Forfatter: Tor Westbye

Podcaster, blogger og polemiker.

Rapport fra seminar for indieforfattere 03/06/16

Kan man lykkes som indieforfatter og gi ut bøker utenom de etablerte forlagene i Norge? Det er i hvert fall mange som har tenkt til å prøve.

Fredag 3. juni samlet Kristin Over-Rein og Daniel Milford nesten 40 indieforfattere og andre interesserte til seminar på Eldorado bokhandel i Oslo. Programmet var innholdsrikt, og varte fra 12:00 til 16:00 med påfølgende fellesmiddag på Youngstorget. Mange av deltakerne kjente hverandre kun fra nettet og Facebook-gruppen Indieforfatterforum. Der har jeg selv vært så heldig å bli invitert med, og jeg er svært glad for at jeg dro på seminaret for indieforfattere.

Programmet hadde poster på programmet som omhandlet print-on-demand, selvpublisering av e-bok, markedsføring, og manusarbeid. I tillegg fikk vi innblikk driften av Eldorado bokhandel og mulighetene for hylleplass for indieforfattere ved daglig leder Christian Skrede, Elizabeth Sellevoll fra ebok.no snakket om satsning på selvpubliserte e-bøker, og oppstartsbedriften BoldBooks presenterte sitt forretningskonsept og bad om innspill og ideer.

Tre forfattere som alle hadde selvpublisert bøker presenterte sine tanker. Bjørn Andreas Bull Hansen som jeg også har skrevet om før på bloggen, Daniel Milford og Marit Bødtker. Alle tre med forskjellig utgangspunkt og syn på det å selvpublisere. Det var svært nyttig å få frem de ulike perspektivene. Selv har jeg veldig sans for Daniel Milford, selv om jeg ennå ikke har fått lest hans ungdomsroman om superhelten Plant-Man. Den har fått svært gode tilbakemeldinger sålangt: 

Det var nyttig å være med på seminaret, og det gav mye inspirasjon til å satse videre med mitt eget romanprosjekt. Jeg skriver på en spenningsroman med arbeidstittelen Rydda mark. Den handler om en gruppe unge mennesker som overlever en katastrofal pandemi, bare for å oppdage at nye farer truer. Hvem skal de stole på når alle nødetater er slått ut? Gir det mening å leve videre når du skjønner at alle dine venner og familiemedlemmer er døde? Boken er jeg i ferd med å sluttføre og jeg håper å få gitt den ut i løpet av 2016.

Jeg er fortsatt pragmatisk når det gjelder utgivelse, og jeg utelukker ikke å gi den ut på etablert forslag om jeg skulle bli antatt. Samtidig er det noe med det å gi ut boka selv som appellerer til meg. Det å ha kontroll på a til å i prosessen. Selv sitte på alle rettigheter. Vite at når jeg legger tid og krefter ned i markedsføring og promotering, så jobber jeg for meg selv, og ikke for bunnlinja i et svært forlag. Det er heller ikke så vanskelig lenger. Er det noe denne dagen og dette seminaret har lært meg, er at det går an. Det er mulig å få det til, og det er ikke så vanskelig når du først vet hvordan du skal gjøre det.

Takk til Kristin Over-Rein og Daniel Milford som har lagt ned mye tid og krefter i dette.

Reklame
Kategorier
Kommentarer

Den amerikanske våren

Rosario Dawson
Actress Rosario Dawson takes part in a demonstration on Capitol Hill in Washington, Friday, April 15, 2016. The demonstration, called Democracy Spring, is advocating a set of reforms the organizers have dubbed the «democracy movement,» demanding Congress amend campaign finance laws and restore the Voting Rights Act, among other actions. (AP Photo/Pablo Martinez Monsivais)

Fredag 15. april ble den amerikanske skuespilleren Rosario Dawson, kjent fra Sin City og Daredevil arrestert i Washington DC. Hun hadde deltatt i en sivil ulydighets-aksjon i regi av kampanjegruppen Democracy Spring som representerer en rekke organisasjoner som jobber for demokrati og borgerrettigheter i USA. Innen Rosario ble arrestert, hadde over 1000 aksjonister før henne blitt arrestert på bakgrunn av den samme aksjonen. Aksjonistene gjennomfører “sit ins” på trappene til Kapitol-bygningen der kongressen holder til i den amerikanske hovedstaden. Inspirert av borgerettighets forkjempere som Martin Luther King jr. og Rosa Parks, kjemper de med fredlige virkemidler for å få frem sitt budskap. Men hva er det egentlig de vil oppnå? Kampropet til aksjonistene er: “one person, one vote”, på norsk: “en person, en stemme”. Altså kjemper de for demokrati. Så vil mange sikkert innvende: Men er ikke USA allerede et demokrati?

Ikke i følge forskere fra Princeton og Northwestern universiteter. En rapport skrevet i 2014, konkluderte med at de amerikanske styresmaktene representerer lobbyister og særinteresser, og ikke folket. Gjennom å se på 1800 myndighetsvedtak fra 1981 til 2002 kunne de se at politikken ble ført til fordel for de rike og mektige, på bekostningen av resten av befolkningen. Det er særlig store selskaper som skaffer seg innflytelse over beslutningsprosesser i Washington via lobbyister og valgkampbidrag. Denne formen for legaliserte bestikkelser har foregått i mange tiår, men situasjonen endret seg til det verre med en kjennelse i den amerikanske høyesterett i 2010, der den konservative kampanjeorganisasjonen Citizens United vant over den føderale valgkommisjonen over spørsmålet om ubegrensede valgkampbidrag. Kjennelsen har ført til at private selskaper kan bruke ubegrensede midler til å støtte kampanjene til kongressmedlemmer, senatorer og presidentkandidater gjennom såkalte super-PACs (Political Action Committee). Pengene brukes hovedsakelig til reklamekampanjer der det spres negativ omtale av motkandidater. Dette har ført til at kandidater som ikke har sterke selskaper i ryggen har liten eller ingen sjans til å oppnå offentlige verv i USA. Dette gjelder også på delstatsnivå, om enn i mindre grad. Resultatet er at kongressen og senatet vedtar politikk som gavner de selskapene som har betalt for valgkampene deres. Konsekvensen er stadig økende sosiale forskjeller.

Et styresett der de rikeste har all makt og innflytelse, og der vanlige folk har liten mulighet til å oppnå politiske verv eller i det hele tatt påvirke politikkutvikling, kan ikke kalles et demokrati. Det er i stedet et oligarki, eller kanskje mer presist: et plutokrati, som betyr rikmannsvelde. Det er derfor vi nå ser en økende mobilisering for demokratiske reformer i USA. Den første bølgen av protester så vi med Occupy Wall Street-kampanjen i 2011 der titusene marserte i protest mot økende ulikhet og finansnæringens grådighet. Nå mobiliseres det igjen til kamp for reformer i Washington DC. Men det er selvsagt presidentkandidat Bernie Sanders kampanje som utgjør den største mobiliseringen for forandring i USA. Han er en uttalt motstander av kjennelsen i høyesterett som legaliserer store pengebidrag fra selskaper til valgkamp, og han har selv valgt å klare seg uten noen super-PAC. I stedet for å hive seg på med negative kampanjer, har han valgt å bruke reklameflaten til å fokusere på saker. Pengene til å drive sin kampanje får han fra vanlige folk, som bidrar med mindre gaver, snittet er på 27$. Men når antall givere passerer seks millioner, blir det likevel mye penger som kommer inn. Sanders kampanje samler store grupper av tilhengere som slutter opp om budskapet om inntektsutjevning, høyere minstelønn, gratis helsevesen til alle og gratis adgang til offentlige universiteter og høyskoler. Mange av Bernie Sanders ivrigste tilhengere, som nevnte Rosario Dawson, er opptatt av særlig en sak som er selve forutsetningen for å kunne gjennomføre reformer på alle andre saksfelt. Det er å vinne makten tilbake fra oligarkiet, og ta tilbake folkets mulighet til å påvirke de politiske prosesser.

Den arabiske våren som begynte med protester mot regimet i Tunisia i 2010 og senere spredte seg til mange land i den arabiske regionen, har fått et par positive utfall og ellers ført til krig og konflikt. Er det starten på en amerikansk vår vi er vitne til nå? Svaret på hvor veien går videre får vi i løpet av sommeren. Skulle Bernie Sanders tape primærvalget om nominasjonen fra demokratene, vil store deler av hans tilhengerskare ha vondt for å slutte opp om Hillary Clinton som de fleste oppfatter som en del av problemet, ikke løsning for de demokratiske utfordringene USA står overfor. Aksjonistene som stod bak Occupy Wall Street og Democracy Spring kommer kanskje til å holde seg for nesen og stemme på Hillary dersom alternativet er Donald Trump eller Ted Cruz, men kampanjene for demokratireform vil nok bare bli sterkere dersom Bernie taper nominasjonen. Anklagene om at partiet har rigget valgprosessen i Hillarys favør er mange, og de store pengegavene til Hillarys kampanje fra selskaper innen olje, våpenindustri og legemiddelselskaper er kontroversielle for å si det mildt. For å ikke snakke om talene hun holdt for storbanker som Goldman Sachs etter at hun gikk av som utenriksminister, som hun ble betalt 225.000 $ for, per tale! Republikanerne vinner presidentvalg i USA når valgdeltakelsen er lav. Bernie Sanders har vist at han kan mobilisere nye velgergrupper og partiuavhengige som støttespillere. Det samme kan ikke Hillary vise til. Selv om Sanders etter demokratenes landsmøte skulle snu om og drive valgkamp til fordel for Hilary, er det ikke sikkert det vil være nok til å lokke uavhengige og førstegangsvelgere til urnene. Konsekvensen kan bli fire år med republikansk styre.

De store selskapers innflytelse over Washington på bekostning av folkestyret har nådd en smertegrense i den amerikanske befolkningen. Om den neste presidenten har Clinton, Cruz eller Trump som etternavn, vil det ikke ha så mye å si for demokratiaksjonistene som lar seg arrestere på trappene til Capitiol i Washinton DC denne våren. Det er bare én kandidat som blir trodd på at han vil gjøre noe for å vinne makten tilbake til folket, og det er Bernie Sanders.

Kategorier
Anmeldelser

Bokanmeldelse: Isak, av Bjørn Andreas Bull-Hansen

Utgitt på Nidhogg forlag, 2015.

Forfatteren Bjørn Andreas Bull-Hansen har tidligere gitt ut femten bøker på etablerte forlag, men den siste romanen; Isak, har han gitt ut på eget forlag. Du kan lese mer om dette valget her. Det er interessant at en forfatter som har gitt ut mange bøker på etablerte forlag velger å selvpublisere, og det er spennende å se om han vil lykkes med det. I utgangspunktet skulle boka lanseres kun som e-bok, men underveis i prosjektet valgte han å trykke opp og distribuere papirutgaver. Romanen Isak har blitt kjøpt inn av kulturrådets innkjøpsordning, og er derfor å finne på alle landets biblioteker. Eventuelt kan du kjøpe boken her.

12474085_757563467712764_2571570343397828738_oTidligere i forfatterskapet har Bull-Hansen gitt ut bøker i fantasylandskapet. Han har også skrevet romaner basert på norrøn mytolgi, og er i likhet med meg fascinert av viking-kulturen. På bloggen hans kan vi lese om hvordan man kan overføre viking-mentalitet og kultur til livet i det moderne samfunnet. Av tidligere utgivelser har jeg kun lest Brans reise som tenåring. For meg gav ikke fantasyromanen særlig medsmak i konkurranse med andre fantasy-forfattere jeg leste på den tiden som Robert Jordan (Wheel of Time), Terry Goodkind (Sword of Thruth) og Terry Brooks (Shannara-serien). Kanskje en urettferdig sammenligning, men inntrykket av romanen jeg sitter igjen med i dag er at den var for langsom og omstendelig. Bakgrunnen for at jeg ville lese hans siste roman; Isak, lå først og fremst i at jeg selv skriver på en bok med noe av de samme tema, og at jeg selv også vurderer å selvpublisere.

Romanen Isak, er en dystopisk fremtidsroman, og befinner seg i noe av det samme landskapet som McCarthys The Road, eller filmen I am Legend med Will Smith. Verden slik vi kjenner den har gått under i en katastrofal epidemi, og Isak er igjen alene som den tilsynelatende siste mannen på jorden. Romanen innledes med en introduksjon av Isak som mistilpasset norsklærer som forakter sine fremmedkulturelle elever. Han fremstår som en lite sympatisk type, som en einstøing og særing, men møtet med kjæresten Elise og skildringen av deres forhold skaper dybde i karakterfremstillingen. Kjæresten dør tidlig i fortellingen, men er stadig og gjentakende til (det kjedsommelige) tilbake i hovedpersonens bevissthet og fantasi gjennom hele fortellingen. Isak lever i ensomhet i flere tiår og tror han er den siste levende mann på jorden, inntil han omsider får besøk på gården av den rømte slaven John. De etablerer et liv sammen, der John underkaster seg en mutt og gretten aldrende Isak på gården Isak har bodd på i en vik ved sjøen i nærheten av Fredrikstad.

Senere konfronteres de to med stadig flere vandrere fra sør, og det blir etterhvert klart at kontinentet er styrt som et fundamentalistisk kalifat i ren Islamsk Stat-stil. Alle overlevende kristne, hvite europeere har blitt undertrykket av de muslimske fundamentalistene, og holdt som slaver. Utsendinger fra dette kalifatet når omsider helt opp til Østfold og gården til Isak, på jakt etter den rømte slaven John. I det Isak nekter å betale skatt til disse utsendingene, er det at historiens store konflikt oppstår. Utsendingene omtales som “svartskjegger”, og er fremstilt totalt unyansert som brutale, dumme og onde. Det er i fremstillingen av disse fiendene at romanen Isak har sine største svakheter. Fiendene er fullstendig flate karikaturer av ren fundamentalistisk, islamsk ondskap. De eier ingen karaktertrekk som kunne utdype dem eller gjøre dem interessante, i stedet kjennetegnes de kun av sin brutalitet som skildres i kvalmende detaljerte torturbeskrivelser. Jeg skal ikke røpe handlingen videre, men jeg skuffes over fremstillingen av disse islamske fundamentalistene. Det dystopiske scenarioet ligner en zombie-apokalypse, der zombiene er byttet ut med en Eurabia-dystopi slik vi kjenner den hos Fjordmann og Breivik sine fantasier, eller i sin noe modererte form i Hege Storhaugs, Islam, den 11. landeplage. Min innskytelse er at boken hadde blitt bedre om det faktisk hadde dreid seg om zombier, i stedet for denne totalt forflatende steriotypien av et dystopisk islamist-styre. Bull-Hansen sier selv i intervjuer i forbindelse med utgivelsen at boken tar opp Islam-kritikk, og at han vil sette fokus på hvordan fremveksten av Islam kan føre til en brutalisering av samfunnet. Et av motivene for at han valgte å gi ut boken på eget forlag, var at han følte at han som etnisk norsk forfatter ikke kunne fremme slik islamkritikk i bøker utgitt av de etablerte forlagene. Vel, kanskje burde han latt være.

Skildringen av “svartskjeggene” kan knapt kalles annet enn rasistisk, og kalifat-dystopien sammenfaller med scenarier som diskuteres på de mørke deler av det høyre-ekstreme nettet. Også fremstillingen av Isaks elever i begynnelsen av boka før epidemien inntreffer, levner de fremmedkulturelle (i hovedsak muslimske) elevene liten ære. Denne tråden av fortellingen opplever jeg som svært lite sympatisk, og jeg sitter igjen men en flau følelse at det er forfatterens eget syn på muslimer som kommer til uttrykk. Nå modifiserer Bull-Hansen dette inntrykket av sine holdninger noe på sin viking-fokuserte blogg, der han blant annet har skrevet disse innleggene: No place for racists in Valhalla, og Still no place for racists in Valhalla. Totalt sett blir derfor oppfattelsen av forfatterens holdninger mer nyansert, men leser en boken alene vil man oppleve holdningene til islam som ren dystopisk islamofobi i Fjordmann-ånd. Så bør man selvsagt ikke dømme boken og historien på ideologien og holdningene som skinner igjennom fortellingen alene.

Boken er lang, har 414 sider, og kanskje 150 for mange. En del sekvenser er repetative, slik som gjøremålene på gården og tilbakeblikkene på livet med Elise og synene av kjæresten utover i boka. Noen handlingssekvenser fremstår som gjentagelser med små variasjoner, slik som turer på jakt, gjentagende reiser til Oslo, og så videre. Språket er godt, og flere av karakterene er fremstilt som hele, om enn usympatiske personer. Jeg blir aldri glad i hovedpersonen Isak. Det skyldes nok holdningene han fremviser i begynnelsen av boka. Andre karakterer er enklere å identifisere seg med. Noen partier i boka er langt bedre enn andre. Skildringen av de umiddelbare konsekvensene av epedimien er dystre og setter leseren i den riktige post-apokalyptiske stemningen. Etableringen av bosted, og flere av fortellerpersonens tilbakeblikk er også gode. Skildringene av fundamentalistene er tilsvarende svake. Som tilflyttet østfolding var det morsomt å lese om hjemlige landskap i en post-apokalyptisk setting, men som helhet gir boka mye av den samme leseropplevelsen som da jeg leste Brans reise for nesten 20 år siden. Boka er for lang og omstendelig trass i gode partier, og den dystopiske fremstillingen av det brutale kalifatet ble for enkel, forflatet og ikke minst fordummende. Det finnes mye god og informert islamkritikk, denne dystopien er ingen av delene.  

Terningkast: terning-3

 

 

Kategorier
Kommentarer

Håp for Bernie Sanders og det amerikanske demokratiet

retirement-blog-social-security-clinton-and-sanders-debateBernie Sanders kampanje er ikke død, selv om norsk presse ikke kan vente med å begrave ham levende. Super Thuesday 1. mars gav som ventet et stort forsprang til Hillary Clinton, men over helgen 5. – 6. mars har fire stater avholdt sine primærvalg, og av disse vant Bernie tre. Kansas, Nebraska og Maine gikk for Sanders, mens Louisiana valgte Clinton. I delegatfordeling kom de noenlunde likt ut, men Sanders gjorde det totalt best med 66 delegater mot Clintons 63. Det mest interessante resultatet var kanskje Kansas som har valgt “riktig” primærvalgvinner de siste 50 årene. Det vil si at delstatens valgvinner også har endt opp som partiets nasjonale kandidat i 100% av tilfellene de siste 50 årene. Kansas er den eneste staten som har spådd riktig utfall i alle valgene. Statistikk som dette er selvfølgelig ingen sikker vitenskap, men det kan hende at primærvalgsvelgerne i Kansas har en egen evne til å velge riktig kandidat. Så gjenstår det å se om Bernie Sanders kan gå videre til å overbevise nok velgere i de gjenstående statene til å ta igjen Hilarys forsprang. Han har allerede tatt igjen Hillarys ledelse med 50 prosentpoeng, og så lenge han fortsetter å vinne primærvalg er kampen langt fra over.

Her hjemme har media allerede konkludert. Hillary Clinton er den antatte vinneren av demokratenes primærvalgkamp. Derfor velger de å heller skrive om hvem hun kan ende opp med å velge som visepresident-kandidat enn om Sanders seiere over helgen. De fleste later til å være fornøyde så lenge demokratene vinner. Trump virker skremmende, mens Hillary Clinton fremstår som det trygge valget. Hennes ektemann, Bill Clinton var en godt likt president, trass kontroverser og skandaler, og han ble enormt populær i Norge da han som første sittende amerikanske president besøkte Oslo i 1999. Så burde vi ikke slå oss til ro med det? Være fornøyde med Hillary Clinton og feire den første kvinnelige amerikanske presidenten? Nei. Det er nemlig en grunn til at Robert Reich, den amerikanske økonomiprofessoren og tidligere arbeidsminister i Bill Clintons administrasjon heller har gitt sin støtte til utfordreren Bernie Sanders. Det handler blant annet om en høyesterettsavgjørelse kalt Citizens United v. Federal Election Commission fra 2010, og konsekvensene den har fått for private selskapers innflytelse i amerikansk politikk. I enkle trekk kan vi si at avgjørelsen slo fast at private selskaper er å regne som mennesker, og at penger er å regne som ytringsfrihet. I praksis førte dette til at private selskaper fikk mulighet til å bruke ubegrensede midler på valgkampbidrag til sine foretrukne politiske kandidater, samt at de nå kunne finansiere kampanjer gjennom såkalte super-PACs (political action committee) med negativ omtale av de kandidatene de ikke likte. Det hadde ikke tidligere vært tillatt. I dissensuttalelsen fra høyesterettsdommer John Paul Stevens kan vi lese hva han mener om konsekvensene av dommen. «(it) threatens to undermine the integrity of elected institutions across the Nation. The path it has taken to reach its outcome will, I fear, do damage to this institution.» Og videre: «A democracy cannot function effectively when its constituent members believe laws are being bought and sold.»

Dette er et poeng som har blitt underkommunisert i den norske dekningen av den amerikanske valgkampen. Hillary Clinton er på alle måter en del av den politiske eliten i USA. Mer enn det, hun utgjør sammen med sin ektemann, Bush-familien og andre deler av toppsjiktet i de to partiene et amerikansk aristokrati av superrike yrkespolitikere og maktmennesker. Hun mottar enorme valgkampbidrag fra de store bankene og andre selskaper innen oljenæringen, våpenindustrien og den private fengelsindustrien, og har tjent mange titalls millioner på taleoppdrag for de samme institusjonene. Hun er allerede en del av det amerikanske oligarkiet, fåmannsveldet som gjennom sine allianser med de store konsernene og pengekreftene dominerer amerikansk politikk på bekostning av et reelt folkestyre. Det amerikanske oligarkiet har stått for avregulering av finansindustrien, motstand mot fornybar energi og har støttet kriger og intervensjoner i Midtøsten og andre steder i den 3. verden i årtier. Akkurat som Barack Obama gav et falskt løfte om “change” til amerikanske befolkningen og verden ellers, vil Hillary Clinton først og fremst representere de superrike og deres interesser og fremholde deres posisjoner i de internasjonale fora. Med Hillary Clinton kan vi vente oss flere kriger i Midtøsten, vi må se lenge etter effektive begrensninger på olje- og gassvirksomhet og de superrikes interesser i internasjonale handelsspørsmål vil gå fremfor interessene til utviklingslandene. Dermed er ikke Citizens United vs. FEC et smalt amerikansk spørsmål, men et globalt spørsmål ettersom ringvirkningene av den organiserte korrupsjonen som følger dommen når alle land i verden.

Bernie Sanders er en diametralt motsatt kandidat når det kommer til disse spørsmålene. Han er et sterk motstander av dommen i høyesterett, og har uttalt at det vil være noe av det viktigste han kan gjøre som president å sørge for at dommen blir omgjort. Han har også ikke etablert noen super-PACs til fordel for egen kampanje, og den store majoriteten av hans snart 5 millioner individuelle bidragsytere er vanlige folk som har gitt i snitt 27 dollar hver. Dette er i stor kontrast til Hillary Clinton som har storbanker som CitiGroup og GoldmanSachs som største bidragsytere. Begge bankene hadde spekulert i såkalte subprime-lån og som måtte ta imot enorme hjelpepakker fra myndighetene og President Obama for å unngå å kollapse i 2008. Disse bankene var “too big to fail” under finanskrisen, men er faktisk bare enda større nå. Mens disse bankene finansierer Hillarys kampanje, har Sanders et helt annet budskap. “If a bank is too big to fail, it’s too big to exist. I would break them up!”. Ikke rart de ikke kan få kastet nok penger etter Hillary Clinton. Bernie Sanders har sterk støtte i befolkningen for sin tøffe linje mot de store bankene og Wall Street generelt, og Hillary Clinton forsøker å fremstå som like tøff for å fri til de samme velgerne. Troverdigheten hennes på dette spørsmålet er derimot svært lav, og det er lite overraskende tatt i betraktning de store donasjonene hun mottar fra disse bankene.

x3tDVFjSå spørs det om det holder for Bernie Sanders i 2016 å være den eneste ærlige og rene politikeren i valget, i et felt der motstanderene har enorme ressurser å hente hos de private selskapene og lobbyistene. Så langt i kampanjen har Clinton fått et sterkt forsprang. Skulle Bernie Sanders tape, ville det ikke bare være et tap for venstresiden i amerikansk politikk. Det ville også være et alvorlig tap for det amerikanske demokratiet. For nok en gang ville elitens kandidat ta seieren som følge av en enormt kostbar politisk kampanje, og som følge av super-PACs og de elite-dominerte amerikanske mediers definisjonsmakt. Citizens United og den organiserte korrupsjonen ville bestå, olje-, våpen-, og fengselsindustriens makt over de politiske prosessene ville bestå, og den amerikanske stat ville fortsette å fungere som den forlengede armen til multinasjonale konserners interesser i internasjonale fora. Selv om Sanders sjanser i valgkampen fremdeles er større enn det norske medier evner å formidle, er det nok mye å håpe på at han skal bli den neste amerikanske presidenten. Men den bevegelse han har skapt, og den økte politiske bevisstheten han har bygd omkring den politiske korrupsjonen blant USAs unge, vil uansett være en kime til en ny folkelig motstand mot eliten og de superrikes politiske dominans. Det er å håpe på at amerikanerne kan evne å vinne tilbake demokratiet og kontrollen over sine demokratiske prosesser fra de multinasjonale konserner og finansinstitusjoner, og at de selv om det politiske oligarkiet igjen kan notere seg en seier i 2016, så vil det være en pyrrhosseier. Vi kan håpe på at vi ved neste korsvei vil kunne se at de progressive kreftene samler seg igjen med ny dedikasjon og motivasjon bak nye kandidater. Kampen for demokratiet i USA er nemlig av global betydning. I en tid der fascisme og krig brer om seg, og klimaendringer truer selve livsgrunnlaget, trenger vi at USA igjen kan bli vestens skinnende ledestjerne, med en uttrakt hånd til fattige og krigsherjede land verden over. For det viktigste vi kunne fått i Bernie Sanders, var en president som tok faren for klimaendringer på virkelig alvor, som ledet an internasjonalt i en ny ambisøs klimapolitikk, og som vi kunne stole på ikke var påvirket av donasjoner fra oljebransen og deres allierte.

Kategorier
Blog

Skogsarbeid

De sier skogen kan være en metafor på livet. Det gir lite mening for meg. Skogen er liv i seg selv. En levende organisme, og samtidig et hjem for annet liv. Jeg kjenner skogen bedre enn de fleste, og samtidig kjenner jeg den ikke. Jeg sitter foran skjermer på myke stoler i tempererte hus og er egentlig lite ute, likevel er det i skogen jeg kjenner meg hjemme. Skogen er alt og ingenting for meg. Trær på trær og kolle over kolle. Men når jeg engang sitter midt i et plantefelt og granene omkring rammer inn en snødekket barhugd lysning, da vil jeg helst bare bli. Da drømmer jeg om å kunne sitte der for alltid og kjenne på stillheten og roen inne i meg, i lytte til suset i trærne og fuglenes sang. Men i skogen rundt lusker elgene og hjortene og håper jeg snart forsvinner. Jeg tramper i deres matfat og skjærer ned deres beitebusker.

Jeg går i skogen med ryddesagen og skaper monokultur i plantefeltene. Jeg tråkker i stykker nedrimet blåbærlyng og lager dype spor i eldgammelt lav. Jeg forakter mitt eget fotavtrykk når jeg ser hjortens smale spor i snøen. Jeg er i fremmed land, en mann i elgens rike. Jeg jager or og eik og lønn, og skaper dyster barskog. Rådyret trives ikke der, hvor solen stenges ute.

Jeg får lønn for det, jeg gjør en jobb, en nyttig ting for landet. Det hus du bygget, den plank de skar, var skog som farfar plantet. Vi trenger tømmer til tusen ting, og vi pleier de planter vi har plantet. Vi hugger dem først om sytti år, da vet vi ikke hva venter.

Så går jeg da med ryddesag og skjærer ned hasselkrattet. Jeg håper at ekorn og mus vet om et kratt som får stå i fred. Jeg håper at ospa gror frem på ny, så elgen får spise av den. At lyng og lav og lau får liv av vårlys og vann på ny.  

Kategorier
Blog

Selvpubliser e-bok

I forrige bloggpost skrev jeg om de tradisjonelle forlagene og om hvordan bransjen preges av vertikal integrasjon, altså at aktørene eier både forlag, distributør og bokhandel. Jeg tror at dersom man vil lykkes utenfor de store forlagene, så må man ta høyde for å gjøre det samme selv. Altså gi ut på eget forlag, klare seg uten forlagenes distribusjonsnett og selge boka til kunden mest mulig direkte. Så er spørsmålet. Er dette mulig å få til i praksis?

Løsningene finnes allerede. I det engelskspråklige markedet har e-bok tatt en stor andel av bokmarkedet. I følge BookBusiness er omkring 25% av boksalget e-bøker når vi snakker begynnelsen av 2016. Årsaken til dette har stor sammenheng med den økte tilgjengeligheten gjennom nettbutikker som Amazon og hvordan e-bøker har blitt satset på der. Ettersom e-bøker er langt enklere og billigere å publisere en papirbøker, har det de siste årene vært en sterk økning i antallet selvpubliserte bøker. Faktisk er det slik at av den totale omsetningen av bøker (i det engelskspråklige markedet) har de etablerte forlagenes andel av omsetningen av blitt redusert til under halvparten. 20% av omsetningen er selvpubliserte bøker, mens resten er utgitt av små uavhengige forlag. Av e-bøker er andelen selvpubliserte bøker langt høyere, men sikre tall er vanskelig å finne. I dette markedet er det mange som har lykkes med selvpubliserte bøker direkte til e-bok og tjent gode penger som forfatter. I Norge henger vi etter, men endringene kommer nok hit etterhvert også når det blir etablert gode nettportaler der et større antall titler blir gjort tilgjengelig digitalt. Foreløpig er det mye “lekkasje” mot det engelskspråklige markedet ettersom nordmenn følger internasjonale trender og handler sine e-bøker på Amazon. Ettersom utvalget av norskspråklige bøker der foreløpig er dårlig, er det engelskspråklige titler som kjøpes. En annen viktig årsak til at mange nordmenn foretrekker Amazon og engelske titler når de handler e-bøker, er prisingen. På Amazon kan man finne mange titler vesentlig billigere enn på norske plattformer. Mye av e-bok salget av norske titler går gjennom plattformer som ligger inne i nettbrett og smarttelefoner, slik som Apples iBook og Googles Play. Samtidig har den den norske e-bokhandelen ebok.no hatt en sterk vekst i 2015 og er den største nettbutikken i Norge som omsetter e-bøker. Alle disse plattformene er åpne for selvpubliserte bøker.

Den store fordelen med e-bøker er at de er langt billigere å utgi, de blir distribuert direkte og gratis til leseren, og forfatter/forlag trenger verken lagerkapasitet eller å trykke opp store forlag man ikke kan være sikre på å få solgt. E-bøker kan også prises langt mer fleksibelt, og mange selvpubliserte bøker er svært rimelige. Det er den samme kostnaden ved utgivelsen om en selger ett eller hundre tusen eksemplarer. Forfatteren kan selv gjøre hele jobben med å klargjøre boka for e-bok salg om han/hun er sånn noenlunde datakyndig, men de fleste vil ha fordel av å hyre inn en designer til å lage omslag samt betale for korrekturlesing før man publiserer. Dersom mange fatter interesse og kjøper e-boka, kan forfatteren heller ta kostnaden med papirutgivelse siden.

Ettersom omsetningen av e-bøker i Norge fortsatt er lav, er det ikke mulig å tjene mye penger som forfatter dersom man kun publiserer digitalt. Men det kan være en smart måte å publisere sin første bok på for å kunne bygge et publikum ettersom kostnadene er lave. I neste bloggpost skal jeg skrive om print on demand, og hva slags muligheter det gir for forfattere som vil publisere bøker på eget forlag.

Kategorier
Blog

Utgi bok på etablert forlag

Jeg fullførte i begynnelsen av februar et manus til en bok, og jeg planen er selvsagt å få den utgitt. Spørsmålet er hvordan, og på hvilke premisser. Tradisjonelt har ikke forfattere hatt så mange andre valg enn å sende inn manuskriptet til de etablerte forlagene og håpe på det beste. Desverre, eller heldigvis kanske, er det kun om lag ett av hundre innsendte manuskripter som forlaget vil jobbe videre med. De øvrige refuseres.

Det er mange forlag i norge, de tre største og mest kjente på skjønnlitteratur er Aschehoug, Gyldendal og Cappelen Damm. I stallen til Aschehoug for å ta et eksempel finner vi norske bestselger-forfattere som Jo Nesbø, Tom Egeland og Unni Lindell. Disse forlagene eier i tillegg flere av de nest største forlagene. Det gjelder Oktober forlag som har hatt stor suksess med mange kjente forfattere som Karl Ove Knausgård, Per Petterson og Jon Michelet, og som er eid av Aschehoug. Tiden forlag som har blant annet har rettighetene på Tolkien i Norge er eid av Gyldendal. Dersom boka blir antatt hos en av disse forlagene, vil en ha mye større sjanser for å lykkes kommersielt. Det henger sammen med at disse forlagene også eier de største bokhandelkjedene. Aschehoug eier Nordli-Libris (Adlibris) sammen med Norges Gruppen, Gyldendal eier Ark og Cappelen Damm eier Tanum. Den eneste “frie” bokhandelkjeden Notabene gikk nylig konkurs og eies nå hovedsakelig av DNB. Bransjen preges dermed av det som kalles “vertikal integrasjon”. At en aktør kontrollerer både produsent, distribusjon og forhandlerledd. Dersom man antas på et av disse forlagene, er man på mange måter inne i varmen. Forlaget plasserer boka i de store kjedebutikkene og sørger for markedsføring.

Den store underskogen av andre forlag preges av selskaper som lager bøker direkte for kioskhyllene (Schibsted), eller mindre nisjeforlag. I tillegg har vi selskaper som Kagge forlag og Juritzen forlag som har hatt stor omsetning som frittstående blant annet basert på oversatte bestselgere. Men også disse er under press pga. av markedsmakten til de største aktørene. Blant disse mindre forlagene er det mange som tar imot skjønnlitterære manus. Men det som kan skje om man blir antatt, er at de mindre forlagene enten trykker svært små opplag, eller at forlaget skyver deler av kostnaden for utgivelsen over på forfatteren. Helt i enden av skalaen er de såkalte “vanityforlagene”, forlag som ikke stiller redaksjonelle krav men som utgir hvilke som helst bøker mot at forfatter selv tar hele kostnaden og risikoen. Fra å utgi på kolofon eller andre slike vanityforlag til å utgi boken selv er det liten forskjell annet enn det administrative.

12474085_757563467712764_2571570343397828738_oForfattere som utgir på eget forlag, tar hele risikoen og kostnaden ved utgivelsen selv. Hvorfor forfattere velger å gjøre dette varierer sterkt, men fellesnevneren er at de har hatt liten sjanse for å lykkes. Dette henger sammen med at kostnaden til trykking av bøkene har vært høye, og det har vært vanskelig å selge nok eksemplarer til at det går rundt. Det er mange selvutgitte forfattere som har endt om med kassevis av usolgte bøker på lager og dermed gått grundig i minus på utgivelsen. Det er også et stigma i bransjen mot egenutgitte bøker. Det henger sammen med at mange av disse egenutgitte bøkene har vært refusert gjentatte ganger på andre forlag, og at kvaliteten dermed ikke regnes for å være spesielt god. Samtidig er det etablerte forfattere som tar steget og etablerer eget forlag. Et eksempel på det er Bjørn Andreas Bull-Hansen som i 2015 etablerte forlaget Nidhogg og ga ut den nye romanen Isak. Bull-Hansen har tidligere gitt ut 15 romaner på etablerte forlag, uten å slå igjennom som bestselger. Tiden vil vise hvor mye han klarer å selge av den siste romanen på eget forlag. 

Konklusjonen i første omgang er dermed: Skal man lykkes med en bokutgivelse og faktisk få solgt bøkene sine i bokhandlene rundt om kring i landet, gjelder det å bli antatt hos en av de tre store Aschehoug, Gyldendal, Cappelen Damm, eller deres underforlag som Oktober og Tiden. Hva så om man ikke kommer gjennom nåløyet der, men blir antatt av en av de mindre forlagene? Ja, da er det faktisk mye som taler for at man heller bør se på alternative måter å få gitt ut boka på. For eksempel å gi den ut på et vanityforlag eller på eget forlag. Mer om det og andre alternativer i neste bloggpost der jeg tar for meg alternativer til tradisjonelle bokutgivelser.

Kategorier
Blog

Mitt bokprosjekt

12705675_596913363795624_5237538360170237334_nJeg har skrevet en bok! Jeg har lenge visst at jeg har villet skrive bok. Jeg begynte å skrive en del dikt og sangtekster allerede på videregående, men gjorde aldri noe mer ut av det. For en seks-syv år siden begynte jeg å skrive på min første lengre tekst som ble til begynnelsen på en roman. Den har jeg aldri fått gjort ferdig. Teksten som jeg nå har fullført som en roman begynte jeg på for omtrent ett år siden, og fra og med høsten 2015 jobbet jeg jevnt og trutt med teksten. I begynnelsen av februar i år skrev jeg den ferdig for første gang, og siden da har jeg jobbet med teksten videre basert på tilbakemeldinger fra betalesere. Manus er fortsatt ute hos betalesere og det er mulig jeg kommer til å gjøre flere endringer, men nå begynner jeg å bli sikker på at prosjektet blir noe av.

Tittelen på boka er “Rydda mark”. Den handler om en gruppe unge mennesker som blir isolert i skogen etter en flom mens de skal pakke ned etter en langhelg med laiv-rollespill. De må kjempe mot elementene, men oppdager etterhvert at resten av landet i mellomtiden har blitt rammet av en hissig influensa-epidemi. Mens de forsøker å håndtere dette og ta vare på hverandre, er det flere farer som truer. De er ikke alene i skogen.

Sjangeren er spenning, og boka er inspirert av både krim, fantasy og skrekk-litteratur. Samtidig prøver jeg å holde på realismen, og ønsker at leseren skal sitte igjen med en tanke om “hva om?”.

Kategorier
Kommentarer

Fascisten Donald Trump

Realitystjernen og eiendomsmogulen Donald Trump leder til alles overraskelse den republikanske primærvalgkampen i USA. Han har kjørt en kampanje som har spilt på fremmedfrykt og latterliggjøring av sine motkandidater og lite substansiell politikk. De to forslagene fra Trump som har fått mest omtale så langt i valgkampen er forslaget om å bygge en mur langs grensen til Mexico for å holde innvandrere ute, samt forslaget om å nekte alle muslimer adgang til USA.

Donald Trump startet sin valgkamp med en tirade mot latinamerikanere og spesielt innvandrere fra Mexico. Han kom blant annet med følgende uttalelse: “When Mexico sendt its people, (…) They’re bringing drugs. They’re bringing crime. They’re rapists. And some, I assume, are good people.”

Han fulgte opp senere med klare kvinnefientlige kommentarer rettet mot journalisten og ankerkvinnen Megyn Kelly etter at hun hadde konfrontert ham med misogynistiske uttalelser han hadde kommet med overfor kvinner. Om Kelly etter debatten insinuerte Trump at debattlederen hadde vært menstruerende: “You could see there was blood coming out of her eyes. Blood coming out of her whereever.” Like lite sympatiske var kommentarene om den eneste kvinnelige republikanske kandidaten Carly Fiorina: “Look at that face! Would anyone vote for that? Can you imagine that, the face of out next president?”   

Likevel, mest graverende og sjokkerende var utspillet han kom med etter tragedien som utspant seg i San Bernadino i California 2. desember 2015, der 14 ble drept og 22 alvorlig såret etter at et radikalisert muslimsk ektepar åpnet ild mot sivile. I USA skjer det i snitt en “mass shooting” der fire eller flere blir skutt og/eller drept hver dag, men i stedet for å jobbe for strengere våpenlovgivning, benyttet Trump anledningen til angripe religionen islam og alle som tilslutter seg ved den.  “Donald J. Trump is calling for a complete shutdown of Muslims entering the United States.” Forslaget om totalt innreiseforbud for Muslimer møtte unison fordømmelse, men Trump har aldri unnskyldt seg eller trukket forslaget tilbake.

Det var etter dette siste utspillet at mange kommentatorer og politiske motstandere tok til å bruke betegnelsen fascist om Donald Trump. Andre kommentatorer har igjen benektet at dette er en hensiktsmessig betegnelse å bruke om kandidaten. Selv mener jeg fascist-stempelet har noe for seg, og jeg vil vise til de forhold jeg mener understøtter en slik betegnelse.

Men først: Hvordan skal vi definere fascisme i 2016? En del trekk ved de historiske fascistiske bevegelsene i Italia og Tyskland på 30- og 40- tallet er bundet til tid og rom og kan vanskelig overføres til en moderne definisjon. I etterkrigstiden har bruken av begrepet glidd ut, og har vært hyppig brukt som nedsettende begrep om ytterliggående politiske bevegelser med autoritære eller totalitære trekk. Noen kriterier kan vi likevel sette som kjennetegn ved en fascistisk bevegelse.

  • Fokus på nasjonalstaten.
  • Fremmedfrykt og mistenkeliggjøring av hele folkegrupper og religioner.
  • Vilje til å utøve vold for å oppnå politiske mål.
  • Forakt for ytringsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet.
  • Ideal om en sterk leder, en fører, persondyrkelse.
  • Motstand mot sosialisme og kommunisme.
  • Forakt for demokratiet som styreform.

Neste øvelse blir så å undersøke om Trumps kampanje og ideologi passer inn i disse karakteristikkene. Første punkt om nasjonalstaten oppfylles allerede i Trumps kampanje-slagord: “Make America Great Again”, og kan understrekes ytterligere ved å vise til alle de rasistiske uttalelsene Trump har kommet med overfor latin-amerikanere, muslimer og andre minoriteter.

Andre punkt oppfylles i forslaget om å etablere totalt innreiseforbud for alle muslimer. Trump har også uttalt seg positivt om å utstyre alle muslimer i USA med ID-merking.

Har Trumps kampanje uttrykt vilje til vold for å oppnå politiske mål? Ser man på Trumps utenrikspolitiske utspill, er det ingen tvil om at han er en klassisk “hauk”. Altså en politiker som gjerne griper til krig og invasjon som en forlengelse av utenrikspolitikken. Han har blant annet lovet å knuse DEASH med amerikanske styrker om han kommer til makten. Samtidig er det mange urovekkende tendenser til kontroll og voldsbruk under Trumps arrangementer. Samlingene hans har blitt preget av demonstranter som sniker seg inn og viser sin avsky for Trumps politikk. Disse blir resolutt kastet ut, og Trump har uttalt fra talerstolen mens disse utkastelsene foregikk at sikkerheten vil bli strengere og strengere, og det ville etterhvert blir svært utrivelig for aksjonister å demonstrere under hans arrangementer. Også journalister må forholde seg til svært strenge instrukser, og risikerer å bli kastet ut dersom de ikke til en hver tid holder kamera festet på Trump, og i stedet forsøker å filme folk som blir eskortert ut som et eksempel. Det har også vært flere episoder der Trump-tilhengere har banket opp svarte aksjonister. Etter disse tilfellene har ikke Trump beklaget behandlingen, men forsvart tilhengerne sine: “Maybe he should have been roughed up, It was disgusting what he was doing.” Her demonstrerer Trump sin forakt for ytringsfrihet, slik han også forakter religionsfrihet for muslimer og ikke respekterer journalister rett og plikt til å dekke helheten av hans politiske kampanje.

Donald Trump har ved flere anledninger idyllisert den sterke lederen. Russlands enerådende president Putin har han flere ganger hyllet: “(Putin) is a strong leader… He’s making mincemeat out of our President.” I annonser betalt av Trumps kampanje får vi følgende budskap om den demokratiske kandidaten Sanders: “The world is a dangerous place, we need a though, strong leader, and it’s not this guy.” så vises video av Sanders som blir forstyrret under en tale av Black Lives Matter aksjonister, og så teksten: “Bernie can’t even defend his microphone, how can he defend the country?” Sine republikanske motkandidater har han også liten respekt for. De er svake, dumme, patetiske, stygge, finn et skjellsord, han har brukt det. Samtidig fremmer han idoldyrkelsen av sin egen person. På sine samlinger instruerer Trumps medarbeidere forsamlingen om å taktfast rope: “Trump! Trump! Trump! Trump!” Persondyrkelsen i kampanjen er selvsagt bare en forlengelse av den narsissistiske bruken av eget navn på alle bygninger og prosjekter han har vært involvert i.

Fascistene i mellomkrigstiden mobiliserte i motstand mot marxistiske grupper og stod i opposisjon til disse. Samtidig førte de økonomisk politikk som i moderne amerikansk kontekst ville blitt sett på som revolusjonært sosialistisk. Arven etter den historiske fascismen i Trumps kampanje finner vi i omtalen av den demokratiske kandidaten Bernie Sanders som kommunist, og selvsagt en total avvisning av nye kollektive velferdsordninger.

Det viktigste og beste motargumentet mot å definere Trumps kampanje som fascistisk, er mangelen på en uttalt plan om å ta kontroll over staten og avvikle demokratiet. Noen vil si at uten en slik plan kan man ikke si at en bevegelse er fascistisk. Jeg har to innvendinger: Mellomkrigstidens fascisme sprang frem som en motreaksjon på unge og svært svake demokratier som ikke klarte å løse den økonomiske kristen som Tyskland og Italia befant seg i. Slik sett er denne planen om å avvikle demokratiet et fenomen som er bundet til tid og sted slik jeg redegjorde for i innledningen, og følgelig ikke et nødvendig kriterie for å kunne bruke fascisme-definisjonen i dag. Om dette ikke kan godtas, kan en likevel innvende at Trump ikke trenger å ha en plan om å avvikle demokratiet i USA, ettersom det allerede er avviklet.

La meg forklare: En stor undersøkelse gjort i 2014 av Prof Martin Gilens ved Princeton University og Prof Benjamin I Page ved Northwestern University konkluderte med at USAs styreform lar seg best definere som et oligarki. Et oligarki er et fåmannsvelde, der makten er konsentrert hos en liten gruppe mektige individer, såkalte oligarker. Det Amerikanske demokratiet er svært omfattende, men samtidig er det sterkt svekket til fordel for svært rike individer og store selskapers makt. Lovgivning som tillater ubegrensede pengegaver til valgkamper har gjort det mulig for pengeinteresser å kjøpe valg, og sikre seg lojale “folkevalgte” som ikke representerer folket, men bidragsyternes interesser. Dette er et kjent problem, og har ført til stor politikerforrakt og lav valgdeltakelse. En av Bernie Sanders hovedmål for sin kampanje er å endre denne situasjonen og forby store pengegaver til politiske kampanjer og slik svekke selskapene og de superrikes makt over politikken. Trump er selv en av disse superrike, og vil opprettholde status quo. Ergo trenger han ikke begå statskupp for å avvikle demokratiet. Det er allerede avviklet!

For å oppsummere: Trump er en drikksekk, det er det ingen tvil om. Han er en misogynisk og rasistisk demagog som hisser folkemasseme opp mot minoriteter og andre trossamfunn og han dyrker den sterke lederen som et politisk ideal. Han forrakter ytringsfrihet, pressefrihet og religionsfrihet og han vil kjempe mot sosialisme og reelt folkestyre. Han er villig til å bruke vold som middel for å oppnå politiske mål. Han er selv en oligark, og går til valg for å bli sjefsoligarken i de forente stater. Hvis noen vil kalle ham en fascist, så har de dermed god dekning for det.

 

Kategorier
Kommentarer

President Bernie Sanders?

Bernie Sanders ligger godt an til å bli USAs neste president. Det ingen hadde trodd skulle være mulig, ser ut til å bli en realitet dersom han vinner i Iowa og/eller New Hampshire. Vinner han primærvalget i de to tidligste statene, får han et momentum som kan sikre ham primærvalget. Hilary Clinton flyter fortsatt mye på det at hun er langt mer kjent enn Bernie. Vinner Sanders i Iowa og eller New Hampshire kommer det til å jevne seg ut, ettersom pressen da vil gi ham langt mer oppmerksomhet.

Bernie Sanders har slitt litt mer å få oppslutning blant svarte. Det skyldes nok mye mangelen på «name recognition». Samtidig har Bernie mange promoterte svarte tilhengere, som rapperen og aktivisten Killer Mike og den intelektuelle Cornel West. Jeg tror det er en begynnelse på at også de svarte for øynene opp for sentatoren fra Vermont.

Det mange kanskje ikke har fått med seg, er at Bernie Sanders gjør det langt bedre enn Hilary Clinton vs. Donald Trump og Ted Cruz som per nå er de mest sannsynlige republikanske presidentkandidatene. Hilary Clinton slår også disse i de fleste undersøkelser, men Bernie Sanders slår dem med langt større margin. Dermed er det slik at demokratene ligger svært godt an til å vinne presidentvalgkampen i 2016, særlig dersom Bernie Sanders blir deres kandidat og valgdeltakelsen blir høy.

Bernie Sanders har en stor fordel i selve presidentvalget mot republikanerne versus Hilary Clinton i det at han har en langt større appell til velgere som har avvist både demokratene og republikanerne. Disse er det svært mange av i USA, og valgdeltakelsen i mange valg har vært svært lav ettersom mange av disse «independents» ikke stemmer i valgene der de kun kan velge mellom etablerte republikanere eller demokrater. Bernie Sanders har hele sin karriere som kongressmann og senator fra Vermont vært valgt inn som fri (independent) kandidat, ettersom han er en demokratisk sosialist, eller sosialdemokrat mer etter nordisk modell enn en som passer inn i det amerikanske demokratiske partiet. Likevel stiller han til valg for demokratene, ettersom det er den eneste måten han kunne få en plattform til å kunne bygge en troverdig presidentkampanje. Med de siste meningsmålingene ser det ut som om denne kampanjen har lykkes, og den neste amerikanske presidenten kan nettopp bli en sosialdemokrat med den skandinaviske velferdsmodellen som forbilde. Det ville vært et politisk jordskjelv uten sidestykke i amerikansk historie.

Likte du å lese det jeg har skrevet om Bernie Sanders?
Jeg kan komme til din skole, bedrift eller organisasjon for å holde foredrag om Bernie Sanders og amerikansk politikk, eller jeg kan skrive for din utgivelse. Kontakt meg på epost: tor.oyvind.westbye@gmail.com for forespørsler.