Utgitt på Nidhogg forlag, 2015.
Forfatteren Bjørn Andreas Bull-Hansen har tidligere gitt ut femten bøker på etablerte forlag, men den siste romanen; Isak, har han gitt ut på eget forlag. Du kan lese mer om dette valget her. Det er interessant at en forfatter som har gitt ut mange bøker på etablerte forlag velger å selvpublisere, og det er spennende å se om han vil lykkes med det. I utgangspunktet skulle boka lanseres kun som e-bok, men underveis i prosjektet valgte han å trykke opp og distribuere papirutgaver. Romanen Isak har blitt kjøpt inn av kulturrådets innkjøpsordning, og er derfor å finne på alle landets biblioteker. Eventuelt kan du kjøpe boken her.
Tidligere i forfatterskapet har Bull-Hansen gitt ut bøker i fantasylandskapet. Han har også skrevet romaner basert på norrøn mytolgi, og er i likhet med meg fascinert av viking-kulturen. På bloggen hans kan vi lese om hvordan man kan overføre viking-mentalitet og kultur til livet i det moderne samfunnet. Av tidligere utgivelser har jeg kun lest Brans reise som tenåring. For meg gav ikke fantasyromanen særlig medsmak i konkurranse med andre fantasy-forfattere jeg leste på den tiden som Robert Jordan (Wheel of Time), Terry Goodkind (Sword of Thruth) og Terry Brooks (Shannara-serien). Kanskje en urettferdig sammenligning, men inntrykket av romanen jeg sitter igjen med i dag er at den var for langsom og omstendelig. Bakgrunnen for at jeg ville lese hans siste roman; Isak, lå først og fremst i at jeg selv skriver på en bok med noe av de samme tema, og at jeg selv også vurderer å selvpublisere.
Romanen Isak, er en dystopisk fremtidsroman, og befinner seg i noe av det samme landskapet som McCarthys The Road, eller filmen I am Legend med Will Smith. Verden slik vi kjenner den har gått under i en katastrofal epidemi, og Isak er igjen alene som den tilsynelatende siste mannen på jorden. Romanen innledes med en introduksjon av Isak som mistilpasset norsklærer som forakter sine fremmedkulturelle elever. Han fremstår som en lite sympatisk type, som en einstøing og særing, men møtet med kjæresten Elise og skildringen av deres forhold skaper dybde i karakterfremstillingen. Kjæresten dør tidlig i fortellingen, men er stadig og gjentakende til (det kjedsommelige) tilbake i hovedpersonens bevissthet og fantasi gjennom hele fortellingen. Isak lever i ensomhet i flere tiår og tror han er den siste levende mann på jorden, inntil han omsider får besøk på gården av den rømte slaven John. De etablerer et liv sammen, der John underkaster seg en mutt og gretten aldrende Isak på gården Isak har bodd på i en vik ved sjøen i nærheten av Fredrikstad.
Senere konfronteres de to med stadig flere vandrere fra sør, og det blir etterhvert klart at kontinentet er styrt som et fundamentalistisk kalifat i ren Islamsk Stat-stil. Alle overlevende kristne, hvite europeere har blitt undertrykket av de muslimske fundamentalistene, og holdt som slaver. Utsendinger fra dette kalifatet når omsider helt opp til Østfold og gården til Isak, på jakt etter den rømte slaven John. I det Isak nekter å betale skatt til disse utsendingene, er det at historiens store konflikt oppstår. Utsendingene omtales som “svartskjegger”, og er fremstilt totalt unyansert som brutale, dumme og onde. Det er i fremstillingen av disse fiendene at romanen Isak har sine største svakheter. Fiendene er fullstendig flate karikaturer av ren fundamentalistisk, islamsk ondskap. De eier ingen karaktertrekk som kunne utdype dem eller gjøre dem interessante, i stedet kjennetegnes de kun av sin brutalitet som skildres i kvalmende detaljerte torturbeskrivelser. Jeg skal ikke røpe handlingen videre, men jeg skuffes over fremstillingen av disse islamske fundamentalistene. Det dystopiske scenarioet ligner en zombie-apokalypse, der zombiene er byttet ut med en Eurabia-dystopi slik vi kjenner den hos Fjordmann og Breivik sine fantasier, eller i sin noe modererte form i Hege Storhaugs, Islam, den 11. landeplage. Min innskytelse er at boken hadde blitt bedre om det faktisk hadde dreid seg om zombier, i stedet for denne totalt forflatende steriotypien av et dystopisk islamist-styre. Bull-Hansen sier selv i intervjuer i forbindelse med utgivelsen at boken tar opp Islam-kritikk, og at han vil sette fokus på hvordan fremveksten av Islam kan føre til en brutalisering av samfunnet. Et av motivene for at han valgte å gi ut boken på eget forlag, var at han følte at han som etnisk norsk forfatter ikke kunne fremme slik islamkritikk i bøker utgitt av de etablerte forlagene. Vel, kanskje burde han latt være.
Skildringen av “svartskjeggene” kan knapt kalles annet enn rasistisk, og kalifat-dystopien sammenfaller med scenarier som diskuteres på de mørke deler av det høyre-ekstreme nettet. Også fremstillingen av Isaks elever i begynnelsen av boka før epidemien inntreffer, levner de fremmedkulturelle (i hovedsak muslimske) elevene liten ære. Denne tråden av fortellingen opplever jeg som svært lite sympatisk, og jeg sitter igjen men en flau følelse at det er forfatterens eget syn på muslimer som kommer til uttrykk. Nå modifiserer Bull-Hansen dette inntrykket av sine holdninger noe på sin viking-fokuserte blogg, der han blant annet har skrevet disse innleggene: No place for racists in Valhalla, og Still no place for racists in Valhalla. Totalt sett blir derfor oppfattelsen av forfatterens holdninger mer nyansert, men leser en boken alene vil man oppleve holdningene til islam som ren dystopisk islamofobi i Fjordmann-ånd. Så bør man selvsagt ikke dømme boken og historien på ideologien og holdningene som skinner igjennom fortellingen alene.
Boken er lang, har 414 sider, og kanskje 150 for mange. En del sekvenser er repetative, slik som gjøremålene på gården og tilbakeblikkene på livet med Elise og synene av kjæresten utover i boka. Noen handlingssekvenser fremstår som gjentagelser med små variasjoner, slik som turer på jakt, gjentagende reiser til Oslo, og så videre. Språket er godt, og flere av karakterene er fremstilt som hele, om enn usympatiske personer. Jeg blir aldri glad i hovedpersonen Isak. Det skyldes nok holdningene han fremviser i begynnelsen av boka. Andre karakterer er enklere å identifisere seg med. Noen partier i boka er langt bedre enn andre. Skildringen av de umiddelbare konsekvensene av epedimien er dystre og setter leseren i den riktige post-apokalyptiske stemningen. Etableringen av bosted, og flere av fortellerpersonens tilbakeblikk er også gode. Skildringene av fundamentalistene er tilsvarende svake. Som tilflyttet østfolding var det morsomt å lese om hjemlige landskap i en post-apokalyptisk setting, men som helhet gir boka mye av den samme leseropplevelsen som da jeg leste Brans reise for nesten 20 år siden. Boka er for lang og omstendelig trass i gode partier, og den dystopiske fremstillingen av det brutale kalifatet ble for enkel, forflatet og ikke minst fordummende. Det finnes mye god og informert islamkritikk, denne dystopien er ingen av delene.
Terningkast: 
Bernie Sanders kampanje er ikke død, selv om norsk presse ikke kan vente med å begrave ham levende. Super Thuesday 1. mars gav som ventet et stort forsprang til Hillary Clinton, men over helgen 5. – 6. mars har fire stater avholdt sine primærvalg, og av disse vant Bernie tre. Kansas, Nebraska og Maine gikk for Sanders, mens Louisiana valgte Clinton. I delegatfordeling kom de noenlunde likt ut, men Sanders gjorde det totalt best med 66 delegater mot Clintons 63. Det mest interessante resultatet var kanskje Kansas som har valgt “riktig” primærvalgvinner de siste 50 årene. Det vil si at delstatens valgvinner også har endt opp som partiets nasjonale kandidat i 100% av tilfellene de siste 50 årene. Kansas er den eneste staten som har spådd riktig utfall i alle valgene. Statistikk som dette er selvfølgelig ingen sikker vitenskap, men det kan hende at primærvalgsvelgerne i Kansas har en egen evne til å velge riktig kandidat. Så gjenstår det å se om Bernie Sanders kan gå videre til å overbevise nok velgere i de gjenstående statene til å ta igjen Hilarys forsprang. Han har allerede tatt igjen Hillarys ledelse med 50 prosentpoeng, og så lenge han fortsetter å vinne primærvalg er kampen langt fra over.
Så spørs det om det holder for Bernie Sanders i 2016 å være den eneste ærlige og rene politikeren i valget, i et felt der motstanderene har enorme ressurser å hente hos de private selskapene og lobbyistene. Så langt i kampanjen har Clinton fått et sterkt forsprang. Skulle Bernie Sanders tape, ville det ikke bare være et tap for venstresiden i amerikansk politikk. Det ville også være et alvorlig tap for det amerikanske demokratiet. For nok en gang ville elitens kandidat ta seieren som følge av en enormt kostbar politisk kampanje, og som følge av super-PACs og de elite-dominerte amerikanske mediers definisjonsmakt. Citizens United og den organiserte korrupsjonen ville bestå, olje-, våpen-, og fengselsindustriens makt over de politiske prosessene ville bestå, og den amerikanske stat ville fortsette å fungere som den forlengede armen til multinasjonale konserners interesser i internasjonale fora. Selv om Sanders sjanser i valgkampen fremdeles er større enn det norske medier evner å formidle, er det nok mye å håpe på at han skal bli den neste amerikanske presidenten. Men den bevegelse han har skapt, og den økte politiske bevisstheten han har bygd omkring den politiske korrupsjonen blant USAs unge, vil uansett være en kime til en ny folkelig motstand mot eliten og de superrikes politiske dominans. Det er å håpe på at amerikanerne kan evne å vinne tilbake demokratiet og kontrollen over sine demokratiske prosesser fra de multinasjonale konserner og finansinstitusjoner, og at de selv om det politiske oligarkiet igjen kan notere seg en seier i 2016, så vil det være en pyrrhosseier. Vi kan håpe på at vi ved neste korsvei vil kunne se at de progressive kreftene samler seg igjen med ny dedikasjon og motivasjon bak nye kandidater. Kampen for demokratiet i USA er nemlig av global betydning. I en tid der fascisme og krig brer om seg, og klimaendringer truer selve livsgrunnlaget, trenger vi at USA igjen kan bli vestens skinnende ledestjerne, med en uttrakt hånd til fattige og krigsherjede land verden over. For det viktigste vi kunne fått i Bernie Sanders, var en president som tok faren for klimaendringer på virkelig alvor, som ledet an internasjonalt i en ny ambisøs klimapolitikk, og som vi kunne stole på ikke var påvirket av donasjoner fra oljebransen og deres allierte.
Tor Øyvind Westbye 