Kategorier
Kommentarer

Min spådom for valgresultatet stortingsvalget 2013.

Basert på valgstatistikk og meningsmålinger fra hjemmesiden til valgforsker Bernt Aardal har jeg fremskrevet partienes oppslutning per i dag basert på hvordan partiene historisk har prestert i løpet av valgkampen. Jeg har også tatt hensyn til ulike forhold slik som forholdet mellom oppslutningen til Høyre og Venstre der Høyre ser ut til å gå opp når Venstre går ned og motsatt.

Ettersom MDG ser ut til å gjøre et historisk gjennombrudd, er det svært vanskelig å si noe om hvordan MDG kan komme til å gjøre det i løpet av valgkampen. Oppslutningen jeg har landet på er kanskje noe optimistisk, men tar utgangspunkt i at partiet har hatt en sterkt vekst på både meningsmålinger, i antall medlemmer og i antall mediaoppslag så langt i valgåret.

Min spådom for valgoppslutningen er som følger:
Rødt 2,0 % 1 mandat +1
SV 3,5 % 1 mandat -10
AP 29 % 52 mandater -12
SP 5,2 % 9 mandater -2
Venstre 4,5 % 8 mandater +6
KrF 5,0 % 9 mandater -1
Høyre 28 % 50 mandater +20
FrP 17 % 32 mandater -9
MDG 4,1 % 7 mandater +7
Andre 1,7 % 0 mandater

85 mandater kreves for flertall i Stortinget.
De rødgrønne ender på 62 mandater og må gi fra seg regjeringsmakta.

Valgets vinnere blir Høyre, Venstre og MDG.
Valgets tapere blir SV, FrP og Ap.

Dersom en skulle lagt tilbakegang og fremgang til grunn for hvem folket vil ha i regjering, så kan det tyde på at det er stemning for en Høyre-sentrumsregjering med MDG og Venstre der Erna Solberg blir statsminister. Dersom valgvinnerne skal regjere får de 67 mandater bak seg, og kan samarbeide både mot høyre og venstre. Men slik blir det neppe.

Høyre og Erna Solberg har ved dette valgutfallet et hav av muligheter for regjeringskonstellasjoner. Men det fundamentale valget står mellom å ta med FrP i regjering, eller å la være. Hva som ligger i FrPs «ultimatum» om å ikke støtte en regjering de selv ikke er en del av, vil være med å avgjøre dette valget. Er det bare tomme trusler eller er ultimatumet reelt? I så fall må FrP være beredt på å felle en eventuell Høyre-sentrumsregjering for deretter å være med og danne en ny regjering med Høyre med støtte fra minst ett sentrumsparti. Ikke det beste grunnlaget for godt samarbeidsklima kanskje. Men veien til flertallsregjering for Høyre går uansett gjennom FrP. Derfor er det sannsynlig at vi får en regjering med Høyre og FrP, pluss ett eller eventuelt to sentrumspartier.
Jeg har gjort en analyse av de ulike alternative Erna har for å danne regjering etter valget, og gitt alternativene poengsum fra en til ti etter fire kriterier: 1, antall taburetter per parti (med det utgangspunkt at Høyre vil ønske flest mulig ministere selv). 2, potensiale for enighet innad i regjeringen. 3, gjennomslagskraft (10 poeng for flertallsregjering). 4, stabilitet. Det alternativet som får høyest poengsum er det Erna burde velge, men det betyr ikke at det er den regjeringen vi får.

1. Høyre danner regjering med KrF og FrP.
Poengsum: 31/40. 91 mandater (flertall).

Partiene står nærere hverandre enn noen gang, og har gode erfaringer fra samarbeid i byer som Bergen og Oslo. Muligheten for å danne flertallsregjering betyr total gjennomslagskraft og regjeringen kan forvente god stabilitet. Dessuten får alle partiene et tilfredsstillende antall ministere.

2. Høyre danner mindretallsregjering med FrP.
Poengsum: 28/40. 82 mandater.

Like gjerne som å danne flertallsregjering, kan Erna og Siv regjere alene ettersom de i så tilfelle er i posisjon til å veksle mellom de ulike sentrumspartiene for å få flertall for sine saker i stortinget. Både SP, MDG, Venstre og KrF kan hver for seg gjøre budsjettforlik med en slik regjering. Erna Solberg vil med en slik løsning vil få stort spillerom, og slipper å gi bort for mange taburetter til enten Venstre eller KrF. Disse partiene kan også slippe å bli for sterkt bundet FrP, og kan late som om de er i opposisjon til regjeringens politikk.

3. Høyre danner mindretallsregjering med KrF og Venstre.
Poengsum: 28/40. 67 mandater.

Selv om en slik regjering har færre mandater bak seg i stortinget, har den fått like mange poeng som alternativ 2. Det kommer av at dette vil bli en reprise av Bondevik 2-regjeringen, men denne gangen er det soleklart at statsministeren går til Høyre. Partiene har god erfaring med å samarbeide, og vil så sant ikke FrP går helt i lås kunne samarbeide både mot venstre og høyre.

4. Høyre danner flertallsregjering med FrP og Venstre.
Poengsum: 26/40. 90 mandater.

Muligheten til å sitte i flertallsregjering, frister nok mange og i Venstre, men dette alternativet får kraftig trekk på potensiale for enighet og stabilitet, ettersom det nok fortsatt vil være mange i Venstre som vil slite kraftig med å gjøre kompromisser med FrP på innvandring/asyl og miljø/klima. NB! MDG vil også kunne danne flertall med Høyre og FrP, men har vedtatt at det er utelukket.

Heretter blir det mer vanskelig å komme med noen rangering, ettersom Høyre kan danne mindretallsregjering alene, eller sammen med ett eller flere av sentrumspartiene. Bortsett fra at Erna nok vil foretrekke en reprise av Bondevik 2 (alt. 3), er det i det hele tatt åpent, og min analyse viser at de ulike alternative ender med sine forskjellige fordeler og ulemper alle på poengsummene 24 og 25. Høyre kan danne mindretallsregjering alene, sammen med enten KrF, Venstre eller MDG, eller sammen med en hvilken som helst kombinasjon av to av disse (f.eks. Høyre, KrF og MDG). Det er lite sannsynlig at alle tre vil kunne bli invitert, ettersom det da ville blitt for få statsrådposter på hver. Høyre kan ikke danne flertallsregjering med sentrumspartiene uten FrP (Høyre+KrF+Venstre+MDG+SP=83 mandater). SP kunne også i prinsippet vært med blant alternativene for Høyre, men det er lite trolig at SP vil velges fremfor de borgerlige partiene.

Rangert etter alle disse ulike kombinasjonene kommer Erna Solbergs uttalte regjeringsambisjon: flertallsregjering med alle de borgerlige partiene (FrP, Høyre, KrF og Venstre). Grunnen til det er først og fremst kombinasjonen av at Høyre vil som suverent største parti likevel sitte igjen med uforholdsmessig få ministere dersom de ikke skal utvide kollegiet (Høyre har som politikk at det skal være færre ministere, ikke flere). De vil dessuten ikke trenge både KrF og Venstre for å få flertall, og potensiale for å oppnå enighet er dårligere ved en slik løsning. Men skulle de blå få færre mandater og være avhengig av både KrF og Venstre for å danne flertall, vil saken stille seg annerledes. Konklusjonen er at vi neppe vil se en regjering med mer enn tre partier etter valget.

Det mest oppsiktsvekkende ved det hele er Miljøpartiet De Grønnes mulighet til å kunne bli vurdert for regjeringssamarbeid, og deres mulighet til å alene eller sammen med andre sentrumspartier kunne gjøre budsjettforlik med en eventuell Høyre/FrP regjering!

Kategorier
Politikk

Kvar vil vi med jordbruket?

«Kjøp jord, dei lager ikkje meir av det» lyder eit kjent sitat frå Mark Twain. Og i det er sjølvsagt ein grunnleggjande sanning med ein lokal aktualitet: Den jorda vi bygg ned får vi ikkje att. I det moderne Noreg har vi kanskje og gløymt andre sanninger: at maten vi et kjem frå jorda, og at føresetnadane for alt menneskjelig liv her i landet startar med at nokon snur, sår og dyrker jorda. Vi kan ikkje leve på olja aleine.

Her på vestlandet dyrker ein ikkje menneskjemat, ein dyrker gras til dyrefôr. Difor har eg av pedagogiske årsaker ein minikjøkkenhage i ein kasse slik at poden skal lære at salaten ikkje veks ut av hylla på Rema 1000. Det er naudsynt når den jorda som ein gong fødde vestlendingene med korn og potet no vert slått til silogras, og alt anna enn kjøt og melk blir produsert i andre deler av landet eller i utlandet. Menneskje vert fjerna fra sitt eige eksistensgrunnlag, og den livgjevande dyrkbare jorda vert uten omsut lagt under betong og asfalt for (i den store samanhengen) kortvarige vinster. Dette er resultat av statlege føringer, og ein trugsel mot matsikkerheten i store deler av landet.

Men også husdyrproduksjonen står i fare. Gardsbruk etter gardsbruk vert lagd ned, og bøane gror att. Miljøpartiet Dei Grøne vil ikkje være med på den statleg administrerte nedbygginga av det vestlandske jordbruket. Dei etablerte partia på stortinget har svikta. Kva har senterpartiet eigentleg gjort for den vestlandske gardbrukaren gjennom snart åtte år i landbruksdepartementet anna enn å være med på å akselerere nedlegginga? Problemet med SP er at dei har låst seg til ein forelda tankegang og utdaterte perspektiv. Miljøpartiet Dei Grøne representerer ein ny grøn kraft i norsk politikk, med eit heilskapleg og nyskapande syn på alle politikkfelt. For oss er solidaritet med komande generasjonar, med natur og dyr og med menneskje i andre land bærande prinsipp som styrer politikken. Det betyr mellom anna at samfunnet og økonomien må byggja på reell berekraft som tek utspring i naturressursane og naturens evne til å halde oppe menneskjeleg aktivitet over tid. Og alt startar med maten vi et.

Matproduksjonen må være berekraftig. Det løyser vi best ved å dyrke mat etter økologiske prinsipp. Det gjer også den beste kvaliteten og smaken på maten. Maten vi et er elles ofte full av plantevernmedel og andre giftsstoffer, og kunstgjødsel tømmer lagra av fosfor som vi kan råke tom for i vår levetid. Difor vil vi fjerne merverdiavgiften på økologiske varer, og sette som mål at offentlege matinnkjøp skal innehalda 50% økologiske varer innen 2017. Økologisk produksjon betyr også strengare krav til dyrevelferd. Det er ein sentral sak for MDG. Vi har ikkje rett til å påføre dyr unødig liding for å dekke behov som ofte er meir innbilte enn reelle. Miljøpartiet Dei Grøne meiner vi som forbrukarar må betale meir for maten for å sikre ein berekraftig produksjon som tek dyrevelferd på alvor. Men staten skal og bidra med styrka overføringer til dei bøndene som driv berekraftig og som steller godt med dyra. I område som er utsatt for rovdyr, ynskjer MDG å bruke store penger på å sikra sameksistens mellom rovdyr og beitedyr. Rovdyrgjerde i utmark og gjeting er tiltak vi ynskjer å satse på. Det vil og auke sysselsettinga i landbruket.

For Miljøpartiet Dei Grøne er matvareberedskap ein viktig sak. Vi meiner dagens beredskap står til stryk, for vi er berre sikra i den grad transport av matvarer kan gå som normalt på vegene. Beredskapen er ikkje berekna på å handtere større vanskar enn langvarig streik, noko regjeringens utval for matvareberedskap sjølv seier. MDG er bekymra for livsgrunnlaget her vestpå om ufred, økonomisk krise, miljøkatastrofer eller naturkatastrofer skal råke landet. Vi overlev ikkje lenge på silogras, og kornlagra har myndighetene avvikla. Miljøpartiet Dei Grøne vil auke selvforsyningsgraden av korn, poteter, frilandsfrukt og -grønsaker, melk, kjøt og egg. Fôr, gjødsel og såfrø må med i berekningsgrunnlaget for selvforsyningsgraden. Vi vil attinnføre beredskapslagring av korn for minst eitt års forbruk. For å nå dei måla, må

mykje av den beste dyrkingsjorda i vår landsdel leggjast om frå grasproduksjon til korn og grønsaksdyrking. For å kompensere må melk- og kjøtprodusentane belønnast for å ta i bruk utmarka att.

Miljøpartiet Dei Grøne ynskjer å attskape ein meir naturleg knytning mellom konsument og maten han et. Vi vil fremme nye driftsformer som andelslandbruk, der kunden investerer i avlinga til bonden om våren og kan være med å hauste avlinga direkte. Det kuttar fordyrande mellomledd, og gjer bonden sikring mot dårlege avlingar. Vi har og trua på at etterspurnaden etter parsellar til eigen grønsaksdyrking vil auke om støtteordningar kjem på plass. Utleige av slike parsellar kan verte ein attraktiv attåtnæring for mange bønder, og kaste meir av seg enn dyrking av gras på same areal. Vi ynskjer å starte med dei små og gje alle skoler og barnehager tilgang på parseller til grønsaksdyrking. Men viktigst er Miljøpartiet Dei Grønes generelle politikk for jordbrukssubisidier som er langt meir offensiv enn den som Sp forfekter og vi er ikke redde for å skryte av det. Vi veit vi må snu utviklinga for jordbruket om vi skal sikre livsgrunnlaget her i landet, koste hva det koste vil. Difor vil vi ha som mål med landbruksoverføringane at eit årsverk i landbruket skal avlønnast tilsvarande ein årsløn for andre fagarbeidarar. Det handler om å sikre maten vi et, det handler om å sikre jorda mot nedbyggjing og attgroing, det handler om å skape levedyktige vilkår for vestlandsjordbruket.

For Miljøpartiet Dei Grøne er ikkje landbruket noko vi kan velje vekk. Det er den viktigste næringa vi har, og vi må vakte og styrke han mot kortsiktige interesser. Nei sel ikkje jorda, og bygg han ikkje ned. – Dei lagar ikkje meir av det.