I forbindelse med 100 års jubileet for kvinners stemmerett, har det blitt presentert lister over de mest betydningsfulle kvinnene gjennom dette århundret. Anna Rogstad var første kvinne som møtte på stortinget i 1911, da som vara. Først i 1922 ble Karen Platou valgt som stortingsrepresentant. Marie Spångberg minnes som Norges første kvinnelige lege, og Invild Bjerkås som første kvinnelige prest. De var kvinner som inntok mannsbastioner og møtte stor motstand fra konservative miljøer. Om de så på seg selv som feminister vet jeg ikke, men det er klart at få har styrket den feministiske kampen som dem.
I løpet av dette århundret har også mange menn kjempet likestillingens sak, enten de har støttet opp om kvinnenes kamp om posisjoner, eller selv har utfordret fordommer og motforestillinger og tatt arbeid i tradisjonelle kvinneyrker. Men oppmerksomheten omkring den første mannlige sykepleier, jordmor eller dagpappa er forsvinnende liten. Kanskje burde også disse vies mer oppmerksomhet og vises mer honnør i feiringen av likestillingen?
Selv har jeg tatt på meg å være dagpappa til høsten for ett barn i tillegg til min egen jente, selv om vi fikk barnehageplass. Jobbsituasjonen tilsa at det var mer hensiktsmessig at jeg tok et friår for å være hjemme enn fruen. Det er hovedsakelig hensynet til småbarnets behov for trygghet og forutsigbarhet i de første leveårene som gjorde at vi valgte bort barnehage.
Vi har de siste årene sett en stor vekst i antallet ettåringer i barnehage, selv om vi har en del forskning som viser at små barn får forhøyede nivåer av stresshormoner av å være i barnehage. Målet synes å være at småbarnsforeldrene, og særlig mødrene skal jobbe mer og tidligere etter fødsel. Konsekvensene på lang sikt vet vi ennå lite om.
Dersom vi nå i hundre år har kjempet for likestilling, bør vi kanskje bruke litt tid i årene som kommer på å fremme barnas rettigheter og posisjon i samfunnet? Hva med å sette barna først i saker som angår dem, og der deres foreldres handlinger påfører dem uforskyldte problemer og lidelser? Hvis vi bestemmer oss for at det neste århundret skal være barnas århundre, har jeg en liste med tiltak som burde på plass først som sist.
Avslutt praksisen med å kaste ut langtidsboende asylbarn. De er helt uforskyldt i situasjonen, men blir likevel deportert fra hjemmet i Norge til land de ikke kjenner der de og foreldrene risikerer forfølgelse.
Innfør en mer restriktiv alkoholpolitikk. Voksnes fyll rammer deres barn, særlig de som har rusavhengige foreldre. Barna rammes av de voksnes egoisme og manglende impulskontroll. Øk prisene og begrens utsalgsstedene så går overforbruket ned. Kontrollen av at utsalgssteder ikke selger til mindreårige må også skjerpes.
La ettåringene være hjeme sammen med far eller mor! Heller enn å sende babyer under ett år i barnehage, så må det bli enklere å finne fleksible løsninger slik at mor og far kan ta seg av omsorgen i størst mulig grad frem til barna er to år gamle og gjerne lenger.
Likestillingen har i det store og hele vært et gode for samfunnet og for enkeltindividet i Norge. Kvinnefrigjøringen har like mye vært en frigjøring av mannen på godt og på vondt. Nå er tiden kommet for å rydde opp i de uheldige konsekvensene for barna som følge av at begge foreldrene jobber og fester stadig mer. Arbeidstiden for begge kjønn bør reduseres, og det meste av denne arbeidstidsreduksjonen bør komme småbarnsfamiliene til gode. Forbruksveksten bør uansett bremses og gjerne reverseres. Få behøver reelt sett to fulle inntekter med dagens lønnsnivå, jobb mindre, lev mer! Og ta vare på barna.
Tor Øyvind Westbye 