Når skal vi forstå at forbudspolitikken ikke fungerer?
NB! Dette innlegget er ikke MDGs offisielle politikk, og står for forfatters egen regning.
På begynnelsen av forrige århundre forsøkte staten å håndtere problemene omkring rusmisbruk ved hjelp av lovforbud. Fra 1916 – 1927 var omsetning av sprit forbudt ved lov (også hetvin fra 1917). Formålet med loven var å redusere kriminalitet, samt løse helsemessige og sosiale problemer relatert til alkoholmisbruk.
I ettertid har vi fasiten: Kriminaliteten ble ikke redusert, den økte og ble organisert. Smuglingen tiltok til nye høyder, og hjemmebrenningen tok av. De sosiale konsekvensene ble også store. De fattige hadde ikke råd til å betale for de trygge varene, og måtte ta til takke med sprit av dårlig kvalitet. Mange døde etter å ha drukket metanolholdig sprit. Men myndighetene hadde heldigvis åndsnærværelse nok til å innse at de hadde gjort en tabbe. Spritforbudet ble opphevet og markedet ble regulert.
På Samfunnets heroindebatt på kvarteret onsdag 7. mars kunne vi høre tragiske fortellinger om overdosedødsfallene. At 40 liv skal gå tapt hvert år i Bergen og omegn er vanskelig å fatte. Overdosedødsfallene er et resultat av at myndighetene har definert en hel gruppe av syke mennesker som kriminelle, og dermed fratatt dem både rettigheter og verdighet. Når vi vet at svært mange av de tunge rusmisbrukerne samtidig bærer på store traumer og har alvorlige psykiatriske diagnoser, er denne utfrysingen bare enda mer forkastelig. Vi vet av lang erfaring fra både Norge og mange andre land at myndighetene ikke evner å følge opp kriminaliseringen med en reell håndhevelse. Lovforbud uten midler eller vilje til håndhevelse er ikke annet enn en måte for politikerne å kunne toe sine hender. Nullvisjonen i forhold til bruk av narkotika må snarest forlates. De som tror det fortsatt er mulig å befri samfunnet for narkotikabruk må ha sittet med en sekk over hodet de siste 40-årene. Slike holdninger er ikke bare fullstendig historieløse, slike holdninger dreper.
I mer enn 10 år har politikerne i Bergen kranglet om opprettelse av brukerrom, også kalt «sprøyterom». Det er mange gode grunner til å etablere brukerrom, men det er tragisk at diskusjonen har kjørt seg fast her, når det tiltaket man burde gjort for lenge siden var å avslutte selve forbudstiden. Det er kriminaliseringen som dreper!
Avkriminalisering og regulering av narkotikaomsetningen vil slå beina under den organiserte kriminaliteten i Norge. Organisert kriminalitet er et stort samfunnsproblem som smitter over på resten av økonomien. Inntektene fra narkotikasalg i Norge er enorme. Disse pengene må hvitvaskes, noe som fører til et kriminelt press inn mot andre sektorer. Innen eiendomsmarkedet og bygg og anlegg flommer det av narkotikapenger. Dette danner videre grobunn for korrupsjon inn mot politi og myndighetspersoner. Det skal overraske meg stort om ikke en en rekke byråkrater og folkevalgte ikke har tatt imot penger og tjenester som kan spores til narkotikahandelen. På denne måten undergraver den organiserte kriminaliteten det demokratiske samfunnet. Et problem man kunne langt på vei ryddet av veien ved å avkriminalisere og regulere rusomsetningen.
Hvis vi skjelner til alkohol koker det i all hovedsak ned til to faktorer som påvirker konsumet: Pris og tilgjengelighet. Slik er det også med narkotikabruken. Her vil mange i tillegg peke på lovforbudet, men det er mye som tyder på at dette har underordnet betydning i forhold til å redusere forbruket. I land der man har legalisert hasj, har man ikke fått et økt forbruk. Lovforbud er rett og slett et overvurdert tiltak i forhold til å redusere bruken. Det som virker er å redusere tilgjengeligheten og å øke prisene. Men disse virkemidlene har man ikke når omsetningen er kriminalisert. Tidligere profiler i kampen for legalisering av hasj, har nå gått ned fra barrikadene. De har nemlig innsett det paradoksale: Hvis hasj legaliseres og salget reguleres vil prisene stige. «Tjallen vil bli så dyr». Staten vil nemlig kunne avgiftsbelegge rusmiddelet på linje med tobakk og alkohol, og salget begrenses til apotek eller egne utsalg. Resultatet vil bli dyrere hasj, og redusert tilgjengelighet. Det vil igjen bety reduksjon i forbruket. Kombinert med en omfattende holdningskampanje i stil med «stump røyken»-kampanjene, vil dette kunne føre til den første markerte nedgangen i narkotikakonsumet på tiår.
Lisbeth Iversen som er sosialbyråd i Bergen mener en slik strategi er å «kapitulere». «Vi må ikke gi opp kampen» mener hun. Jeg blir rett og slett skremt når jeg hører hvordan hun bruker slike krigs-metaforer. Det minner alt for mye om amerikanernes «war on drugs». Hvor mange lik ligger vel ikke strødd som et resultat av den krigen bare i USAs gater? For å ikke snakke om Colombia og Mexico. Og til hvilken nytte? Vi trenger ikke en krig mot narkotika i Norge. Vi trenger å skjønne at rusmisbruk er et helseproblem, og håndtere det deretter. Moralismen dreper. Nå er det på tide å legge misforstått moralsyn til side, og lære av historien. Avskaff forbudspolitikken nå!
Tor Øyvind Westbye
Masterstudent i historie
Aktiv i Miljøpartiet De Grønne
Tor Øyvind Westbye 