Hva mener Miljøpartiet De Grønne egentlig om cannabis? På forsiden av VG i valgkampen kunne vi lese at MDG nærmest ville gi fri hasj til alle. Men formuleringen i arbeidsprogrammet lyder slik: (Miljøpartiet De Grønne vil:) Utrede offentlig kontrollert produksjon og omsetning av cannabis og starte et forsøksprosjekt med strengt regulert legalt salg av cannabis/marihuana.
NB! Det som følger er et forslag til ny politikk som et innlegg til den kommende programprosessen, ikke vedtatt politikk nasjonalt eller noe annet sted.
Programpunktet har vært kontroversiellt internt i partiet og vi har høstet en del kritikk for det, men ser man det i sammenheng med de andre programpunktene som omhandler ruspolitikk, ser en at Miljøpartiet De Grønne har en liberal, men moderat holdning til rusfeltet som helhet. Blant annet sier vi at det bør innføres advarsler på alkoholprodukter med informasjon om helserisiko ved alkoholmisbruk. Jeg tror mange rusforskere vil nikke anerkjennende til vårt program, og det meste er i tråd med det som er anbefalt av for eksempel Stoltenberg-utvalget, samt rapporten fra den globale kommisjonen for narkotikpolitikk ledet av tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan. Sistnevnte kommisjon anbefaler å dekriminalisere narkotikabruk, og at myndigheter i ulike land eksperimenterer med legalisering av ulike narkotiske stoffer. Heller enn å fjerne formuleringen som omhandler cannabis fra programmet i den kommende programprosessen mot stortingsvalget i 2017, skal vi presisere det. 
Mitt forslag til
formulering er som følger: (Miljøpartiet De Grønne vil:) Fjerne cannabis og cannabis-preparater fra narkotikaforskriften, og registrere cannabis som et legemiddel som kan kjøpes legalt med resept fra lege.
Dette virker kanskje radikalt, men det er egentlig ikke det. Cannabis er uansett på vei inn som legalt legemiddel. I 2012 ble cannabis-preparatet Sativex godkjent til bruk mot spasmer for MS-pasienter i Norge. Sativex består av ekstrakter fra cannabisplanten, hovedsakelig tetrahydrocannabinol (THC) og cannabidiol (CBD). Selv om cannabis i naturlig form ikke er lov å selge i Norge, er det nå på grunn av Schengen-avtalen tillatt å medbringe cannabis fra Nederland, dersom en har fått det på resept av lege der. En kan altså ustraffet ta med seg naturlig cannabis over grensa fra Nederland til Norge så lenge en har papirene i orden. Dette kan en da spise eller røyke ettersom man selv finner hensiktsmessig. På bakgrunn av dette synes dagens narkotikaforskrift uansett å ha behov for justering. Med en slik formulering legger Miljøpartiet De Grønne til rette for et regelverk og en narkotikalovgiving som tar høyde for utbredelsen av cannabis som legemiddel.
Selv om klassifiseringen som narkotisk stoff har hindret forskning på cannabis over lang tid, brukes cannabis nå verden over til behandling og lindring av en rekke lidelser og plager. Mest kjent er bruk til lindring av plager ved grønn stær, til lindring av smerter og spasmer for MS-pasienter, mot kvalme og til stimulering av matlyst for AIDS-pasienter eller kreftpasienter som går på cellegift eller er under strålebehandling. Cannabis brukes også til behandling av smerter og muskelkramper eller kramper i forbindelse med ryggmargsskade; andre kroniske smerter, samt Tourettes syndrom. Det er kjent at mange har brukt cannabis til selvmedisinering ved nervøse plager som angstsmerter, PST (post-traumatisk stress-syndom) og ADHD. Selv om slik selvmedisinering er kriminalisert i dag, erfarer brukerne at cannabis kan erstatte farligere og/eller mer avhengighetsskapende legale preparater som valium og ritalin.
Cannabis er en gammel kulturplante som har blitt brukt til medisinske og rekreasjonelle formål i tusener av år. Utbredelsen av legal omsetning av cannabis i USA som ellers har en veldig streng narkotikalovgivning og har ledet an i den internasjonale «war on drugs», burde være en vekker for norske myndigheter. Her i Norge forvanskes debatten av at det mest omsatte cannabis-produktet er hasj. Hasj er egentlig cannabis-harpiks, et raffinert produkt som gir en konsentrert dose av THC, stoffet som gir rusvirkningen. I USA er bruk av marihuana det vanlige. Det lages av skuddene og blomstene fra cannabis planten, og er et uforedlet produkt med mildere rus og mindre skadepotensiale enn hasj. Dersom en skal omsette cannabis legalt på resept i Norge, er det marihuana og ikke hasj det er aktuelt å bruke.
Miljøpartiet De Grønne lyttet til fagfolkene og Stoltenberg-utvalget da vi skrev partiprogrammet for inneværende periode. Vi fortsetter å lytte til ekspertene heller enn magefølelsen dersom vi nå tar høyde for bruk av cannabis til medisinske formål og foreslår å legalisere omsetning av planten. Om en med resept fra lege kan anskaffe cannabis i Norge, gir vi store pasientgrupper tilgang til bedre behandling. Samtidig reduserer vi markedet for illegal omsetning, og svekker på den måten inntjeningen til de kriminelle organisasjonene som i dag kontrollerer cannabis-importen.
Tor Øyvind Westbye 
5 svar på “Hva bør Miljøpartiet De Grønne mene om cannabis?”
Hei Tor Øyvind
Jeg synes du har et godt poeng når du vil legge til rette for medisinsk bruk av cannabis i Norge. Dette er noe som gjøres unødvendig komplisert når cannabis er oppført på narkotikalisten.
Men jeg mener du gjør en feil når du ønsker å erstatte dagens programpunkt om utredning av legal omsetning av cannabis, med et punkt om medisinsk cannabis. Dette er to ulike ting.
Du beskriver godt argumentene for medisinsk cannabis, og hvorfor dette skal kunne foreskrives av lege, men jeg mener du konkluderer feil når du sier at en åpning for medisinsk cannabis vil påvirke den illegale omsetningen som finnes i dag. Det er et svært lite mindretall av norske cannabisbrukere som benytter stoffet medisinsk.
Den store omsetningen kommer av at cannabis er det nest mest populære nytelsesmiddelet etter alkohol.
Faktisk utgjøres så mye som 80% av markedet for illegale rusmidler av cannabis, og bruken av stoffet likner på alkohol i og med at de fleste brukerne bruker det rekreativt og i moderate mengder. En andel på 10-15% utvikler tvangsmessig bruk, slik vi forøvrig også ser med alkohol. Hvorvidt skadevirkningene er større eller mindre er mindre viktig. Utgangspunktet må være som for alkohol; at bruken av et potensielt skadelig stoff er relativt utstrakt og normalisert i dagens Norge.
De fleste brukerne er altså ikke rusmisbrukere, men helge- og festrøykere. Det er denne store utbredelsen i befolkningen en utredning av et strengt regulert statlig marked for cannabis er ment å få under kontroll. Det er kontroversielt ja, men likefullt en utvikling som presser seg på ettersom vi ser at forbudslinjen ikke tilbyr de virkemidlene som må til for å påvirke bruken (åpningstider, mengdebegrensning på kjøp, krav til innhold i stoffet, aldersgrense, helseadvarsler etc). Når forskningen viser oss at forbud i liten grad påvirker bruk, og vi samtidig vet at følgeskadene av kriminalisering er så store som de er, burde en utredning av dette være en selvfølge.
Programpunktet slik det står i dag kan muligens formuleres noe bedre. Men vi bør ikke gå i den fellen å forveksle medisinsk cannabis med cannabis til rekreasjonsbruk.
Det at media og andre partier forsøker å latterliggjøre MDG for å ha noe som isolert sett er et helt legitimt og fornuftig programpunkt om dette, burde snarere føre til en skjerping av argumentasjonen, ikke forsøk på bortforklaring. Argumentene for denne saken er mange og gode, men er avhengige av at noen tør å framføre dem med selvtillit og overbevisning. Først da tas man seriøst.
Hei Erik, og takk for kommentaren. Jeg er også tilhenger av generell legalisering av cannabis, men jeg tror det er hensiktsmessig å gå omveien om legalisering av medisinsk cannabis først. USA må være forbildet for hvordan vi skal gjøre det her i Norge. På 70-tallet valgte flere stater å dekriminalisere besittelse av cannabis. Så skjedde det lite før midt på 90-tallet da California var den første staten til å legalisere medisinsk cannabis. Så fulgte en rekke stater etter en etter en. Legalisering av cannabis til rekreasjonell bruk skjedde ikke før i 2012 i Washington og Colorado. I 2015 fulgte Alaska og Oregon etter. Hittil er det fire stater som har legalisert cannabis til rekreasjonell bruk, mens det er hele 36 stater som har legalisert cannabis til medisinsk bruk.
Det sier meg at det er mye enklere å få med seg opinionen på å legalisere cannabis til medisinsk bruk, enn en generell legalisering. Det handler også om at det må etableres en kjennskap til rusmiddelet, og en kultur omkring bruken som oppleves som mer akseptert. Prinsippielt er jeg enig med deg om at generell legalisering er riktig vei å gå, men det er en bedre strategi å først sikte mot legalisering for medisinsk bruk. Det handler også om at de av medlemmene våre som er kritiske til programpunktet, lettere kan spise det dersom det handler om å gi pasientgrupper tilgang til bedre behandling. Slik sett er ikke en programformulering slik den jeg foreslår en hindring for generell legalisering, men heller en døråpner og et første skritt i den retningen.
Jeg følger argumentasjonen om at man må berede opinionen, både utad og innad i partiet for å gjøre legalisering «spiselig». Isolert sett er poenget om at medisinsk marihuana bidro til legaliseringen i Colorado og Washington riktig. Imidlertid er jeg i tvil om at medisinsk legalisering er veien å gå for å oppnå dette i Norge. Det er to grunner til det:
For det første er synet på helse og medisin i USA og Norge vidt forskjellig. I USA er det en mye større skepsis overfor statlig styring av det medisinske feltet, og mye større fokus på frihet til å velge egen behandling og medisin, samt legers frihet til å skrive ut preparater. Medisinsk marihuana har kunnet tvinge seg fram i mulighetsrommet som systemet med folkeavstemninger skaper. Måten man har legalisert medisinsk marihuana har også vært svært liberal, noe som har gjort at man faktisk har fått denne effekten av at folk har kunnet forestille seg hvordan et legalisert rekreasjonelt marked vil se ut.
I Norge må alle lovendringer utredes og ut på høring, og vi har et svært konservativt legemiddelverk med sterk innflytelse. Derfor framstår alle tenkelige scenariorer for medisinsk cannabis i Norge i overskuelig framtid som svært strenge, med mange begrensninger på både relevante sykdommer og omsetningsformer. En slik modell tror jeg imidlertid allerede er spiselig hos opinionen i Norge, og derfor et helsefaglig spørsmål som bør behandles separat fra den mer ruspolitiske siden av saken. Jeg tror dog at en lovendring på dette feltet vil ha marginal betydning for oppfatningen av rekreasjonell cannabisbruk.
For det andre er en slik sammenblanding av to ulike felt en lett gjennomskuelig strategi som motstandere av legalisering er svært oppmerksomme på, noe som fort kan undergrave troverdigheten til argumentasjonen, både hva gjelder rekreasjonell OG medisinsk cannabis.
Grunnen til at bevegelse på dette feltet (og narkotikafeltet generelt) har foregått med museskritt er nettopp frykten for opinionen. Det at politikere får kalde føtter når de kommer i maktposisjon og endrer sitt standpunkt, eller tier, gjør at de gode argumentene for rekreasjonell legalisering fortsatt har til gode å bli framført i en seriøs setting av aktører med politisk tyngde og beslutningsmyndighet. Det er også sterke krefter i form av Actis og Norsk Narkotikapolitiforening som utøver betydelig press på sittende politikere for å opprettholde dagens forbudslinje.
MDGs styrke er nettop at partiet har utviklet sin politikk i dagens politiske virkelighet, og evner derfor å ta pragmatiske og ukonvensjonelle standpunkt, uten å måtte stå til ansvar for rådende politikk.
Vi er imidlertid enige om at en trinnvis tilnærming er nødvendig, men da tror jeg at en mer effektiv strategi er å få avkriminalisert bruk og besittelse av brukerdoser med narkotika for voksne generelt. Dette er allerede i programmet, og framstår som realistisk i nær framtid når vi ser på det politiske landskapet i dagens Norge. I forbindelse med UNGASS-konferansen (FNs spesialsesjon om narkotika) i 2016 kan det også komme bevegelse på dette spørsmålet.
Dette, sammen med utviklingen mot legalisering i USA og resten av verden, ville kunne skape et mye mer åpent klima for debatt omkring ulike modeller for legalisering i Norge, hvor også de menneskene/politikerne som bruker cannabis ansvarlig, og som i dag skjuler seg i frykt for reaksjoner a la Skutlesaken, kunne stå fram og vise at moderat cannabisbruk hos ansvarlige, tilregnelige voksne faktisk er normen. På den måten ville man kunne bevege seg i den retning vi begge ønsker, men på et spor som faktisk vil føre fram til målet.
La oss ikke glemme at MDG har gjort et fenomenalt godt valg, som ville plassert oss godt over sperregrensen om det var stortingsvalg – MED programpunktet om cannabis intakt. Hvis man snur nå vil det framstå som vinglete, og gjøre argumentasjon for legalisering i framtiden mindre troverdig.
Igjen. Takk for en god kommentar med ryddig og saklig argumentasjon. Jeg følger deg på det meste, bortsett fra at du tror legalisering av medisinsk cannabis vil ha marginal betydning for oppfattelsen av rekreasjonell cannabisbruk. Dersom vi kunne fått noe av den samme praksis på foreskriving av cannabis i Norge som de har i Nederland, vil store pasientgrupper begynne å benytte seg av marihuana. Da vil de også kunne være åpne om det, og «alle» ville kjenne noen som benyttet seg av stoffet. Det gjør «alle» kanskje allerede i dag, men de vet ikke om det. Derfor tror jeg det er viktig at vi setter inn støtet der og gjør legalisering av medisinsk cannabis til en profilsak frem mot valget i 2017. Så kan vi gjerne også beholde den opprinnelige formuleringen parallerl, kanskje bare presisere den noe.
Så et spørsmål. EmmaSofia stiftelsen jobber også for avkriminalisering og legalisering av andre stoffer som i dag er klassifisert som narkotika, som fleinsopp, MDMA og LSD. Burde vi ikke sett på det i samme slengen?
Hvis vi beholder punktet om rekreasjonell bruk parallelt, og bygger dette opp internt slik at alle MDGere snakker med samlet, intelligent røst om dette, så ser jeg ikke noe galt i å fronte medisinsk cannabis først. En slik prioritering er også ryddig mht. at de som er syke har det mest akutte behovet for en lovendring.
Min innvending gikk på å forsøke å «snike» rekreasjonell legalisering inn bakveien ved å bytte ut programpunktet om rekreasjonell bruk med et om medisinsk bruk; vi bør ha begge. Da kan vi, med litt flaks, få kredibilitet og eierskap til en sak som ser ut til å seile opp som viktigere enn mange tror.
Når det gjelder MDMA, LSD og fleinsopp så mener jeg at også disse stoffene burde legaliseres mer eller mindre på samme måte. De har omtrent den samme skade- og risikoprofilen som cannabis, noen av dem er sogar mindre skadelige. De er heller ikke vanedannende, verken fysiologisk eller psykologisk. Måten de blir brukt på bærer preg av noe ekstraordinært og høytidelig, og de forårsaker derfor lite direkte skade på samfunnet.
Spesielt MDMA er ganske utbredt, og det er få kjente dødsfall knyttet til ren MDMA. Den illegale omsetningen er spesielt farlig her siden illegale ecstasytabletter gjerne inneholder livsfarlige tilsetningsstoffer. Når det gjelder fleinsopp er jo dagens lovverk helt absurd ettersom fleinsoppen vokser fritt over hele Norge.
Dog er jeg en smule usikker hvordan folkemeningen er mht. disse stoffene. Det er færre som bruker dem, og således ses det kanskje som litt sært og mindre viktig. Siden cannabis er så utbredt finnes det mange skrekkhistorier om nabogutter som begynte med hasj og nå sitter med heroinsprøyten i armen etc. Av den grunn kunne man kanskje tenke seg at legalisering av psykedelika/MDMA ville være enklere å selge inn til Ola og Kari? Når det gjelder MDMA er det jo faktisk livreddende politikk.
Man kunne kanskje tenke seg at man byttet ut ordet «cannabis» i dagens formulering med «milde narkotiske stoffer» eller noe i den duren (jf. det engelske soft og hard drugs).
Uansett er det viktig at retorikken utad følger denne logikken: «alle rusmidler har skadepotensiale, nettopp derfor må politikerne ta ansvar og regulere både bruken og omsetningen av dem for å redusere skadene. Totalforbudslinjen fraskriver politikerne ansvar, og skyver det over på politiet, som i realiteten har få virkemidler til å påvirke bruksmønstre og marked (det inrømmer de også selv). Regulert omsetning vil derfor mer effektivt kunne oppnå uttalte mål om skadereduksjon.»
A propos, Jan Bojer Vindheim foreslo at man arrangerer en intern konferanse om narkotikapolitikk med inviterte foredragsholdere, slik at vi kunne få diskutert disse spørsmålene grundig i en ryddig og rolig kontekst i forbindelse med programarbeidet fram mot 2017. Det synes jeg var en svært god idé. Temaet er for komplekst til å få belyst skikkelig i en hektisk landsmøtedebatt.