Skogsarbeid

De sier skogen kan være en metafor på livet. Det gir lite mening for meg. Skogen er liv i seg selv. En levende organisme, og samtidig et hjem for annet liv. Jeg kjenner skogen bedre enn de fleste, og samtidig kjenner jeg den ikke. Jeg sitter foran skjermer på myke stoler i tempererte hus og er egentlig lite ute, likevel er det i skogen jeg kjenner meg hjemme. Skogen er alt og ingenting for meg. Trær på trær og kolle over kolle. Men når jeg engang sitter midt i et plantefelt og granene omkring rammer inn en snødekket barhugd lysning, da vil jeg helst bare bli. Da drømmer jeg om å kunne sitte der for alltid og kjenne på stillheten og roen inne i meg, i lytte til suset i trærne og fuglenes sang. Men i skogen rundt lusker elgene og hjortene og håper jeg snart forsvinner. Jeg tramper i deres matfat og skjærer ned deres beitebusker.

Jeg går i skogen med ryddesagen og skaper monokultur i plantefeltene. Jeg tråkker i stykker nedrimet blåbærlyng og lager dype spor i eldgammelt lav. Jeg forakter mitt eget fotavtrykk når jeg ser hjortens smale spor i snøen. Jeg er i fremmed land, en mann i elgens rike. Jeg jager or og eik og lønn, og skaper dyster barskog. Rådyret trives ikke der, hvor solen stenges ute.

Jeg får lønn for det, jeg gjør en jobb, en nyttig ting for landet. Det hus du bygget, den plank de skar, var skog som farfar plantet. Vi trenger tømmer til tusen ting, og vi pleier de planter vi har plantet. Vi hugger dem først om sytti år, da vet vi ikke hva venter.

Så går jeg da med ryddesag og skjærer ned hasselkrattet. Jeg håper at ekorn og mus vet om et kratt som får stå i fred. Jeg håper at ospa gror frem på ny, så elgen får spise av den. At lyng og lav og lau får liv av vårlys og vann på ny.