august 2013 – Tor Øyvind Westbye

Trender i valgkampen så langt.

For det første: Mitt eget parti Miljøpartiet De Grønne er valgkampens store overraskelse. Når vi i juni fikk en måling på 3,6 % var det mange som mente at det måtte være et for høyt tall og at den oppslutningen ikke var reell. Nå som vi har hatt målinger i august på 4,7, 5,1 og 5,2 % bak oss har vi fort vent oss til å se tall over sperregrensen og blir nesten skuffet når vi de siste dagene «kun» har ligget omkring sperregrensa. Pollofpolls.no regner nå De Grønne til et snitt på 3,9 % for uke 34. Dersom den langsiktige trenden fortsetter vil De Grønne havne på minst 4,5 % på valgdagen. Jeg vil nå si at det er mer sannsynlig at De Grønne kommer over sperregrensen enn at vi havner under.

En annen trend er at miljøpartiene samlet sett har gått frem i valgkampen. Oppslutningen for De Grønne, SV og Venstre har steget fra 9,5 til 13,5 % i løpet av 2013. Dersom vi bare ser på Venstre og MDG ser vi at oppslutningen har steget fra 5,3 til 9 % for partiene samlet i løpet av året. Dermed kan ingen si at fremveksten til Miljøpartiet De Grønne har ødelagt for miljøsaken. Selv om Miljøpartiet De Grønne har fått mange velgere fra SV, kan det også være slik at Miljøpartiet De Grønnes fremvekst kan være selve redningen for SV ettersom klimasaken reises høyere på dagsorden. Hadde SV hatt målinger under sperregrensen uten at De Grønne samtidig hadde hatt fremvekst, kan det godt være at partiet hadde svart med å snakke om Audun Lysbakkens kjernesaker som likestilling og høyere skatt. Så ser vi jo på Rødts utvikling, eller mangel på sådan, hvor lurt det er. Likevel tror jeg det er en stor mulighet for at SV havner under sperregrensen i dette valget. De har ofte gjort det dårligere i selve valget enn i målingene i løpet av august og partiet har ikke mye å gå på. Noen har kanskje gått til SV i sympati etter nødropet fra partiledelsen i forrige uke. Men velgerne venner seg nok fort til tanken på et SV under sperregrensen og vi vil nok igjen se målinger der SV er under 4 %.

Hva med AP, Høyre og FrP?
Når det gjelder de store partiene ser vi at Arbeiderpartiet nå i gang med deres sedvanlige sluttspurt i valgkampen. Jeg tror det er ganske sikkert at AP kommer til å bli Norges største parti og lande på minst 30 % oppslutning. Høyre gjør det vanligvis dårligere i selve valget enn i valgkampen men vil gjøre et godt valg og få omkring 28 %. FrP er i en langsiktig nedadgående trend, og jeg tror de kan komme til å gjøre det bort imot like dårlig som i 2011 da partiet endte på 11,8 %. Så blir det også vektet en del opp på de fleste målingene og ofte har råtallene vært helt nede i 10 %. Hva som er FrPs reelle lojalitet blir det store spørsmålet, og det er oppsiktsvekkende at nesten halvparten av de som stemte FrP i 2009 oppgir at de stemte et annet parti enn FrP når de blir spurt i målingene. Oppvektingen av FrPs tall forutsetter at disse velgerne likevel finner tilbake til sitt gamle parti i dette valget. Det er jeg slett ikke sikker på når de ikke engang vil innrømme at de stemte FrP i 2009.

Mandatfordeling og regjeringsalternativer
Mandatfordelingen mellom blokkene tror jeg bli slik at de borgerlige vil få omkring 95 mandater fordelt på de fire partiene, mens regjeringspartiene vil få omkring 65 mandater i det nye stortinget. Det mest interessant er likevel at Høyre/Venstre/KrF (Bondevik II-partiene) vil mye sannsynlig kunne danne flertall sammen med Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet. Alle fem partiene vil neppe kunne danne regjering sammen, men scenarioet er likevel interessant all den tid det vil kunne gi grunnlag for mindretallsregjering av sentrum/høyre partier som ikke vil være avhengig av verken AP eller FrP for å få flertall for budsjetter i stortinget.

Selv om Miljøpartiet De Grønne neppe vil kunne komme på vippen og redde regjeringen, vil vi dermed kunne bidra til at to av de verste klimapartiene: Ap og FrP holdes utenfor regjeringskontorene, mens sentrum vil kunne sikres en desto sterkere innflytelse. Med Ola Borten Moe ute av valsen kan også Sp bli en interessant partner for De Grønne, sammen med Venstre og KrF i en grønn fire-parti blokk i sentrum som trekker Høyre i grønnere og mer sosial retning. Alt i alt tror jeg vi går fire spennende år i møte.

De Grønne versus SV og Venstre?

Valgforsker Frank Aarebrot sier til Vårt Land at Miljøpartiet De Grønne kan ødelegge for de andre partiene ved at partiet henter velgere fra SV og Venstre og dermed kan føre til at alle tre partiene havner under sperregrensa. «De har et stort potensial for å ødelegge» – sier Aarebrot.

Analysen er ikke uten svakheter: For det første viser tall fra pollofpolls.no at De Grønne henter flere velgere fra Arbeiderpartiet enn fra SV og Venstre i faktiske tall, samt at partiet henter velgere fra alle stortingspartiene, inklusive Høyre og FrP. http://www.pollofpolls.no/?cmd=Kommentarer&do=vis&kommentarid=1191 Det betyr at De Grønnes fremvekst ikke kan sies å være kanibalisering av tradisjonelle miljøvelgere, men en reell grønn mobilisering som fenger velgere fra hele det politiske spekteret. I det lyset blir den siste advarsel fra partilederne i hhv. SV og Venstre om å heller velge et miljøparti fra motstående blokk fremfor å stemme MDG fullstendig meningsløst. Miljøpartiet De Grønnes fremvekst rekrutterer nye miljøvelgere fra både fossilpartiene og sofaen, og ser ut til å være i ferd med å klare det verken SV eller Venstre har maktet; å samle miljøvelgerne under en fane!

Risikoen for at alle tre partiene skal falle under sperregrensen er dessuten liten dersom vi tar utgangspunkt i trendene i meningsmålingene så langt i år. Venstre ser heller ut til å havne omkring 5 % enn å ramle under sperregrensa, mens for SV ser det noe dystrere ut. Miljøpartiet De Grønne derimot har en svært positiv utvikling i meningsmålingene så langt i år, og de siste målingene viser at vi nærmer oss målet om å bryte sperregrensa. Så sant ikke den positive trenden stopper helt opp, er det sannsynlig at De Grønne snart vil se målinger over 4 %, og at vi har en god sjanse til å også få det resultatet på valgdagen. At alle tre partiene skal havne under sperregrensen er slik jeg ser det langt mer usannsynlig enn at vi får minst to miljøpartier over.

Men viktigst av alt er det at Miljøpartiet De Grønne, allerede før vi er etablert som et stortingsparti, makter å sette rikspolitisk dagsorden ved å tvinge de andre partiene til å snakke om klimapolitikk og oljeavhengigheten i valgkampen. På tirsdag kveld i NRKs valgsending så vi hvordan Høyre og Arbeiderpartiets utskremte representanter ble fullstendig avkledd når det gjaldt sammenhengen mellom klimaspørsmålet og norsk oljeavhengighet, takket være De Grønnes Rasmus Hansson. Også SV og Venstre kjenner presset og tvinges til å snakke langt mer om klimasaken enn det de nok egentlig hadde planlagt i forkant av valgkampen. På den måten løftes klimasaken høyere opp på agendaen i valgkampen, takket være De Grønnes fremvekst. Nå mangler vi bare at Jens og Erna selv må svare for sine respektive partiers unnlatelsessynder i klimaspørsmålet. Foreløpig har de sluppet billig ved at NRK og TV2 har stengt De Grønne ute av debatten mellom partilederne.

Heldigvis ser det ikke ut til at grønne velgere lar seg skremme av verken Aarebrot, Lysbakken eller Skei Grandes advarsler. Miljøpartiet De Grønne fosser frem og er i ferd med å få et sensasjonelt gjennombrudd på Stortinget. En stemme på De Grønne er ikke bortkastet, og uavhengig av om vi får en, to, tre eller syv representanter på tinget skal vi jobbe knallhardt for å flytte klimadebatten i norsk politikk. Tiden da SVere, Ap-folk og senterpartister kunne late som de gjorde en innsats for klimaet ved å utsette boring i Lofoten mens de samtidig åpnet langt større felt for aktivitet lenger nord er snart over, sammen med all annen symbolpolitikk i klimasaken. Slike taktikker vil ikke kunne lykkes når det finnes en reell opposisjon i oljepolitikken på Stortinget. Den opposisjonen får vi med De Grønnes inntok på tinget 9. september.