Måned: mai 2012

Kategorier
Kommentarer

Laksekakser og andre bønder

Maxwell fra 1906

På Firdas framside 19. mai får vi sjå ein «spent og øsen eigar bak rattet på ein 106 år gammal Maxwell». Deretter får vi vite at lakseoppdrettar Alex Vassbotten i Eikefjord har over 30 eksklusive veteranbilar i garasjen. Redaksjonen i Firda synast tydeligvis at det er gode nyhende å la Vassbotten få demonstrere kor latterlig rik han har blitt av å selge oppdrettslaks, samstundes som fylkets bønder aksjonerer for ein levelig avkastning fra sin næring. Ei melkebonde kunne i morgensendinga til NRK Sogn og Fjordane fortelle at ho kunne ta ut 15.000 kr i månadslønn frå det toppmoderne samdriftsfjøset til 9 millioner kroner som nylig vart satt opp. Det kan synast som ein veldig dårleg investering. Kanskje vi skal spørre Vassbotten kva for avkastning ein hadde fått for 9 millioner om ein hadde investert det i oppdrettsnæringa? Mon tro kva han har i månadslønn? Nok til å kjøpe nok ein 106 år gammal Maxwell? Nei, vent! Han vil ikkje ha to biler frå same år. Den måtte blitt noko eldre den neste da.

Kvifor denne sammenligninga kan du spørre. Er den ikkje åpenbar? Begge produserer jo mat og tilhører primærnæringa. Samstundes står dei overfor totalt ulike vilkår i sine næringer. Bøndene har mista kontroll over verdikjeda og står att med omtrent same råvarepris nå som i 1985 for sine varer. Fortjenesta er det matindustrien og butikkjedene som tek. Lakseprisen på si side har svingt mykje, men det har vore svært mange gode år for næringa, og svært mange oppdrettseigarar har blitt rike.

Laks som er skadet av lakselus = dyreplageri.

Men der tradisjonell landbruksnæringa særleg på Vestlandet stort sett er bærekraftig og ikke overbelaster naturen, har oppdrettsnæringa vekse på bekostning av miljøet og det biologiske mangfoldet. Villaksen er truga av utrydding som genetisk rein art, og produksjon av fôr til oppdrettslaksen har ført til en overbeskatning av mange villfiskarter. Vi er kort sagt i ferd med å ete oss ned i næringskjeden i havet. Rømming av oppdrettsfisk, sykdom og lus samt kloakkslam som legg seg på havbotn er fleire av dei problematiske sidane ved oppdrettsnæringa. Dette er det ikkje eg som finn på, men det er blant konklusjonane i ein rapport fra Norsk Riksrevisjon (jmf. Riksrevisjonens undersøkelse av havbruksnæringa, dokument 3:9 (2011-2012))

Sei som har spist seg dårleg på laksefôr.

Poenget er at i Noreg tjener man ikkje penger på å drive bærekraftig. Det er om å gjøre å hente opp mest muleg ressursar frå havet på kortast muleg tid, enten det dreier seg om olje og gass, eller oppdrettslaks. Begge næringane har store avkastningar og er viktige for det norske handelsoverskottet, men begge næringane utarmar naturen på kvar si måte. Og den som trur at vi kan leve på oppdrettslaks i ein internasjonal matvarekrise tek grundig feil. Før den tid vil truleg næringa ha fiska hava tomme for småfisk, og være nøydd til å fore fisken med erter og soya, nett slik vi forar slakteoksane. Då vil dei måtte importere kraftfôr frå dei same marknadene som anna kjøttproduksjon, og den importen vil opphøre om eksportlanda ser seg nøydde til å heller ete maten sjølv. Mange undersøkelser tydar dessuten på at kvaliteten på fisken vil bli mykje dårlegare med vegetabilsk fôr. Laksen er jo frå naturen ein rovfisk. Ikkje rart Vassbotten og dei andre i næringa hentar ut det dei kan. Om nokon år kan det være slutt på billig fôr i form av småfisk i sjøen, og da er det greit å ha tatt ut den avkastninga som er mogleg.

Så kva skal vi med lakseoppdrettarane? Kva er det vi ofrar villaksen og småfiskbestandane i havet for? At vi skal ha ein kakse på annenkvart nes langs kysten som kan bygge seg opp sine private veteranbilsamlingar? Om 50 år kan heile næringa være borte, truleg er den det. Men jorbruksproduksjonen vil være der. Så kan bøndane gå saman og spleise på drifta av Eikefjord veteranbilmuseum, om ikkje arvingane til Vassbotten heller vel å selje bilane slik at dei kan sette potet, mjølk og brød på bordet.

Tor Øyvind Westbye

Fylkesleder i Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Reklame

De Grønne krever inntektsløft og økte råvarepriser

Norges Bondelag og Norges Bonde- og Småbrukerlag brøt lørdag forhandlingene med staten i jordbruksoppgjøret. Miljøpartiet De Grønne er enig med bondeorganisasjonene i at statens tilbud på 13 000 i økte inntekter er for dårlig. Utviklingen for norsk landbruk er faretruende. Stadig flere gårdsbruk legges ned og stadig mer av landbruket baseres på importert kraftfôr.

Image– Skal vi snu denne utviklingen og øke norsk selvforsyningsgrad må vi gi bonden en inntekt det er mulig å leve av, slik at det går an å drive gård på heltid, sier Tor Øyvind Westbye, fylkesleder i Miljøpartiet Dei Grøne i Sogn og Fjordane.

Norske bønder har ikke hatt realinntektsvekst siden 1970-tallet og tjener bare en brøkdel av sammenlignbare yrkesgrupper. Westbye mener dette er uholdbart og at bøndenes krav om inntektsøkning på 50 000 kr per årsverk må innfris.

– Bøndene trenger et betydelig inntektsløft, og en mye større del av inntekten må komme fra økte råvarepriser. I dag får bonden stadig mindre betalt for sine råvarer, og blir mer og mer avhengig av tilskudd. Fortjenesten er i stor grad forbeholdt de store matkjedene, sier Westbye.

Fylkeslederen i MDG peker på at Regjeringens politikk er en seigpining av det norske landbruket, og at resultatet vil bli økt import av jordbruksprodukter fra utlandet og nedlegging av flere gårdsbruk.

– Vi må bryte denne negative spiralen, og skape begeistring og optimisme i norsk landbruk, slik at det blir attraktivt å ta over gården for norske odelsjenter og -gutter. Vi trenger økt satsing på økologisk og dyrevennlig landbruk basert på lokale ressurser. Statens tilbud bidrar ikke til det, avslutter Westbye.

Klimaskepsis og forskninga.

Magne Dvergsdal (FrP) kjem i eit innlegg i Firda fredag 04. mai med oppsiktsvekkande påstander: Vi har ikkje noko «global warming». Heile klimakrisa kan avfeiast! Det er imponerande at det er ein tannlege frå Jølster som kjem med denne oppsiktsvekkande avsløringa. Er dei internasjonale nyhendebyråa varsla? Sjølvsagt er dei ikkje det, for Dvergsdal har ikkje oppdaga nokon ting. Han reproduserar kun gamalt tøys fra andre klimaskeptikare.

Det er forstemmande at ein høgt utdanna mann kan fare med slikt tant og fjas på denne måten. Klimaforskning er nettopp det; forskning. Det vi veit om klimaendringar er ikkje dikta opp av venstreradikale på Youngstorvet slik Dvergsdal later til å insinuere. Nei det er resultata av eit århundre med forskning, frå Vilhelm Bjerknes sine oppdagingar innan meteorologi og fram til i dag. Det er konsensus blant verdas klimaforskarar at vi menneskje er i ferd med å utløyse alvorlege klimaendringar, og at det er ei av dei aller største utfordringane bofolkninga på jorda står overfor ved sida av trugselen for atomkrig.

Kvar er vi som samfunn om vi skal slutte å tro på vitskapen? Heile vår moderne sivilisasjon er byggja på vitskapen, og hadde vi ikkje kunne stole på dei prinsippa vitskapen arbeidar etter, hadde vi stådd på bar bakke. Vi treng ikkje like dei svara forskarane gjer oss, men vi er nøydd til å lite på dei. Dvergsdal og andre klimaskeptikare kan koma med argumentasjon som kan høyrast fornuftig ut, men den er ikkje vitskapleg underbyggja. For å ha truverde er dei nøydde til å koma med kildereferanser og vise til kva for forskning dei byggjar argumenta på. Om dei ikkje gjer det, er argumenta ikkje meir enn tome ord.

Dvergsdal har likevel rett i ein ting. Sykkelvegar som klimatiltak i Noreg monnar lite. Men når vi har ein regjering som ikkje evnar å sjå elefanten i rommet, nemlig utslippa som følgje av aktivitet på norsk sokkel, er dei nøydd til å snu på kvar flis for å kompensere med innlands CO2-kutt. Men sykkelvegar er ei glimrande investering på mange andre måter. Dei monnar godt når det gjeld lokale utslepp fra biltrafikk, og ikkje minst for folkehelsa for å førebygge fedme og overvekt og dei plagane som kjem av det.

Klimakrisa kan føre gode ting med seg også. No kan vi ta dei første stega på veg mot eit bærekraftig samfunn. Veksten kan ikkje vare evig, økonomien og ressursbruken må stabiliserast. Det har vi berre godt av, og det trenger ikkje bety verdas undergang. Klimakutt er viktig, også i det små. Om ikkje vi i rike Noreg klarar å kutte i våre utslepp, korleis skal vi då kunne argumentere for at dei fattige landa skal gjere det? Det handler ikkje berre om symbolpolitikk. Det handlar, som alt anna, om truverde.