Kategorier
Artikler

Kan ungt blod gi evig liv?

Image by sabin urcelay from Pixabay


1 Kan ungt blod gi evig liv?
I 2016 startet gründeren Jesse Karmazin selskapet “Ambrosia” i USA. Selskapet solgte infusjoner med plasma (et blodprodukt) fra unge mennesker til eldre for 8000 dollar per behandling under dekke av å gjennomføre en klinisk studie1. Forsøket ble avsluttet i 2019 og aktiviteten i selskapet stoppet opp etter at FDA (Food and Drug Agency, tilsvarende Statens Legemiddelverk i Norge) uttrykte bekymring, og advarte om mulige alvorlige bivirkninger og skader som mulig følge av infusjonene2. Senere har salget av infusjoner startet opp igjen, ettersom etterspørselen etter infusjonene har vedvart3.

Selskapet fikk trass den lunkne mottakelsen stor oppmerksomhet i media, og innenfor transhumanistiske miljøer spesielt. Oppmerksomheten toppet seg da TV-serien “Silicon Valley” profilerte prosedyren (sesong 4, episode 5: “blood boy”)4. I episoden kan vi se en middelaldrende tek-investor få direkte blodoverføring fra en ung og topptrent donor, eller “transfusion associate” som han blir omtalt som. Da hovedpersonen i serien spør om hva det er for noe, får han følgende spørsmål tilbake: “Are you really not familiar with parabiosis?” (Kjenner du virkelig ikke til parabiose?). I stedet for å la det spørsmålet henge, skal jeg nå forklare hva parabiose er, ettersom det vil forklare bakgrunnen for hvorfor det å selge blodplasma fra unge personer til eldre i det hele tatt kom i stand som forretningsidé. Og deretter forsøke å svare på spørsmålet: Er det etisk forsvarlig å overføre blod fra unge mennesker til eldre for å bekjempe aldring?

1.1 Parabiose
Forsøk på mus og rotter med prosedyren parabiose har forskere drevet med i 150 år. I denne sammenhengen betyr det at skinnet på forsøksdyrene kuttes opp langs siden, og deretter sys dyrene sammen side om side på en slik måte at deres blodomløp vokser sammen. De vil i praksis dele organfunksjoner, ettersom blodet sirkuleres i et felles system. En måte å tenke om dette, er at forskerne lager siamesiske tvillinger på en kunstig måte. Slike parabiose-forsøk har gitt mange viktige oppdagelser til medisinen. F.eks. var det på bakgrunn av parabioseforsøk der normalvektige rotter ble sydd sammen med overvektige rotter at man forsto hva slags funksjon hormonet leptin har for å regulere appetitt5.



1.1.1 Heterokron parabiose
Inspirasjonen til oppstartsselskapet Ambrosias forretningsidé kommer fra en annen type parabioseforsøk, nemlig heterokron parabiose. I disse forsøkene sys en ung mus sammen med en gammel mus, og når deres blodomløp vokser sammen, viser studier at aldring i den gamle musen reverseres over flere parametere6. Årsakene til dette er ennå ikke utforsket på en uttømmende måte, men mye tyder på at det handler om at den gamle musen kan nyttiggjøre seg stamceller fra den unge. Tilgangen til stamceller reduseres ettersom vi blir eldre, og dermed forringes kroppens evne til å reparere og erstatte skadede celler7. Når det er sagt, er det viktig å påpeke at kritikere av behandlingsformen Ambrosia tilbyr vil innvende at deler av den positive effekten vi kan se på den eldre musen i paret kan skyldes andre faktorer enn tilgang på stamceller fra den unge musen. F.eks. vil den unge musen trekke med seg den gamle rundt omkring når den i ungdommelig nysgjerrighet utforsker sine omgivelser. Den gamle musen får ganske enkelt mer trim enn den ellers ville fått. Den nyter også godt av at den kan nyttiggjøre seg av den unge musens unge og mer effektive organer til å rense blodet, samt at det unge hjertet sikrer en bedre sirkulasjon og distribusjon av oksygen.

Man kan vanskelig se for seg å behandle gamle mennesker med parabiose direkte. Det ville medføre å sy sammen en gammel person med en ung person og sørge for at deres blodomløp vokste sammen. I stedet kan man se for seg å gjennomføre jevnlige runder med direkte blodoverføringer mellom en ung person og en eldre pasient slik det ble fremstilt i klippet fra TV-serien “Silicon Valley”8. Baksiden med dette er at det fremdeles er upraktisk, det krever en del medisinsk utstyr å gjennomføre, og ikke minst krever det svært mye av donoren når det gjelder å være tilgjengelig for overføringene. Man skal kanskje ikke se helt bort ifra at noen vil forsøke dette i praksis, men kostnadene knyttet til det vil gjøre det til en svært eksklusiv behandlingsform.

1.2 Heterokron plasmatransfusjon
Det er her overføringer med blodplasma kommer inn. Håpet er at de resultatene forskerne har sett i forsøk med heterokron parabiose når det gjelder reversering av aldring kan reproduseres med utveksling av blod. Hovedforskjellen vil da være at de gamle menneskene ikke lenger kan nyttiggjøre seg av den unge personens organer, slik som i mus som er sydd direkte sammen. Etter all oppmerksomheten som tilkom oppstartsselskapet Ambrosia i 2019 og kontroversene omkring lovligheten av de såkalte kliniske studiene selskapet utførte, har interessen for forskning på heterokrone plasmatransfusjoner tiltatt blant mer seriøse medisinske forskningsmiljøer9. Positive effekter av heterokron blodtransfusjon på aldringsparametere har blitt påvist i mus i slike studier, men hva som er årsakssammenhengene og de avgjørende faktorene er det ennå for tidlig å konkludere om10.

2 Transhumanistiske perspektiver på aldring og død
Behandlingen med overføringer av blodplasma fra unge mennesker kan sees i sammenheng med den transhumanistiske bevegelsen der kampen mot aldring og død er et sentralt aspekt. Den prominente transhumanisten og Oxford-professoren i filosofi Nick Bostrom har skrevet følgende:

“To stay alive is a basic human drive. It is a precondition for all other activities. Life-extension is the natural progression of medicine from curing diseases and the effects of aging to preventing them altogether. It follows the dictum laid down by many religions: that human life is sacred and should be cherished and preserved.11

For Bostrom og andre moderne transhumanister er ikke døden en naturlig del av tilværelsen, men et problem som må løses. Ulike retninger innen transhumanismen fokuserer på forskjellige løsninger. Noen utforsker den medisinske veien der fremskritt innen stamcelleforskning, genterapi med mer gir løfter om fremtidige behandlingsformer som kan utsette aldring og død. I denne sammenhengen ses aldring som mer en sykdom enn en naturlig prosess.

2.1 Aldring er en sykdom
Transhumanisten David Sinclear som forsker på genetikk ved Harvard er blant dem som fremholder dette synet. Aldring er ifølge ham ikke en naturlig konsekvens av å bli eldre, men bør sees på som en medisinsk tilstand i seg selv. Som andre medisinske tilstander er det også håp om at aldring kan behandles.

“Many of the most serious diseases today are a function of aging. Thus, identifying the molecular mechanisms and treatments of aging should be an urgent priority. Unless we address aging at its root cause, we’re not going to continue our linear, upward progress toward longer and longer life spans.”12

Ved å se på aldring som en sykdom som kan og bør bekjempes, kan det settes inn ressurser innen forskning og medisinsk behandling som vil føre til at forventet levealder vil kunne fortsette å stige. Flere ser for seg at vi vil kunne møte til en omfattende foryngelsesbehandling som vil kunne involvere genterapi og stamcelleoverføringer kanskje hvert tyvende år, og på den måten stille aldringsklokken tilbake, i teorien uendelig mange ganger. Den britiske transhumanisten og aldringsforskeren Abrey de Grey mener at det første mennesket som vil bli 1000 år gammel, mest sannsynlig allerede er født!13 Kritikere av denne tilnærmingen kommer fra flere hold, men det er klart at i et globalt perspektiv fremstår det som svært urettferdig at store ressurser og økonomiske midler legges inn for å øke levealderen i vesten, mens mennesker i fattige land ikke har tilgang til grunnleggende medisinske tjenester, eller for den saks skyld, rent vann.

2.2 «Å leve om enn man dør»
En annen hovedretning innen transhumanismen handler om å finne måter å leve videre på, om man ikke klarer å utsette eller forhindre den biologiske døden i seg selv. Ettersom disse tilnærmingene utgjør en ideologisk kontekst til tanken om evig liv gjennom ungt blod, vil jeg nevne noen av disse tilnærmingene her.

Noen transhumanister ser for seg at vi i fremtiden vil ha kommet så langt i utviklingen av kunstige nevroner, at det vil være mulig å laste opp hele hjernen og alt dens innhold til en datamaskin, på en slik måte at vi vil kunne leve videre gjennom det som kalles WBE (whole brain emulation). Den store utfordringen ved denne ideen ligger innen bevissthetsfilosofien, nemlig spørsmål om bevissthet. Dersom vår bevissthet, eller vårt iboende selvbevisste subjekt, oppstår og er avhengig av hjernen, er det ikke gitt at dette vil være overførbart til en slik tenkt datamaskin14.

En annen transhumanistisk tilnærming går på å gradvis bytte ut slitte kroppsdeler med mekaniske/robot-kroppsdeler, og på den måten gradvis bli en kyborg, dvs. en hybrid av menneske og maskin. Ettersom teknologien utvikler seg, ser en for seg at samtlige biologiske kroppsdeler, inkludert hjernen vil kunne byttes ut. Til slutt vil vi stå igjen med en skapning som er mer menneske enn maskin. Denne tankegangen har vi fått illustrert blant annet i science fiction-filmen “Robocop” fra 1987, hvor hovedpersonen som er politimann blir drept i tjeneste, men gjenoppstår ved å hans vitale organer og hode blir plassert inn i en robotdrakt som holder ham i live. Spørsmålet filmen stiller er dypt filosofiske: hvor mye av det menneskelige er igjen i kyborgen? Og ikke minst: hva er fri vilje?15

Den tredje hovedretningen er allerede blitt en gammel idé: å fryse ned døde kropper med håp om å bli vekket til live igjen i fremtiden når den medisinske teknologien har kommet lenger. Denne teknologien kalles kryonikk, og er svært omdiskutert. De første personene som ble forsøkt bevart gjennom denne teknikken ble frosset ned allerede på 60-tallet. Siden har flere av selskapene som startet med dette gått konkurs, og har måttet tine og kvitte seg med kroppene. Likevel, virksomheten foregår fortsatt, og det er blant annet mulig å tegne livsforsikringsavtaler som vil kunne finansiere den svært kostbare prosedyren16.

3 Etiske prinsipper
Innen etikken finnes det to hovedperspektiver når vi skal vurdere hvorvidt handlinger er etisk riktige: teleologi og deontologi. Teleologiske systemer har det felles at de fokuserer på resultatet av handlingene (konsekvensetikk)17, mens deontologiske systemer fokuserer på at valg skal gjøres på bakgrunn av regler eller moralske verdier18. Jeg skal i denne sammenhengen også se på klassisk legeetikk, ettersom det er direkte relevant for problemstillingen omkring ungt blod-transfusjoner.

3.1 Utilitarismen
Av konsekvensetiske systemer er utilitarismen muligens det mest raffinerte. Den ble først formulert at den britiske filosofen Jeremy Bentham på 1700-tallet. I dag er den australske filosofen Peter Singer den mest fremtredende representanten for denne retningen19.

Utilitarismen handler om å alltid forsøke å maksimere nytte for flest mulig mennesker. Det kan føre til en rekke vurderinger som ved første blikk kan virke kontraintuitive. F.eks. at det i noen tilfeller kan være rett å drepe et uskyldig barn dersom det vil føre til at mange andre barn kan reddes. Hovedutfordringen med utilitarisme er at den ofte vil bryte med våre moralske intuisjoner. Ifølge utilitarismen vil det i mange tilfeller være moralsk riktig, og også påbudt å begå handlinger som å stjele, lyve, drepe osv. som vi eller vil oppfatte som moralsk gale dersom det fører til positive resultater for et større antall mennesker enn det handlingen rammet. Peter Singer f.eks. er tilhenger av aktiv dødshjelp, og mener at foreldre bør kunne få vurdere om deres barn, dersom det er født med store misdannelser eller lignende, skal motta aktiv dødshjelp i en periode også etter fødselen for å spare det for et kort liv fylt av lidelse. På den positive siden kan det nevnes at utilitarismen pålegger alle som har evne til det å gi pengene sine til veldedige organisasjoner for på den måten redde liv, ved f.eks. å skaffe til veie myggnettinger til fattige familier i malaria-utsatte områder20.

3.2 Pliktetikk
Pliktetikk handler om at det finnes etiske prinsipper man skal følge, uavhengig av konsekvensene. En pliktetiker vil f.eks. si at det er galt å drepe en person, selv om man kunne brukt organene til personen til å redde livet til fem andre personer. Dette handler om at et individ har visse grunnleggende rettigheter, og ikke kan reduseres til et middel for å oppnå større goder. Videre vil intensjonen bak handlingene også være av betydning. Pliktetikeren Immanuel Kant (1704-1804) formulerte blant annet prinsippet om det kategoriske imperativ, som kort sagt handler om at man skal handle på en slik måte at de valgene man gjør i den gitte situasjonen kan formuleres som en universell lov21.

3.3 Legeetikk
Innen legevitenskapens historie, har det vært en lang tradisjon at legestudenter avkreves å sverge den hippokratiske ed. Den har røtter tilbake til antikkens medisinske tradisjon og knyttes til kretsen omkring den greske legen Hippokrates som levde 460 – 377 f.kr. på øya Kos. Den opprinnelige versjonen inkluderte forbud mot å bistå til både abort og forbød all kirurgi, så i dag benyttes en modifisert versjon av eden.

3.3.1 Primum, non nocere
Fra tidlig 1700-tall har det mest sentrale prinsippet som har blitt utledet av eden vært “primum, non nocere”, som kan oversettes til “først og fremst, ikke skade”. Dette kan avledes av følgende sitat fra den opprinnelige hippokratiske ed:

“Aldri skade. Av og til helbrede. Ofte lindre. Alltid trøste.”22

Dette har vært et styrende etisk prinsipp for leger verden over siden, og er fortsatt toneangivende når det gjøres legeetiske vurderinger i dag. Dersom vi skal plassere valgspråket «primum, non nocere» i en av de to nevnte etiske tradisjonene, vil det måtte bli pliktetikken. Problemet med dette valgspråket er at det kan føre til terapeutisk nihilisme. Det betyr at man i frykt for å gjøre mer skade enn godt, avstår fra å behandle i alle tilfeller der det er til stede en risiko for at behandlingen vil skade eller drepe pasienten. Et eksempel på dette er når man behandler pasienter som har fått infarkt som følge av blodpropp med såkalt trombolyse. Det er medikamenter som løser opp blodpropper, og som dermed sikrer blodtilførsel til de rammede områdene. Baksiden med denne behandlingen er at den i 1-2% av tilfellene vil kunne utløse hjerneblødning, som kan være fatalt. Leger som utfører denne behandlingen, vet dermed at i en av hundre behandlinger risikerer at pasienten dør som følge av behandlingen. Like fullt fortsetter de å utføre behandlingen, fordi de vet at statistisk sett blir flere reddet enn skadet23.

3.3.2 Pliktetikk i teori, utilitarisme i praksis
Vi kan dermed konkludere at selv om mottoet «primum, non nocere» har et pliktetisk grunnlag, utøver leger et skjønn som går i utilitaristisk retning når det finnes et faktagrunnlag som gir støtte for det. Dette er en pragmatisk tilnærming som jeg tenker kan overføres også til andre områder. Pliktetikken bør ligge til grunn, og kun avvikes når vi er trygge på at vi har god nok informasjon til å kunne gjøre en utilitaristisk vurdering som står i strid med pliktetikken.

3.3.3 Diagnosens makt
Et siste poeng når det gjelder legeetikk er diagnosens makt. En medisinsk diagnose representerer noe mer enn en merkelapp. Når den blir gitt innenfor rammene av et moderne velferdssamfunn, har helsevesenet en plikt til å tilby relevant og god behandling. Det utløses også en rekke rettigheter for pasienten, f.eks. rett på sykelønn, og ikke minst skaper det en anerkjennelse av pasientens plager og lidelse24. Det er dermed ikke uten konsekvenser at det fremmes en påstand fra transhumanister om at aldring må oppfattes som en sykdom (se punkt 2.1). For legene er det to grøfter å falle i når det gjelder diagnostisering. Overdiagnostisering og underdiagnostisering. Dette igjen henger sammen med overbehandling og underbehandling. Begge er problematiske og må unngås. På bakgrunn av frykten for overbehandling, vil transhumanistene møte motstand fra legestanden når de kommer med sin påstand om at aldring er en sykdom. De vil f.eks. si at transhumanistene sykeliggjør selve livet, og at aldring og død er en naturlig og uunngåelig del av livet.

4 Etisk vurdering
Når jeg til sist skal gjøre en etisk vurdering av hvorvidt det er riktig å tilby blodtransfusjoner med ungt blod til eldre, kan jeg på bakgrunn av foregående drøfting konkludere på følgende måte:

4.1 Pliktetisk vurdering
Her ligger det legeetiske prinsippet “primum, non nocere” til grunn. Vurderingen vil være at risikoen for skade og alvorlige komplikasjoner er til stede, og ettersom leger heller ikke vil anse aldring som en diagnose i seg selv, er ikke denne risikoen verdt å ta.

4.2 Utilitaristisk vurdering
Likevel har vi i drøftingen sett at leger avviker fra den rene pliktetikken når de har et informasjonsgrunnlag i f.eks. statistisk materiale som tilsier at de kan gjøre det, i et utilitaristisk perspektiv. Dersom aldring i fremtiden blir anerkjent som en sykdom, og forskning viser at blodtransfusjoner med ungt blod vil gi en nytte i f.eks. økt helsespenn (friske leveår) i et slikt omfang at det oppveier for risikoen ved transfusjonen for både donor og mottaker, vil det kunne bli vurdert som legeetisk forsvarlig.

4.3 Andre etiske perspektiver
Til sist må det nevnes at jeg her kunne inkludert en rekke andre etiske perspektiver som kunne problematisert spørsmålet ytterligere, f.eks. ulikhetsperspektivet og generasjonsperspektivet. Jeg har av hensyn til omfanget på oppgaven valgt å ikke gå inn i disse problemstillingene i denne omgangen.

5 Konklusjon
Selskapet Ambrosia og gründeren Jesse Karmazins dårlige rykte er vel fortjent, ettersom måten selskapet har praktisert behandlingen med blodtransfusjoner har vært uforsvarlig både i et forskningsetisk, legeetisk og i et ulikhetsperspektiv. Likevel kan vi se for oss at denne behandlingsformen vil kunne bli normalisert og til og med komme inn som et behandlingstilbud dekket av det offentlige i f.eks. Norge, gitt at seriøs klinisk forskning dokumenterer positive helsegevinster og at netto nytte kan oppveie risiki ved behandlingen.

Litteratur:

  1. Erin Brodwin, “For $8,000, This Startup Will Fill Your Veins with the Blood of Young People – but It Has No Idea If It’ll Have Any Benefits,” Business Insider (Business Insider, January 16, 2017), https://www.businessinsider.com/young-blood-transfusions-aging-disease-ambrosia-2017-1?op=1&r=US&IR=T.
  2. Jesselyn Cook, “Notorious ‘Young Blood’ Doctor Claims Dead Patient Faked His Own Death,” HuffPost (Huffington Post, October 4, 2019), https://www.huffpost.com/entry/ambrosia-doctor-jesse-karmazin-false-claim-patient-faked-death_n_5d955bb6e4b0da7f66215584.
  3. Robitzski, Dan. “Ambrosia Is Back to Selling Transfusions of Young People’s Blood.” Futurism.com. Futurism.com, November 9, 2019. https://futurism.com/neoscope/ambrosia-selling-transfusions-young-peoples-blood.
  4. “Silicon Valley,” «Blood Boy» (HBO, May 21, 2017).
  5. Harris, Ruth B.S. “Contribution Made by Parabiosis to the Understanding of Energy Balance Regulation.” Biochimica et Biophysica Acta (BBA) – Molecular Basis of Disease. Elsevier, March 5, 2013. https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0925443913000665.
  6. Conboy, Michael J. “Heterochronic Parabiosis: Historical Perspective and Methodological Considerations for Studies of Aging and Longevity.” Aging cell. U.S. National Library of Medicine, April 10, 2013. https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/23489470/.
  7. Conboy, Irina M, and Thomas A Rando. “Heterochronic Parabiosis for the Study of the Effects of Aging on Stem Cells and Their Niches.” Cell cycle (Georgetown, Tex.). Landes Bioscience, June 15, 2012. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC3383588/.
  8. “Silicon Valley,” «Blood Boy» (HBO, May 21, 2017).
  9. Corbyn, Z. (2020, February 5). Could ‘young’ blood stop us getting old? The Guardian. https://www.theguardian.com/society/2020/feb/02/could-young-blood-stop-us-getting-old-transfusions-experiments-mice-plasma
  10. Huffman, D. M., Csiszar, A., & Ungvari, Z. (2021). Heterochronic blood exchange attenuates age-related neuroinflammation and confers cognitive benefits: do microvascular protective effects play a role? GeroScience, 43(1), 111–113. https://doi.org/10.1007/s11357-021-00324-2
  11. Bostrom, N. (2000, March 4). The Case Against Aging. Nickbostrom.Com. https://www.nickbostrom.com/aging/aging.html
  12. Adam, D. (2020, April 2). What if aging weren’t inevitable, but a curable disease? MIT Technology Review. https://www.technologyreview.com/2019/08/19/133357/what-if-aging-werent-inevitable-but-a-curable-disease/
  13. TV2. (2017, April 27). Norske Ole Martin (31) skal fryses ned når han dør. TV 2. https://www.tv2.no/a/9060840/
  14. Wikipedia contributors. (2021, April 14). Mind uploading. Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/Mind_uploading#Philosophical_issues
  15. Wikipedia contributors. (2021b, April 26). RoboCop. Wikipedia. https://en.wikipedia.org/wiki/RoboCop#Humanity_and_death
  16. TV2. (2017, April 27). Norske Ole Martin (31) skal fryses ned når han dør. TV 2. https://www.tv2.no/a/9060840/
  17. Sagdahl, M. S. (2021, February 15). teleologisk etikk. Store norske leksikon. https://snl.no/teleologisk_etikk
  18. Sagdahl, M. S. (2021b, May 8). pliktetikk. Store norske leksikon. https://snl.no/pliktetikk
  19. Sagdahl, M. S. (2018, February 20). utilitarisme. Store norske leksikon. https://snl.no/utilitarisme
  20. Peter Singer – Verdibørsen. (2021, May 15). NRK Radio. https://radio.nrk.no/podkast/verdiboersen/l_9d38244a-fb2a-4f1f-b824-4afb2a7f1fb3
  21. Sagdahl, M. S. (2021b, May 8). pliktetikk. Store norske leksikon. https://snl.no/pliktetikk
  22. Holck, P., & Skålevåg, S. A. (2020, April 6). hippokratiske ed. Store medisinske leksikon. https://sml.snl.no/hippokratiske_ed
  23. Body, R. (2015, August 5). Ethical Dilemmas in Emergency Medicine part 3: Is Primum non nocere timeless or ridiculous? St.Emlyn’s. https://www.stemlynsblog.org/ethical-dilemmas-in-emergency-medicine-part-3-primum-non-nocere/
  24. Hofmann, B. (2020, February 7). Diagnosenes makt: Skiller mellom dem som får, og dem som ikke får. aftenposten. https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/y3nXVe/diagnosenes-makt-skiller-mellom-dem-som-faar-og-dem-som-ikke-faar-bj


Kategorier
Artikler

Finnes det et liv etter døden?


Introduksjon
I denne artikkelen skal jeg drøfte det religionsfilosofiske grunnlaget for troen på et liv etter døden. I del 1 gir jeg en historisk og religiøs kontekst, i del 2 drøfter jeg tre perspektiver for troen på et liv etter døden, og i del 3 konkluderer jeg og sier noen ord om mine egne tanker om problemstillingen.


1 Hva skjer med oss når vi dør?
Alle religioner har tanker omkring hva som skjer med oss etter vi dør. Helt tilbake til steinalderen kan vi spore begravelsesritualer. Fra gravfunn i Midtøsten, f.eks. Jeriko ser vi eksempler på såkalte sekundærbegravelser, der hodeskallene blir tatt løs fra resten av skjelettet og begravet inne i husene, noen ganger etter å ha blitt dekorert av skjell eller lignende. Dette regnes som de første utrykk for organisert religion, og tolkes som dyrking av avdøde forfedre som de trolig tenkte fortsatte å utøve innflytelse over deres etterkommere også etter døden (Roaf, 2004, s. 33).

Forfedredyrking finner vi igjen i dag innen asiatiske kulturer som er inspirert av Konfusiansk tankegang og i afrikanske stammereligioner. Innen polyteistiske religioner som norrøn, gresk eller romersk mytologi finner vi forestillingene om døden som en reise til en annen verden,
der den døde kan ha nytte av gravgods som våpen og mat med seg på reisen. Hinduister og buddhister har forestillinger om gjenfødsel, mens de abrahamittiske religionene har forestillinger om evig liv. Spørsmålet om hva som skjer med oss etter vi dør, synes å være fundamentalt i alle religioner, og muligens viktigere enn spørsmålet om hvorvidt Gud finnes (Peterson et al., 2013, s. 230).

2 Ulike syn på livet etter døden
I denne delen skal jeg ta for meg tre religionsfilosofiske perspektiver på livet etter døden: dualisme, buddhisme og materialistisk monisme. Hva mener vi med liv etter døden? Vi er som mennesker tilsynelatende ikke udødelige. Likevel holder vi fast på tanken om at det finnes et liv etter døden. Hva enn dette livet skulle innebære, kan det være nyttig å legge til grunn følgende premiss: Det gir ikke mening å snakke om et liv etter døden dersom vi ikke kan beholde vår personlige identitet. Dette premisset har vært rådende i vestlig religionsfilosofi, og har lagt grunnlaget for hvorfor vi har forestillinger om at en del av selvet på et vis kan overleve døden og nedbrytningen av vår fysiske kropp.

Dualisme
Innen tradisjonell katolsk tankegang har vi en sjel som kan tjene den funksjonen, og som kan være bærer av vår personlige identitet frem til dommedag da vi vil få en ny kropp som blir forent med sjelen slik at vi igjen kan leve et fysisk liv samtidig som at vi har bevart vår personlige identitet fra før døden (Peterson et al., 2013, s. 238). Ulike varianter av ideer om hvorvidt man opplever bevissthet som sjel uten kropp etter døden i forkant av dommedagen, lever side om side innen ulike kristne tradisjoner. Innen bevissthetsfilosofien omtales denne ideen som dualisme, ettersom det betyr at det mål finnes to «ting», det fysiske (kroppen) og den mentale (sjelen). Dualismen står i opposisjon til monismen som fastslår at virkeligheten består av bare en «ting».

Argumenter for og imot dualisme
Det finnes mange filosofiske og vitenskapelige argumenter mot at dualisme er gyldig: (kausal interaksjon, det fysiske argumentet, hjerneskade argumentet mf. (Wikipedia, Mind-body dualism)). Fenomenet med nær-døden-opplevelser kan på den andre siden tale til støtte for dualismen. Personer som har vært erklært klinisk døde, eller har vært i livstruende tilstander har rapportert om påfallende sammenfallende opplevelser der svever ut av kroppen og observerer seg selv utenfra. De kan også gjengi ting som har blitt sagt i rommet i den tiden de skal ha vært klinisk døde. Selv om historiene til de som har hatt disse opplevelsene er påfallende like, kan mange av de samme opplevelsene fremprovoseres ved hjelp av kraftige hallusinerende medikamenter, som f.eks. ketamin. De tilfellene der overlevende har gjengitt samtaler de har hørt mens de har vært klinisk døde er imponerende men foreløpig anekdotiske. Det er dessuten foreløpig ingen som kunnet gjengi sekvenser av hemmelige tall plassert på oversiden av utstyr plassert i rommet som kun er mulig å se for en person (eller sjel?) som befinner seg svevende oppunder taket
(Peterson et al., 2013, s. 253).

Image by Karin Henseler from Pixabay


Buddhisme – selvet er en illusjon
Hinduistisk eller buddhistisk tankegang om reinkarnasjon/gjenfødsel kan man ikke forstå som et liv etter døden i tråd med premisset i punkt 2.1, ettersom de tradisjonene ikke har de samme forestillingene om å kunne bevare sin personlige identitet i det man blir født på nytt inn i verden (Peterson et al., 2013, s. 230).

Innen vedisk hinduisme har man forestillingen om at det finnes et grunnleggende selv, atman, som overlever døden, hvis mål er forening med brahman, universets værensgrunn (Jacobsen, 2020, SNL). Buddhismen derimot avviser at det finnes noe grunnleggende selv. Faktisk er det ifølge Buddah tanken om et udødelig selv som leder til lidelse i tilværelsen. Opplevelsen av personlig identitet tilskrev Buddah til de fem khandaer, eller tilknytninger (bevissthet, følelser osv.) Det fantes intet dypere selv bak disse. Det er altså ikke selvet som overlever døden og blir gjenfødt i buddhistisk tankegang, men den dødes handlinger kan gi kausal gjenklang i den nyfødtes liv, på en slik måte at karmisk rettferdighet kan gjøre seg gjeldende (Peterson et al., 2013, s. 251).

Materialistisk monisme
Moderne filosofi avviser vanligvis dualismen og tanken om at vår personlige identitet kan overleve døden. Materialistene vil peke på moderne neurovitenskap som langt på vei kan forklare de fleste mentale fenomener som fysiologiske funksjoner av hjernen. De vil også fastholde at identiteten og forståelsen av selvet er knyttet til hukommelse, og at hukommelse avhenger av hjernens nevroner. Når hjernen dør og brytes ned, er det ikke rimelig å anta at det er mulig for selvet å overleve (Peterson et al., 2013, s. 252).

Gjenskapelse og romtemporal kontinuitet
Innen kristen tenking har det vært gjort forsøk på å forene materialistisk monisme med kristen tro på et liv etter døden. Felles for disse er at de tar høyde for at noe fysisk fra kroppen må bevares for å sikre at den personlige identiteten skal kunne overleve (Inwagen, Corcoran mf.).

Disse forslagene er etter min mening ikke spesielt vellykkede ettersom de krever mirakuløs inngripen fra Gud og dessuten støter på en rekke paradokser: hvor skal den fysiske biten av kroppen som kreves for å bevare den personlige identiteten oppbevares, hvordan skal den overleve nedbryting osv. (Peterson et al., 2013, s. 243). Beslektede tanker kan vi faktisk finne igjen i russisk immortalisme (Nikolai Federov mf.) og kryonikk (nedfrysing av døde kropper i håp om at de skal kunne vekkes til live i fremtiden når teknologien er tilstrekkelig avansert).

Dobbel-aspekt monisme og panpsykisme
Hovedproblemet til de som fastholder det materialistiske monistiske synet, er hvordan vi skal forstå bevissthet. Filosofen David Chalmers er kjent for å ha introdusert begrepet «hard problem of conciousness». Det tar utgangspunkt i at bevissthet er et reelt fenomen: vi har en første-persons opplevelse av hva det vil si «å være som noen» (Wikipedia, panpsycism). Jeg kan ikke observere bevissthet i andre, men jeg vet at jeg selv har det. Det harde problemet går da ut på å forsøke å forklare hvordan bevissthet oppstår ut ifra kjemiske og elektroniske signalprosesser i hjernen. Som et svar på dette, har panpsykisme vokst frem som en stadig mer anerkjent filosofisk teori. Den fastslår at bevissthet ikke oppstår av seg selv i f.eks.
menneskehjerner, men at bevissthet er fundamentalt. Denne tankegangen kalles også dobbelaspekt monisme, ettersom den fastslår at virkeligheten består av bare en «ting», men at den har to aspekter, nemlig det mentale og det fysiske.

Konsekvensene av panpsykismen for hva slags tanker man kan ha om livet etter døden er foreløpig ikke godt utviklet. Noen ser ut til å knytte den opp mot en slags natur-religiøs panteisme, mens andre tenker at den kan passe godt med vedisk-hinduisme. I tillegg til menneskers og dyrs bevissthet, later panpsykismen i hvert fall til å åpne for muligheten for en slags kosmisk bevissthet som kan forstås som Gud. I dette perspektivet går det også an å tenke seg at individets bevissthet kan smelte sammen med den kosmiske bevisstheten etter at døden inntreffer. I så tilfelle kan man forstå dette både innenfor en gresk ortodoks forståelse av theosis, og i lys av atman-brahman dynamikken.

Oppsummering
Jeg har i denne artikkelen drøftet ulike syn på muligheten for liv etter døden. Det tradisjonelle kristne perspektivet kan forstås som et dualistisk perspektiv og avhenger av at selvet kan overleve som en kroppsløs sjel etter døden. Det buddhistiske perspektivet avviser selve tanken om selvet, og oppfordrer oss til å frigjøre oss fra det. Likevel kan man i en viss forstand leve videre etter døden gjennom tanken om gjenfødelse og karma.

Det rådende materialistiske paradigmet står på solid vitenskapelig grunn når det argumenterer mot det dualistiske perspektivet. Kristne som tar konsekvensene av det og forsøker å forene monistisk materialisme med tanken om livet etter døden støter på en rekke paradokser og problemer. Materialistene har egentlig bare ett stort problem, og det er det harde problemet innen bevissthetsfilosofien. Det beste svaret på det er muligens panpsykismen.

3 Konklusjon
Vi kan legge til grunn at vi alle skal dø. Dersom vi også legger til grunn at det kun gir mening å snakke om et liv etter døden dersom vi kan bevare vår personlige identitet (noe som nødvendigvis må inkludere minner), vil vår forståelse av nevrovitenskap tilsi at vi er avhengige av at i hvert fall hjernen blir bevart på en fysisk måte for at våre minner og dermed personlige identitet skal overleve døden. Det er vanskelig å se for seg at det skal være mulig. Det må i så fall kreve at Gud griper inn på en mirakuløs måte som er utenfor vår fatteevne. Sterke filosofiske og argumenter tilsier at vi bør se bort ifra dualismen som helhet. Det ser dermed mørkt ut for livet etter døden. Åpner vi for at vi kan snakke om et liv etter døden uten at vår personlige identitet bevares, ser bildet annerledes ut. Dersom vi aksepterer panpsykismens påstand om at bevissthet er en fundamental egenskap ved virkeligheten, kan vi se for oss at bevissthet kan overleve døden og tapet av hjernen der minnene lagres og dermed også selvet. Vi husker jo ikke noe fra vi var to år, men min sønn på to er selvsagt bevisst likevel. Vi er også dårlige på å huske drømmer, men det betyr ikke at vi ikke har opplevd dem. Kanskje er livet også slik, som en begrenset periode der en udødelig bevissthet har evne til å lagre minner og bygge et selv.

Hvis vi ser på hukommelse i et større perspektiv, så legger vi ned deler av oss selv i de tingene vi setter spor etter oss i verden med, og ikke minst i vårt DNA dersom vi får etterkommere. I det perspektivet har vi alle mulighet til å leve evig.


4 Litteratur
• Roaf, M. (1990). The Cultural Atlas of Mesopotamia and the Ancient Near East. Facts on File.
• Peterson, M., Hasker, W., Reichenbach, B., & Basinger, D. (2012). Reason & Religious Belief: An
Introduction to the Philosophy of Religion (5th ed.). Oxford University Press.
• Jacobsen, K. A. (2020, December 22). atman. Store norske leksikon. https://snl.no/atman
• Wikipedia contributors. (2021d, May 18). Mind–body dualism. Wikipedia.
https://en.wikipedia.org/wiki/Mind%E2%80%93body_dualism#Arguments_against_dualism
• Wikipedia contributors. (2021d, May 5). Panpsychism. Wikipedia.
https://en.wikipedia.org/wiki/Panpsychism