Miljøpartiet De Grønne møter stadig påstander om at vi som parti splitter miljøvelgerne, og at det vil være skadelig for miljøpolitikken om vi bidrar til at SV og Venstre havner under sperregrensen ved stortingsvalget i september.
Jeg mener innvendingen er absurd, ettersom det er SV, Venstre og til dels KrF som effektivt har splittet miljøvelgerne de siste 20 årene i hhv. sosialistisk, liberalistisk og kristendemokratsike blokker. Disse partiene har forvaltet miljøvelgernes tillit i to tiar og har deltatt i samtlige regjeringer siden 2001 uten å ha mye å vise for det. Vestre skryter av hvordan de bidro til at Bondevik gikk av på gasskraftsaken i 2000, og SV peker på fredningen av Lofoten og Vesterålen som en seier. Men gasskraftverkene ble likefullt bygd, og Ap og Sp tar omkamp om oljeboring i Nord på tross av SVs innvendinger. Begge partier har vært med å forvalte oljeutvinningen på norsk sokkel i regjering, og signert budsjetter med enorme statlige investeringer i fossil energi. I samme periode har fornybar energi blitt neglisjert om vi sammenligner oss med andre nordiske land. De store investeringene i samferdsel har gått til vei, og CO2 utslippene har ikke gått ned (43,1 mill. tonn i 2001, 44,2 mill. tonn i 2011 – kilde: SSB).
SV og Venstre er begge partier som har en markert ideologisk profil som de i senere tid har forsøkt å rendyrke ytterligere. Denne utviklingen er antageligvis en reaksjon på sviktende oppslutning, og at yngre krefter slipper til. Audun Lysebakken med sin revolusjonære fortid og Unge Venstres liberalistiske «kupp» i moderpartiets programprosess er sikkert populære hos henholdsvis sosialister og liberalister, men er egnet til å skremme mer moderate miljøvelgere vekk fra disse partiene. KrFs miljøkredibilitet stammer også fra kabinettspørsmålet om gasskraftsaken i 2000, men partiet «glemmer» å kommunisere at det var hovedsakelig Venstre som presset dette i gjennom, i likhet med det meste av miljøpolitikken KrF har tatt æren for i regjering. KrF er uansett svært dårlig egnet til å være et samlende miljøparti, ettersom store velgergrupper har sterke antipatier overfor partiet.
SV og Venstre har hatt en klar miljøprofil, men dette kan ha ført til at Arbeiderpartiet og Høyre har nedprioritert miljø- og klimasaken når de har samarbeidet med disse partiene. Det har vært ødeleggende for prioriteringen av klimaspørsmålet i de siste regjeringene at Arbeiderpartiet og Høyre har overlatt det å løfte klimaspørsmålet til miljøpartiene i valgkampene. Selv har de nedprioritert disse sakene til fordel for de vante lovnadene om mer velferd og mer penger i lommeboka til hver enkelt. SV og Venstre har ikke klart å stille AP og Høyre til veggs i klimaspørsmålet på tross av all retorikk. Det har vist seg at det har vært andre mer ideologisk vektede saker som har fått forrang i de interne forhandlingene. Som for eksempel SVs «veto» mot at norske styrker skulle operere sør i Afghanistan.
Miljøpartiet De Grønne kan ikke ta på seg skylden for å splitte miljøvelgerne. De er allerede splittet! De Grønnes visjon er tvert imot å skape en plattform for å samle alle miljøvelgere under én fane. I programprosessen har vi vært bevisste på at det er klimaspørsmålet og miljøpolitikken som skal være det viktigste, og avvist forslag med tung ideologisk slagside mot enten venstre eller høyre. Miljøpartiet De Grønnes ideologiske fundament er uansett løsrevet den tradisjonelle høyre/venstre aksen i økonomisk politikk, i stedet fremmes et perspektiv der vi tar hensyn til jordas begrensede ressursgrunnlag og behovet for bærekraftig utvikling i alle sektorer. Vern av økosystemene og livsgrunnlaget på jorda er summen av vår ideologi, fordi det er fremtida som er viktigst og fordi livsvilkårene for våre barn og barnebarn er minst viktig som vår velferd og kjøpekraft i dag.
Tor Øyvind Westbye 