at foreldre bør kunne få vurdere om deres barn, dersom det er født med store misdannelser eller lignende, skal motta aktiv dødshjelp i en periode også etter fødselen for å spare det for et kort liv fylt av lidelse. På den positive siden kan det nevnes at utilitarismen pålegger alle som har evne til det å gi pengene sine til veldedige organisasjoner for på den måten redde liv, ved f.eks. å skaffe til veie myggnettinger til fattige familier i malaria-utsatte områder20.

3.2 Pliktetikk
Pliktetikk handler om at det finnes etiske prinsipper man skal følge, uavhengig av konsekvensene. En pliktetiker vil f.eks. si at det er galt å drepe en person, selv om man kunne brukt organene til personen til å redde livet til fem andre personer. Dette handler om at et individ har visse grunnleggende rettigheter, og ikke kan reduseres til et middel for å oppnå større goder. Videre vil intensjonen bak handlingene også være av betydning. Pliktetikeren Immanuel Kant (1704-1804) formulerte blant annet prinsippet om det kategoriske imperativ, som kort sagt handler om at man skal handle på en slik måte at de valgene man gjør i den gitte situasjonen kan formuleres som en universell lov21.

3.3 Legeetikk
Innen legevitenskapens historie, har det vært en lang tradisjon at legestudenter avkreves å sverge den hippokratiske ed. Den har røtter tilbake til antikkens medisinske tradisjon og knyttes til kretsen omkring den greske legen Hippokrates som levde 460 – 377 f.kr. på øya Kos. Den opprinnelige versjonen inkluderte forbud mot å bistå til både abort og forbød all kirurgi, så i dag benyttes en modifisert versjon av eden.

3.3.1 Primum, non nocere
Fra tidlig 1700-tall har det mest sentrale prinsippet som har blitt utledet av eden vært “primum, non nocere”, som kan oversettes til “først og fremst, ikke skade”. Dette kan avledes av følgende sitat fra den opprinnelige hippokratiske ed:

“Aldri skade. Av og til helbrede. Ofte lindre. Alltid trøste.”22

Dette har vært et styrende etisk prinsipp for leger verden over siden, og er fortsatt toneangivende når det gjøres legeetiske vurderinger i dag. Dersom vi skal plassere valgspråket «primum, non nocere» i en av de to nevnte etiske tradisjonene, vil det måtte bli pliktetikken. Problemet med dette valgspråket er at det kan føre til terapeutisk nihilisme. Det betyr at man i frykt for å gjøre mer skade enn godt, avstår fra å behandle i alle tilfeller der det er til stede en risiko for at behandlingen vil skade eller drepe pasienten. Et eksempel på dette er når man behandler pasienter som har fått infarkt som følge av blodpropp med såkalt trombolyse. Det er medikamenter som løser opp blodpropper, og som dermed sikrer blodtilførsel til de rammede områdene. Baksiden med denne behandlingen er at den i 1-2% av tilfellene vil kunne utløse hjerneblødning, som kan være fatalt. Leger som utfører denne behandlingen, vet dermed at i en av hundre behandlinger risikerer at pasienten dør som følge av behandlingen. Like fullt fortsetter de å utføre behandlingen, fordi de vet at statistisk sett blir flere reddet enn skadet23.

3.3.2 Pliktetikk i teori, utilitarisme i praksis
Vi kan dermed konkludere at selv om mottoet «primum, non nocere» har et pliktetisk grunnlag, utøver leger et skjønn som går i utilitaristisk retning når det finnes et faktagrunnlag som gir støtte for det. Dette er en pragmatisk tilnærming som jeg tenker kan overføres også til andre områder. Pliktetikken bør ligge til grunn, og kun avvikes når vi er trygge på at vi har god nok informasjon til å kunne gjøre en utilitaristisk vurdering som står i strid med pliktetikken.

3.3.3 Diagnosens makt
Et siste poeng når det gjelder legeetikk er diagnosens makt. En medisinsk diagnose representerer noe mer enn en merkelapp. Når den blir gitt innenfor rammene av et moderne velferdssamfunn, har helsevesenet en plikt til å tilby relevant og god behandling. Det utløses også en rekke rettigheter for pasienten, f.eks. rett på sykelønn, og ikke minst skaper det en anerkjennelse av pasientens plager og lidelse24. Det er dermed ikke uten konsekvenser at det fremmes en påstand fra transhumanister om at aldring må oppfattes som en sykdom (se punkt 2.1). For legene er det to grøfter å falle i når det gjelder diagnostisering. Overdiagnostisering og underdiagnostisering. Dette igjen henger sammen med overbehandling og underbehandling. Begge er problematiske og må unngås. På bakgrunn av frykten for overbehandling, vil transhumanistene møte motstand fra legestanden når de kommer med sin påstand om at aldring er en sykdom. De vil f.eks. si at transhumanistene sykeliggjør selve livet, og at aldring og død er en naturlig og uunngåelig del av livet.

4 Etisk vurdering
Når jeg til sist skal gjøre en etisk vurdering av hvorvidt det er riktig å tilby blodtransfusjoner med ungt blod til eldre, kan jeg på bakgrunn av foregående drøfting konkludere på følgende måte:

4.1 Pliktetisk vurdering
Her ligger det legeetiske prinsippet “primum, non nocere” til grunn. Vurderingen vil være at risikoen for skade og alvorlige komplikasjoner er til stede, og ettersom leger heller ikke vil anse aldring som en diagnose i seg selv, er ikke denne risikoen verdt å ta.

4.2 Utilitaristisk vurdering
Likevel har vi i drøftingen sett at leger avviker fra den rene pliktetikken når de har et informasjonsgrunnlag i f.eks. statistisk materiale som tilsier at de kan gjøre det, i et utilitaristisk perspektiv. Dersom aldring i fremtiden blir anerkjent som en sykdom, og forskning viser at blodtransfusjoner med ungt blod vil gi en nytte i f.eks. økt helsespenn (friske leveår) i et slikt omfang at det oppveier for risikoen ved transfusjonen for både donor og mottaker, vil det kunne bli vurdert som legeetisk forsvarlig.

4.3 Andre etiske perspektiver
Til sist må det nevnes at jeg her kunne inkludert en rekke andre etiske perspektiver som kunne problematisert spørsmålet ytterligere, f.eks. ulikhetsperspektivet og generasjonsperspektivet. Jeg har av hensyn til omfanget på oppgaven valgt å ikke gå inn i disse problemstillingene i denne omgangen.

5 Konklusjon
Selskapet Ambrosia og gründeren Jesse Karmazins dårlige rykte er vel fortjent, ettersom måten selskapet har praktisert behandlingen med blodtransfusjoner har vært uforsvarlig både i et forskningsetisk, legeetisk og i et ulikhetsperspektiv. Likevel kan vi se for oss at denne behandlingsformen vil kunne bli normalisert og til og med komme inn som et behandlingstilbud dekket av det offentlige i f.eks. Norge, gitt at seriøs klinisk forskning dokumenterer positive helsegevinster og at netto nytte kan oppveie risiki ved behandlingen.

Litteratur:

  1. Erin Brodwin, “For $8,000, This Startup Will Fill Your Veins with the Blood of Young People – but It Has No Idea If It’ll Have Any Benefits,” Business Insider (Business Insider, January 16, 2017), https://www.businessinsider.com/young-blood-transfusions-aging-disease-ambrosia-2017-1?op=1&r=US&IR=T.
  2. Jesselyn Cook, “Notorious ‘Young Blood’ Doctor Claims Dead Patient Faked His Own Death,” HuffPost (Huffington Post, October 4, 2019), https://www.huffpost.com/entry/ambrosia-doctor-jesse-karmazin-false-claim-patient-faked-death_n_5d955bb6e4b0da7f66215584.
  3. Robitzski, Dan. “Ambrosia Is Back to Selling Transfusions of Young People’s Blood.” Futurism.com. Futurism.com, November 9, 2019. https://futurism.com/neoscope/ambrosia-selling-transfusions-young-peoples-blood.
  4. “Silicon Valley,” «Blood Boy» (HBO, May 21, 2017).
  5. Harris, Ruth B.S. “Contribution Made by Parabiosis to the Understanding of Energy Balance Regulation.” Biochimica et Biophysica Acta (BBA) – Molecular Basis of Disease. Elsevier, March 5, 2013. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0925443913000665.
  6. Conboy, Michael J. “Heterochronic Parabiosis: Historical Perspective and Methodological Considerations for Studies of Aging and Longevity.” Aging cell. U.S. National Library of Medicine, April 10, 2013. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/23489470/.
  7. Conboy, Irina M, and Thomas A Rando. “Heterochronic Parabiosis for the Study of the Effects of Aging on Stem Cells and Their Niches.” Cell cycle (Georgetown, Tex.). Landes Bioscience, June 15, 2012. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3383588/.
  8. “Silicon Valley,” «Blood Boy» (HBO, May 21, 2017).
  9. Corbyn, Z. (2020, February 5). Could ‘young’ blood stop us getting old? The Guardian. https://www.theguardian.com/society/2020/feb/02/could-young-blood-stop-us-getting-old-transfusions-experiments-mice-plasma
  10. Huffman, D. M., Csiszar, A., & Ungvari, Z. (2021). Heterochronic blood exchange attenuates age-related neuroinflammation and confers cognitive benefits: do microvascular protective effects play a role? GeroScience, 43(1), 111–113. https://doi.org/10.1007/s11357-021-00324-2
  11. Bostrom, N. (2000, March 4). The Case Against Aging. Nickbostrom.Com. https://www.nickbostrom.com/aging/aging.html
  12. Adam, D. (2020, April 2). What if aging weren’t inevitable, but a curable disease? MIT Technology Review. https://www.technologyreview.com/2019/08/19/133357/what-if-aging-werent-inevitable-but-a-curable-disease/
  13. TV2. (2017, April 27). Norske Ole Martin (31) skal fryses ned når han dør. TV 2. https://www.tv2.no/a/9060840/
  14. Wikipedia contributors. (2021, April 14). Mind uploading. Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/Mind_uploading#Philosophical_issues
  15. Wikipedia contributors. (2021b, April 26). RoboCop. Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/RoboCop#Humanity_and_death
  16. TV2. (2017, April 27). Norske Ole Martin (31) skal fryses ned når han dør. TV 2. https://www.tv2.no/a/9060840/
  17. Sagdahl, M. S. (2021, February 15). teleologisk etikk. Store norske leksikon. https://snl.no/teleologisk_etikk
  18. Sagdahl, M. S. (2021b, May 8). pliktetikk. Store norske leksikon. https://snl.no/pliktetikk
  19. Sagdahl, M. S. (2018, February 20). utilitarisme. Store norske leksikon. https://snl.no/utilitarisme
  20. Peter Singer – Verdibørsen. (2021, May 15). NRK Radio. https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/l_9d38244a-fb2a-4f1f-b824-4afb2a7f1fb3
  21. Sagdahl, M. S. (2021b, May 8). pliktetikk. Store norske leksikon. https://snl.no/pliktetikk
  22. Holck, P., & Skålevåg, S. A. (2020, April 6). hippokratiske ed. Store medisinske leksikon. https://sml.snl.no/hippokratiske_ed
  23. Body, R. (2015, August 5). Ethical Dilemmas in Emergency Medicine part 3: Is Primum non nocere timeless or ridiculous? St.Emlyn’s. https://www.stemlynsblog.org/ethical-dilemmas-in-emergency-medicine-part-3-primum-non-nocere/
  24. Hofmann, B. (2020, February 7). Diagnosenes makt: Skiller mellom dem som får, og dem som ikke får. aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/y3nXVe/diagnosenes-makt-skiller-mellom-dem-som-faar-og-dem-som-ikke-faar-bj


Reklame
Kategorier
Artikler

Finnes det et liv etter døden?


Introduksjon
I denne artikkelen skal jeg drøfte det religionsfilosofiske grunnlaget for troen på et liv etter døden. I del 1 gir jeg en historisk og religiøs kontekst, i del 2 drøfter jeg tre perspektiver for troen på et liv etter døden, og i del 3 konkluderer jeg og sier noen ord om mine egne tanker om problemstillingen.


1 Hva skjer med oss når vi dør?
Alle religioner har tanker omkring hva som skjer med oss etter vi dør. Helt tilbake til steinalderen kan vi spore begravelsesritualer. Fra gravfunn i Midtøsten, f.eks. Jeriko ser vi eksempler på såkalte sekundærbegravelser, der hodeskallene blir tatt løs fra resten av skjelettet og begravet inne i husene, noen ganger etter å ha blitt dekorert av skjell eller lignende. Dette regnes som de første utrykk for organisert religion, og tolkes som dyrking av avdøde forfedre som de trolig tenkte fortsatte å utøve innflytelse over deres etterkommere også etter døden (Roaf, 2004, s. 33).

Forfedredyrking finner vi igjen i dag innen asiatiske kulturer som er inspirert av Konfusiansk tankegang og i afrikanske stammereligioner. Innen polyteistiske religioner som norrøn, gresk eller romersk mytologi finner vi forestillingene om døden som en reise til en annen verden,
der den døde kan ha nytte av gravgods som våpen og mat med seg på reisen. Hinduister og buddhister har forestillinger om gjenfødsel, mens de abrahamittiske religionene har forestillinger om evig liv. Spørsmålet om hva som skjer med oss etter vi dør, synes å være fundamentalt i alle religioner, og muligens viktigere enn spørsmålet om hvorvidt Gud finnes (Peterson et al., 2013, s. 230).

2 Ulike syn på livet etter døden
I denne delen skal jeg ta for meg tre religionsfilosofiske perspektiver på livet etter døden: dualisme, buddhisme og materialistisk monisme. Hva mener vi med liv etter døden? Vi er som mennesker tilsynelatende ikke udødelige. Likevel holder vi fast på tanken om at det finnes et liv etter døden. Hva enn dette livet skulle innebære, kan det være nyttig å legge til grunn følgende premiss: Det gir ikke mening å snakke om et liv etter døden dersom vi ikke kan beholde vår personlige identitet. Dette premisset har vært rådende i vestlig religionsfilosofi, og har lagt grunnlaget for hvorfor vi har forestillinger om at en del av selvet på et vis kan overleve døden og nedbrytningen av vår fysiske kropp.

Dualisme
Innen tradisjonell katolsk tankegang har vi en sjel som kan tjene den funksjonen, og som kan være bærer av vår personlige identitet frem til dommedag da vi vil få en ny kropp som blir forent med sjelen slik at vi igjen kan leve et fysisk liv samtidig som at vi har bevart vår personlige identitet fra før døden (Peterson et al., 2013, s. 238). Ulike varianter av ideer om hvorvidt man opplever bevissthet som sjel uten kropp etter døden i forkant av dommedagen, lever side om side innen ulike kristne tradisjoner. Innen bevissthetsfilosofien omtales denne ideen som dualisme, ettersom det betyr at det mål finnes to «ting», det fysiske (kroppen) og den mentale (sjelen). Dualismen står i opposisjon til monismen som fastslår at virkeligheten består av bare en «ting».

Argumenter for og imot dualisme
Det finnes mange filosofiske og vitenskapelige argumenter mot at dualisme er gyldig: (kausal interaksjon, det fysiske argumentet, hjerneskade argumentet mf. (Wikipedia, Mind-body dualism)). Fenomenet med nær-døden-opplevelser kan på den andre siden tale til støtte for dualismen. Personer som har vært erklært klinisk døde, eller har vært i livstruende tilstander har rapportert om påfallende sammenfallende opplevelser der svever ut av kroppen og observerer seg selv utenfra. De kan også gjengi ting som har blitt sagt i rommet i den tiden de skal ha vært klinisk døde. Selv om historiene til de som har hatt disse opplevelsene er påfallende like, kan mange av de samme opplevelsene fremprovoseres ved hjelp av kraftige hallusinerende medikamenter, som f.eks. ketamin. De tilfellene der overlevende har gjengitt samtaler de har hørt mens de har vært klinisk døde er imponerende men foreløpig anekdotiske. Det er dessuten foreløpig ingen som kunnet gjengi sekvenser av hemmelige tall plassert på oversiden av utstyr plassert i rommet som kun er mulig å se for en person (eller sjel?) som befinner seg svevende oppunder taket
(Peterson et al., 2013, s. 253).

Image by Karin Henseler from Pixabay


Buddhisme – selvet er en illusjon
Hinduistisk eller buddhistisk tankegang om reinkarnasjon/gjenfødsel kan man ikke forstå som et liv etter døden i tråd med premisset i punkt 2.1, ettersom de tradisjonene ikke har de samme forestillingene om å kunne bevare sin personlige identitet i det man blir født på nytt inn i verden (Peterson et al., 2013, s. 230).

Innen vedisk hinduisme har man forestillingen om at det finnes et grunnleggende selv, atman, som overlever døden, hvis mål er forening med brahman, universets værensgrunn (Jacobsen, 2020, SNL). Buddhismen derimot avviser at det finnes noe grunnleggende selv. Faktisk er det ifølge Buddah tanken om et udødelig selv som leder til lidelse i tilværelsen. Opplevelsen av personlig identitet tilskrev Buddah til de fem khandaer, eller tilknytninger (bevissthet, følelser osv.) Det fantes intet dypere selv bak disse. Det er altså ikke selvet som overlever døden og blir gjenfødt i buddhistisk tankegang, men den dødes handlinger kan gi kausal gjenklang i den nyfødtes liv, på en slik måte at karmisk rettferdighet kan gjøre seg gjeldende (Peterson et al., 2013, s. 251).

Materialistisk monisme
Moderne filosofi avviser vanligvis dualismen og tanken om at vår personlige identitet kan overleve døden. Materialistene vil peke på moderne neurovitenskap som langt på vei kan forklare de fleste mentale fenomener som fysiologiske funksjoner av hjernen. De vil også fastholde at identiteten og forståelsen av selvet er knyttet til hukommelse, og at hukommelse avhenger av hjernens nevroner. Når hjernen dør og brytes ned, er det ikke rimelig å anta at det er mulig for selvet å overleve (Peterson et al., 2013, s. 252).

Gjenskapelse og romtemporal kontinuitet
Innen kristen tenking har det vært gjort forsøk på å forene materialistisk monisme med kristen tro på et liv etter døden. Felles for disse er at de tar høyde for at noe fysisk fra kroppen må bevares for å sikre at den personlige identiteten skal kunne overleve (Inwagen, Corcoran mf.).

Disse forslagene er etter min mening ikke spesielt vellykkede ettersom de krever mirakuløs inngripen fra Gud og dessuten støter på en rekke paradokser: hvor skal den fysiske biten av kroppen som kreves for å bevare den personlige identiteten oppbevares, hvordan skal den overleve nedbryting osv. (Peterson et al., 2013, s. 243). Beslektede tanker kan vi faktisk finne igjen i russisk immortalisme (Nikolai Federov mf.) og kryonikk (nedfrysing av døde kropper i håp om at de skal kunne vekkes til live i fremtiden når teknologien er tilstrekkelig avansert).

Dobbel-aspekt monisme og panpsykisme
Hovedproblemet til de som fastholder det materialistiske monistiske synet, er hvordan vi skal forstå bevissthet. Filosofen David Chalmers er kjent for å ha introdusert begrepet «hard problem of conciousness». Det tar utgangspunkt i at bevissthet er et reelt fenomen: vi har en første-persons opplevelse av hva det vil si «å være som noen» (Wikipedia, panpsycism). Jeg kan ikke observere bevissthet i andre, men jeg vet at jeg selv har det. Det harde problemet går da ut på å forsøke å forklare hvordan bevissthet oppstår ut ifra kjemiske og elektroniske signalprosesser i hjernen. Som et svar på dette, har panpsykisme vokst frem som en stadig mer anerkjent filosofisk teori. Den fastslår at bevissthet ikke oppstår av seg selv i f.eks.
menneskehjerner, men at bevissthet er fundamentalt. Denne tankegangen kalles også dobbelaspekt monisme, ettersom den fastslår at virkeligheten består av bare en «ting», men at den har to aspekter, nemlig det mentale og det fysiske.

Konsekvensene av panpsykismen for hva slags tanker man kan ha om livet etter døden er foreløpig ikke godt utviklet. Noen ser ut til å knytte den opp mot en slags natur-religiøs panteisme, mens andre tenker at den kan passe godt med vedisk-hinduisme. I tillegg til menneskers og dyrs bevissthet, later panpsykismen i hvert fall til å åpne for muligheten for en slags kosmisk bevissthet som kan forstås som Gud. I dette perspektivet går det også an å tenke seg at individets bevissthet kan smelte sammen med den kosmiske bevisstheten etter at døden inntreffer. I så tilfelle kan man forstå dette både innenfor en gresk ortodoks forståelse av theosis, og i lys av atman-brahman dynamikken.

Oppsummering
Jeg har i denne artikkelen drøftet ulike syn på muligheten for liv etter døden. Det tradisjonelle kristne perspektivet kan forstås som et dualistisk perspektiv og avhenger av at selvet kan overleve som en kroppsløs sjel etter døden. Det buddhistiske perspektivet avviser selve tanken om selvet, og oppfordrer oss til å frigjøre oss fra det. Likevel kan man i en viss forstand leve videre etter døden gjennom tanken om gjenfødelse og karma.

Det rådende materialistiske paradigmet står på solid vitenskapelig grunn når det argumenterer mot det dualistiske perspektivet. Kristne som tar konsekvensene av det og forsøker å forene monistisk materialisme med tanken om livet etter døden støter på en rekke paradokser og problemer. Materialistene har egentlig bare ett stort problem, og det er det harde problemet innen bevissthetsfilosofien. Det beste svaret på det er muligens panpsykismen.

3 Konklusjon
Vi kan legge til grunn at vi alle skal dø. Dersom vi også legger til grunn at det kun gir mening å snakke om et liv etter døden dersom vi kan bevare vår personlige identitet (noe som nødvendigvis må inkludere minner), vil vår forståelse av nevrovitenskap tilsi at vi er avhengige av at i hvert fall hjernen blir bevart på en fysisk måte for at våre minner og dermed personlige identitet skal overleve døden. Det er vanskelig å se for seg at det skal være mulig. Det må i så fall kreve at Gud griper inn på en mirakuløs måte som er utenfor vår fatteevne. Sterke filosofiske og argumenter tilsier at vi bør se bort ifra dualismen som helhet. Det ser dermed mørkt ut for livet etter døden. Åpner vi for at vi kan snakke om et liv etter døden uten at vår personlige identitet bevares, ser bildet annerledes ut. Dersom vi aksepterer panpsykismens påstand om at bevissthet er en fundamental egenskap ved virkeligheten, kan vi se for oss at bevissthet kan overleve døden og tapet av hjernen der minnene lagres og dermed også selvet. Vi husker jo ikke noe fra vi var to år, men min sønn på to er selvsagt bevisst likevel. Vi er også dårlige på å huske drømmer, men det betyr ikke at vi ikke har opplevd dem. Kanskje er livet også slik, som en begrenset periode der en udødelig bevissthet har evne til å lagre minner og bygge et selv.

Hvis vi ser på hukommelse i et større perspektiv, så legger vi ned deler av oss selv i de tingene vi setter spor etter oss i verden med, og ikke minst i vårt DNA dersom vi får etterkommere. I det perspektivet har vi alle mulighet til å leve evig.


4 Litteratur
• Roaf, M. (1990). The Cultural Atlas of Mesopotamia and the Ancient Near East. Facts on File.
• Peterson, M., Hasker, W., Reichenbach, B., & Basinger, D. (2012). Reason & Religious Belief: An
Introduction to the Philosophy of Religion (5th ed.). Oxford University Press.
• Jacobsen, K. A. (2020, December 22). atman. Store norske leksikon. https://snl.no/atman
• Wikipedia contributors. (2021d, May 18). Mind–body dualism. Wikipedia.
https://en.wikipedia.org/wiki/Mind%E2%80%93body_dualism#Arguments_against_dualism
• Wikipedia contributors. (2021d, May 5). Panpsychism. Wikipedia.
https://en.wikipedia.org/wiki/Panpsychism

Kategorier
Artikler

Havvind, et blindspor?

Miljøpartiet De Grønne har gjort satsing på havvind til en av våre satsningsområder. Men er vi sikre på at utbygging av kostbare turbiner i Nordsjøen vil være en hensiktsmessig energisatsning i et lengre perspektiv? En annen fornybar kilde; solenergi, har potensiale til å innen få år kunne stå for den billigste energiproduksjonen overalt i verden, også i Norge. Kan vi risikere at havvind blir en gigantisk feilinvestering?

For å svare på mitt eget spørsmål: Ja, det er absolutt en risiko. Utviklingen av stadig bedre solcellepaneler drives videre av fremskritt innen nanoteknologien. Det er ingen som vet hvor effektive og hvor billige disse panelene kan bli i fremtiden. Det vi vet er at veksten i installert solenergi har fulgt en eksponensiell kurve de siste 20 årene. I praksis vil det si at kapasiteten har doblet seg hvert annet år de siste tyve år. Dersom utviklingen fortsetter på samme måte, trenger kapasiteten bare å doble seg åtte ganger til før hele verdens energibehov er levert av solstrøm. Det vil si at vi om 16 år, i 2031 kan ha erstattet all annen energiproduksjon med solenergi!

Det er i hovedsak Japan og Tyskland som har drevet utvikling av solenergi fremover ved å tilby subsidier og gunstige tariffer for solenergi-anlegg. Nå kommer USA og Kineserne etter. I 2014 innstallerte Kina alene 10500 MW kapasitet, Japan sto for 9700 MW og USA installerte 6200 MW. Enn så lenge er det fortsatt Tyskland som har den største installerte kapasiteten med 38,200 MW, men Kina ligger an til å gå forbi i løpet av 2017 dersom prognosene holder stikk. I USA er solstrøm konkurransedyktig opp mot nettstrøm (oppnådd “grid parity”) i 10 stater i 2015. Deutsche Bank spår at innen utløpet av 2016 vil solstrøm nå grid parity i alle 50 stater. Det vil kunne være det store gjennombruddet for solstrøm som den foretrukne energikilde globalt. Samtidig vil prisene fortsette å falle og effektiviteten fortsette å øke etterhvert som produktene utvikler seg videre. Innen et par år kan utbygging av solenergi utkonkurrere all annen energiproduksjon, også i Norge.

Vindkraft har allerede svak lønnsomhet i Norge. Statkraft droppet nylig planene om å bygge ut vindkraft på Fosen-halvøya i Trøndelag. Årssaken var dårlig lønnsomhet. Samtidig er vindkraft en kontroversiell energikilde i Norge. Naturinngrepene er ikke ubetydelige, og turbinene medfører visuell forurensing og støyproblematikk. Havvind er regnet som mindre kontroversiellt, men har også sine problemer. For det første er kostnadene høye. På et demonstrasjonsanlegg som planlegges utenfor Karmø, vil turbinene få støpte gravitasjonssokler bestående av 3000 tonn betong. Deretter skal det skuffes stein og grus opp i, og omkring sokkelen for å stabilisere turbinen. Dette vil medføre store ødeleggelser på havbunnen, og betongproduksjonen alene står for betydelige CO2 utslipp. Er det dette som er den fremtidsrettede næringen De Grønne vil satse på?

Utbyggingen av gasskraftverkene på Kårstø og Mongstad var enormt kostnadskrevende prestisjeprosjekter for Statoil og Stoltenberg-regjeringen. Siden 2012 har lønnsomheten vært så dårlig at de stort sett har vært nedstengt. Dersom vi velger å satse nye milliarder på utvikling av vindkraft, kan vi risikere at vi går på en ny feilinvestering. Med vindkraft risikerer vi at anleggene aldri oppnår lønnsomhet, ettersom de vil bli utkonkurrert av solenergi. Hele planen om at Norge skal kunne leve av å levere strøm til kontinentet kan like godt skrinlegges. Med solstrøm vil hvert enkelt land vil kunne forsyne egen befolkningen med den energien som kreves. Norges eneste gjenstående komparative fortrinn vil bli energilagrinskapasiteten i vannmagasinene. Den vil til gjengjeld kunne bli viktig i fremtiden, og må hegnes om.

Jeg konkluderer med at Miljøpartiet De Grønne bør revurdere retorikken omkring stortstilt satsning på havvind, og heller konsentrere seg om fremtidens energikilde: solenergi. Vi trenger ingen fusjonsreaktor her på jorda. Vi har en enorm, velfungerende reaktor på himmelen som stråler ned all den energien vi bare kan tenke oss å bruke hver eneste dag. Vi må se til Tyskland, og adoptere all den politikken som gjorde at “Energiwende” ble muliggjort. Det handler om å sikre alle som setter opp egne solcelleanlegg garantipris på strøm for å ta et eksempel. Miljøpartiet De Grønne leter etter de nye grønne arbeidsplassene. Vel, det kommer til å kreve en hel del arbeidskraft å tekke alle sørvendte tak her i landet med solcellepaneler. Da er vi allerede et stykke på vei, og i takt med megatrendene innen energiproduksjon i verden.

Hva tenker du? Har vindkraft fremtiden for seg eller ikke? Legg gjerne igjen en kommentar til innlegget.

Kilder:

NRK: Vindparker i Trøndelag droppes av Statkraft: http://www.nrk.no/trondelag/vindparker-i-trondelag-droppes-av-statkraft-1.12393246

Teknisk ukeblad om havvind:
http://www.tu.no/kraft/2015/01/27/statoil-lokker-kinesisk-turbingigant-til-storstilt-havvind-prosjekt-i-norge

Cleen Technica: http://cleantechnica.com/2014/10/29/solar-grid-parity-us-states-2016-says-deutsche-bank

Wikipedia: Growth of photovoltaics
http://en.wikipedia.org/wiki/Growth_of_photovoltaics

Big Think: Ray Kurzweil on solar power: http://bigthink.com/think-tank/ray-kurzweil-solar-will-power-the-world-in-16-years

Kategorier
Artikler

Autonome biler, fremtiden for bilismen og konsekvenser for samferdselspolitikken.

Autonome biler, eller selvkjørende biler er ikke lenger science fiction, det er “science fact”. Virkeligheten har tatt igjen fantasien. Bilene kommer neppe til å bli flyvende med det første, men de kommer til å bli både selvkjørende og førerløse. Allerede i dag finnes det systemer på nybiler som gir en viss grad av autonom kjøring. Adaptiv cruicecontroll og lane assist er to systemer som er tilgjengelig for breddemarkedet allerede i dag. Men disse systemene aktivert, vil bilen automatisk følge hastigheten til trafikken foran, samt ta kontrollen over rattet og holde bilen innenfor riktig fil. Det finnes også systemer som parkerer bilen automatisk.

Den bilprodusenten som kanskje per i dag ligger lengst fremme med disse sytemene, er Tesla. Deres autopilotfunksjon kombinerer informasjon fra kartdata, GPS, radar, kameraer og andre sensorer og gir bilens datamaskin et bilde av omgivelsene omkring bilen slik at den kan settes i autopilotmodus. Deres nyeste modeller vi få en softwareoppdatering som vil gi denne funksjonaliteten. Da vil bilen selv kunne styre og holde bilen innenfor riktig fil, selv skifte fil på signal fra føreren (den sjekker selvsagt dødvinkelen selv), samt holde avstand til biler foran på veien, lese skilt og holde riktig fart etter fartsgrensene. Maskinvaren i disse nye bilene er så avansert, at en rekke nye funksjoner vil kunne bli lagt til ettersom de blir tilgjengelige ved hjelp av nedlastbare programvareoppdateringer. Teslas nye modeller vil også på privat eiendom kunne parkere seg selv i garasje eller på biloppstillingsplass etter at føreren har gått ut av bilen. Neste utfordring for Tesla er å finne ut hvordan bilen selv kan koble seg til laderen.

Faktisk er det slik at maskinvaren og sensorteknologien i de fremste bilmodellene allerede er så avansert at det er infrastruktur og reguleringer som utgjør de største hindringene for å virkeliggjøre en samferdselsrevolusjon. For mulighetene er overveldende, og jeg tror det foreløpig er få politikere som har fått øynene opp for dette. Tesla, Google, Mercedes, Nissan og andre store selskaper jobber med å utvikle biler som kan fungere som autonome transportmidler selv med dagens rammeverk av skilter, trafikkregler og veisystemer. Det virkelig store potensialet innen autonom bilteknologi får man kun hentet ut dersom man utvikler nettverksintegrerte trafikksystemer der bilene ikke bare kan kommunisere med hverandre, men også direkte med trafikkregulatorer som for eksempel lyskryss.

Mulighetene bare på trafikkavikling i kryss vil være betydningsfulle. Dersom selvkjørende biler kunne kommunisere med reguleringssystemer i kryss, vil kraftige datamaskiner med trafikkalgorytmer kunne overta styringen over hvem som får kjøre når. Det vil kunne gi en langt bedre trafikkavvikling, samt eliminere farlige situasjoner der bilister kjører når de ikke skal. Nødetatene vil enkelt kunne få forrang i krysset, slik at de alltid har klar bane ved utrykning. Systemene vil til og med kunne automatisk sørge for at alle biler kjørte til siden og på den måten klarere kjørefelt for utrykningskjøretøy tvers gjennom køer. Busser, trikker og bybaner kunne på samme måte prioriteres i kryssene slik at kollektivreisende kom seg fortere frem.

Med selvkjørende biler vil det bli langt bedre kapasitet på veiene. Avanserte former for automatiske avstandsholdere (adaptiv cruicecontroll) vil kunne effektivisere køkjøring betydelig. Dersom bilene kunne kommunisere med hverandre, vil siste bilen i rekken vite at førstemann bremser i samme øyeblikk bremsen blir aktivert. Det vil føre til langt tryggere køkjøring, og tillate at bilene kjører langt tettere i høyere hastigheter. Det i seg selv vil frigjøre en hel del plass på veiene i rushtrafikken, og gjøre at dagens veikapasitet vil kunne være nok selv med ytterligere økning i antall biler. Det setter de massive planene om utbygging av vestkorridoren på E18 inn mot Oslo i et nytt perspektiv.

Det neste skrittet i denne utviklingen, vil være at behovet for å eie egen bil vil bli sterkt redusert.  Hver enkelt bil står i gjennomsnitt parkert 90% av tiden. Reelt selvkjørende biler ville man ikke trenge å eie. Man vil kunne bestille bil av ønsket slag når man trenger bilen. Bilisme blir en tjeneste man benytter seg av når man trenger det. Allerede i dag ønsker selskapet Uber å gjøre det overflødig å eie egen bil i bykjernene. I stedet kan folk bruke en app og bestille transport når man trenger det. Med selvkjørende biler vil dette systemet bli langt mer effektivt, tryggere og billigere. Bilene trenger ikke sjåfør for å kunne plukke deg opp. Utgiftene til lønn til sjåføren kan sløyfes, og kostanden på drivstoff (strøm) slitasje og verditap på bilen vil deles på alle brukerne. Alle taxisjåfører vil samtidig bli overflødige. Transporten vil bli langt tryggere når menneskelige feil ikke lenger utgjør en risiko. Men den viktigste forskjellen er kanskje at man vil trenge langt færre biler. Kanskje bare 20% av det antallet vi har i dag. Ettersom hver enkelt bil nesten alltid vil være på veien, vil også behovet for parkeringsplasser bort i mot forsvinne. De selvkjørende bilene kan stå parkert på avsidesliggende steder de timene de ikke er i bruk, og på den måten frigjøres enorme arealer med verdifulle tomter i byene og alle andre steder. Parkeringshus i bykjernene vil kunne bli fullstendig avleggs. De færreste vil ta seg bryet med å bygge garasjer. Dette vil virkelig revolusjonere måten vi ferdes og lever på.

Slike selvkjørende bilsystemer har en lang rekke fordeler som vil gjøre transport med bil tryggere. Ruspåvirket kjøring vil ikke lenger være et faremoment. Ei heller trøtte eller uoppmerksomme sjåfører som bare skal sjekke en sms. Barn, blinde, funksjonshemmede og eldre vil ikke trenge å bli kjørt av andre, men kan transporteres på egenhånd av selvkjørende biler. Pendlere vil kunne jobbe, eller bare slappe av og sove på vei til jobb. Antall trafikkulykker vil kunne forventes å gå drastisk ned, og nullvisjonen for drepte i trafikken vil kunne oppfylles. Konklusjonen er at et samfunn der selvkjørende biler blir normen vil være et langt bedre og tryggere samfunn for alle.

For de som absolutt må kjøre bilen selv og får stor glede av det, finnes det alltids egnede baner og anledninger for det.

For å oppsummere: Et samfunn med selvkjørende biler der bil blir en tjeneste heller enn personlig eiendel, vil gi oss langt tryggere transport, sterkt redusere kødannelse og andre trafikkproblemer, redusere luftforurensing, frigjøre parkeringsplasser til andre formål, og langt på vei gjøre nye store kapasitetsutbygginger på veisystemene overflødig. Vi vil også trenge langt færre biler, og grupper som i dag selv ikke kan kjøre bil vil enklere kunne komme seg rundt på egenhånd. Dette er en situasjonsbeskrivelse mange vil oppleve som utopisk. Ja, men den er ikke urealistisk, og heller ikke langt inn i fremtiden. Nissan, Mercedes og Tesla sier at vi innen tre-fire år vil få de første kommersielle reelt selvkjørende bilene. Spørsmålet er om vi er klare for overgangen, og om politikerne klarer å se potensialet i disse nye bilene. Samferdselspolitikerne på stortinget og i bystyrene må få øynene opp for dette og sørge for å finansiere utvikling av smarte nettverksintegrerte trafikksystemer som kan høste dette potensialet.

Hva tenker du? Er vi klare for å slippe rattet og la en datamaskin overta kjøringen?

Kategorier
Artikler

Avslutt forbudstiden!

Når skal vi forstå at forbudspolitikken ikke fungerer?

NB! Dette innlegget er ikke MDGs offisielle politikk, og står for forfatters egen regning.

På begynnelsen av forrige århundre forsøkte staten å håndtere problemene omkring rusmisbruk ved hjelp av lovforbud. Fra 1916 – 1927 var omsetning av sprit forbudt ved lov (også hetvin fra 1917). Formålet med loven var å redusere kriminalitet, samt løse helsemessige og sosiale problemer relatert til alkoholmisbruk.

I ettertid har vi fasiten: Kriminaliteten ble ikke redusert, den økte og ble organisert. Smuglingen tiltok til nye høyder, og hjemmebrenningen tok av. De sosiale konsekvensene ble også store. De fattige hadde ikke råd til å betale for de trygge varene, og måtte ta til takke med sprit av dårlig kvalitet. Mange døde etter å ha drukket metanolholdig sprit. Men myndighetene hadde heldigvis åndsnærværelse nok til å innse at de hadde gjort en tabbe. Spritforbudet ble opphevet og markedet ble regulert.

På Samfunnets heroindebatt på kvarteret onsdag 7. mars kunne vi høre tragiske fortellinger om overdosedødsfallene. At 40 liv skal gå tapt hvert år i Bergen og omegn er vanskelig å fatte. Overdosedødsfallene er et resultat av at myndighetene har definert en hel gruppe av syke mennesker som kriminelle, og dermed fratatt dem både rettigheter og verdighet. Når vi vet at svært mange av de tunge rusmisbrukerne samtidig bærer på store traumer og har alvorlige psykiatriske diagnoser, er denne utfrysingen bare enda mer forkastelig. Vi vet av lang erfaring fra både Norge og mange andre land at myndighetene ikke evner å følge opp kriminaliseringen med en reell håndhevelse. Lovforbud uten midler eller vilje til håndhevelse er ikke annet enn en måte for politikerne å kunne toe sine hender. Nullvisjonen i forhold til bruk av narkotika må snarest forlates. De som tror det fortsatt er mulig å befri samfunnet for narkotikabruk må ha sittet med en sekk over hodet de siste 40-årene. Slike holdninger er ikke bare fullstendig historieløse, slike holdninger dreper.

I mer enn 10 år har politikerne i Bergen kranglet om opprettelse av brukerrom, også kalt «sprøyterom». Det er mange gode grunner til å etablere brukerrom, men det er tragisk at diskusjonen har kjørt seg fast her, når det tiltaket man burde gjort for lenge siden var å avslutte selve forbudstiden. Det er kriminaliseringen som dreper!

Avkriminalisering og regulering av narkotikaomsetningen vil slå beina under den organiserte kriminaliteten i Norge. Organisert kriminalitet er et stort samfunnsproblem som smitter over på resten av økonomien. Inntektene fra narkotikasalg i Norge er enorme. Disse pengene må hvitvaskes, noe som fører til et kriminelt press inn mot andre sektorer. Innen eiendomsmarkedet og bygg og anlegg flommer det av narkotikapenger. Dette danner videre grobunn for korrupsjon inn mot politi og myndighetspersoner. Det skal overraske meg stort om ikke en en rekke byråkrater og folkevalgte ikke har tatt imot penger og tjenester som kan spores til narkotikahandelen. På denne måten undergraver den organiserte kriminaliteten det demokratiske samfunnet. Et problem man kunne langt på vei ryddet av veien ved å avkriminalisere og regulere rusomsetningen.

Hvis vi skjelner til alkohol koker det i all hovedsak ned til to faktorer som påvirker konsumet: Pris og tilgjengelighet. Slik er det også med narkotikabruken. Her vil mange i tillegg peke på lovforbudet, men det er mye som tyder på at dette har underordnet betydning i forhold til å redusere forbruket. I land der man har legalisert hasj, har man ikke fått et økt forbruk. Lovforbud er rett og slett et overvurdert tiltak i forhold til å redusere bruken. Det som virker er å redusere tilgjengeligheten og å øke prisene. Men disse virkemidlene har man ikke når omsetningen er kriminalisert. Tidligere profiler i kampen for legalisering av hasj, har nå gått ned fra barrikadene. De har nemlig innsett det paradoksale: Hvis hasj legaliseres og salget reguleres vil prisene stige. «Tjallen vil bli så dyr». Staten vil nemlig kunne avgiftsbelegge rusmiddelet på linje med tobakk og alkohol, og salget begrenses til apotek eller egne utsalg. Resultatet vil bli dyrere hasj, og redusert tilgjengelighet. Det vil igjen bety reduksjon i forbruket. Kombinert med en omfattende holdningskampanje i stil med «stump røyken»-kampanjene, vil dette kunne føre til den første markerte nedgangen i narkotikakonsumet på tiår.

Lisbeth Iversen som er sosialbyråd i Bergen mener en slik strategi er å «kapitulere». «Vi må ikke gi opp kampen» mener hun. Jeg blir rett og slett skremt når jeg hører hvordan hun bruker slike krigs-metaforer. Det minner alt for mye om amerikanernes «war on drugs». Hvor mange lik ligger vel ikke strødd som et resultat av den krigen bare i USAs gater? For å ikke snakke om Colombia og Mexico. Og til hvilken nytte? Vi trenger ikke en krig mot narkotika i Norge. Vi trenger å skjønne at rusmisbruk er et helseproblem, og håndtere det deretter. Moralismen dreper. Nå er det på tide å legge misforstått moralsyn til side, og lære av historien. Avskaff forbudspolitikken nå!

Tor Øyvind Westbye

Masterstudent i historie

Aktiv i Miljøpartiet De Grønne

Kategorier
Artikler

Økolandsbyer som samfunnssikkerhet og matvareberedskap

I Norge har vi et mål om å ligge på en selvforsyningsgrad på matvarer omkring 50 %. Men det er ikke gitt at dette er nivå vi klarer å holde oss på når det stadig legges ned gårdsbruk og nedleggingstakten ikke ser ut til å avta. Samtidig er det anslått at Norges befolkning kommer til å øke med en million frem mot 2030. Hvis vi får en global matvarekrise, vil vi risikere kritisk matvaremangel også i Norge. Kommersiell jordbruksdrift som eneste levebrød for bønder blir mer og mer konsentrert om stadig færre gårder, og det er særlig i distriktene flest bruk forsvinner. Nå dyrkes mye av maten i det sentrale østlandsområdet, på Jæren og i Trøndelag. Men det er i disse områdene at presset på omdisponering av jordbruksjord også er størst. ”I fjor ble 8000 mål dyrket og dyrkbar jord omdisponert til andre formål i Norge. Arealene gikk til veiutbygging, næringsutvikling og boligtomter” (BT, 20.11.2010) Matvaresikkerheten er ikke god, og situasjonen blir stadig verre.

”Gårdene legges øde. Om ti år vil vi sannsynligvis ha mellom 35.000 og 40.000 årsverk igjen i Norge. Gjengroingen i kjølvannet av nedlagte gårdsbruk reduserer målet om nasjonal matvaresikkerhet. Oppstår en matvarekrise på verdensmarkedet, hjelper det ikke at vi har oljepenger å betale for, hvis ingen vil selge. I sommer la Russland ned eksportforbud på korn på grunn av tørke. Det er rart Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap ikke interesserer seg mer for slike problemstillinger” (Anders Bryn, forsker ved Norsk institutt for Skog og Landskap til BT magasinet 20.11.2010).

Økolandsbyer finnes det mange versjoner av, men en grunnidé som går igjen hos de fleste, er at beboerne i økolandsbyen skal dyrke mest mulig av sin egen mat, og være selvforsynt med energi. Lavt forbruk, permakultur og kompostering av avfall er også viktige elementer. I Norge er det Hurdal økolandsby som hittil har kommet lengst, men mange økolandsbyer er under planlegging omkring i landet. En økolandsby er en fremtidsrettet og robust boform, og den er godt egnet i Norge hvor vi har mye utmark. Med en kombinasjon av moderne teknologi (solcellepanel, isolasjon) og gamle driftsformer (grønnsaksdyrkning i kjøkkenhage og ikke-industrielt husdyrhold) vil man kunne oppnå god komfort og høy selvforsyningsgrad uten alt for mye arbeid. Økolandsbyer vil i stor grad være selvforsynt med mat og energi, og vil derfor i stor grad være uberørt av mange tenkelige katastrofer og samfunnsutfordringer. Særlig elektrisitetsforsyningen har vi gjort oss svært avhengige av, og bortfall av denne over en lengre periode vil være svært kritisk. Det finnes risiko for at dette skal skje. For eksempel er det ikke usannsynlig at vi kan oppleve solstormer som brenner ut transformatorer, og dermed kutter strømforsyningen til hele befolkningen. Andre naturkatastrofer, terrorhandlinger mot kraftverk og transformatorstasjoner, eller hackerangrep mot strømstyringssystemene kan få samme utfall. Et bortfall av strømforsyningen en lengre periode om vinteren vil få katastrofale følger, og medføre fare for liv og helse til store deler av befolkningen.

I slike tilfeller, og ved global matmangel og matvarekrise i Norge, vil økolandsbyer i en helt annen grad enn vanlige jordbruksgårder ha forutsetninger for å kunne bidra med hjelp til samfunnet, i tillegg til å kunne opprettholde egen produksjon og selvforsyning. Moderne norske gårder er svært spesialiserte. De fleste husdyrdriftsformer er totalt avhengige av strøm, særlig vinterstid. Jordbruket er avhengige av en rekke driftsmidler som bonden skaffer seg utenfor gården. Blant disse kan nevnes såkorn, kunstgjødsel, sprøytemidler, diesel, deler til vedlikehold av redskap og nye maskiner når de gamle slites ut. Mye av dette må også importeres fra utlandet. Jordbruket er dermed avhengig av at det internasjonale markedet fungerer. Ved en global økonomisk krise, ved plutselig økte priser på diesel eller kunstgjødsel, vil det meste av den tradisjonelle norske jordbruksproduksjonen stoppe opp. Marginene er allerede små for mange bønder, og de som satser og utvider driften tar opp store lån og er avhengige av stabilt lavt til normalt rentenivå for at driften skal kunne fortsette. Uro i finansmarkedene og sterk økning av renten kan slå beina under en rekke norske gårder. En økolandsby kan, om den organiserer seg riktig, være totalt uberørt av disse faktorene. Driften kan fortsette uavhengig av prisene på diesel og kunstgjødsel, ettersom man i ingen eller i svært liten grad benytter seg av disse driftsmidlene. Driften i økolandsbyer er også i liten grad kapitalintensiv og bør for det meste klare seg uten store lån. Dessuten vil man bære de økonomiske forpliktelsene i felleskap, og ha arbeid utenfor gården som hovedinntektskilde.

Det er ikke store tomta som skal til for å forsørge en familie. Basisen i matforsyningen bør være poteter og andre rotfrukter som gir høye avlinger og godt næringsinnhold. Så supplerer man med andre grønnsaker, kålplanter, linser og bønner. Et lite drivhus er billig å sette opp, og kan sørge for alt en familie trenger av tomater og agurker. Noen frukttrær krever ikke stor plass og gir rikelig med tilskudd av vitaminer og søte gleder. I tillegg vil det være praktisk å holde geiter som gir både melk og kjøtt, i tillegg til at man kan bruke skinnet og ragget. Geitene kan nyttegjøre seg den karrigste utmark, og har et moderat forbehov igjennom vinteren. I en økolandsby vil man gå sammen en del familier og få til en viss spesialisering innen selvforsyningsproduksjonen. Sammen med gode kunnskaper om jordbruksproduksjon vil man da kunne få store overskudd av basisproduktene ved relativt liten arbeidsinnsats. Denne overproduksjonen kan lagres igjennom vinteren og ved nasjonale kriser av ulik art deles med den øvrige befolkningen. Det er også gunstig å holde svin og høns som man forer med overproduksjon av grønnsaksproduksjonen. Oppstår det en krise kan disse slaktes og kostholdet legges om til vegetar, slik at man kan fø en større del av den lokale befolkningen.

En økolandsby vil ofte basere oppvarmingen på vedfyring. Dette er en klimanøytral oppvarmingsform, som betinger at man bygger opp lagre av ved i løpet av året til bruk om vinteren. Det kan være komfortabelt å ha en viss overproduksjon av ved slik at man kan fyre alt man ønsker, og gjerne selge en del. Landsbyen bygger dermed opp lagre som ved en krise kan rasjoneres ut og deles med øvrig lokal befolkning ved tilfeller av bortfall av elektrisitet om vinteren. Det vil kunne redde liv.

Innvendingene mot økolandsbyer er sikkert mange. Folk flest ønsker nok ikke å måtte produsere sin egen mat, eller holde husdyr. Lange ferier til fjerne land og bylivet kan nok også bli vanskelig å kombinere med denne livsstilen. Men det er kanskje mange nok som ønsker det enkle liv på landet, og muligheten til å leve radikalt miljøvennlig og i pakt med naturen til at det kan etableres en del slike økolandsbyer. Mange vil se verdien i at barn får vokse opp med hagebruk og husdyr og ikke minst det sunne kostholdet som det uunngåelig medfører å leve av det man dyrker selv. Om kun 10 % av befolkningen organiserte livene sine slik, ville det gitt en enorm gevinst i krisetider. Disse 10 % ville for det første i de aller fleste tilfeller aldri ha behov for noe hjelp utenfra, og i tillegg ville de kunne være en uvurderlig ressurs for sine naboer når det kommer til matsikkerhet og energi. Få om noen andre tiltak i forhold til samfunnssikkerhet vil være like effektive som å legge til rette for opprettelsen av slike økolandsbyer.