Kategorier
Politikk

Beredskap, ikke overvåking.


I etterkant av 22/7 er det naturlig at debatten om hvordan vi skal hindre lignende terroraksjoner å skje igjen kommer. Stoltenberg har sågar erklært: «Aldri mer 22. juli!». Det forplikter. Noen mener svaret ligger i en sterkere grad av overvåking. Samtidig har vi PST sjefens uttalelser om at «Selv ikke STASI kunne stoppet Breivik». Noen mener dette er en bortforklaring for slett arbeid og feil fokus, men jeg tror det langt på vei stemmer. En enkelt person som bevisst går inn for å unngå sikkerhetspolitiets søkelys er ikke lett å oppdage. En sterkere grad av overvåking er dessuten prinsipielt galt. Hvis vi skal ha et åpent demokrati, må vi slippe å bekymre oss for at politiet kan gripe inn i privatlivets fred for å kontrollere oss.

Men det er klart at Norge ikke var forberedt på det som skjedde. Vi var ikke forberedt på at det usannsynlige kunne skje. At en av våre egne skulle begå en massakre blant ungdommer på en sommerleir. Men vi må alltid huske på, som Kåre Willoch sa kort tid før terroren rammet oss: «Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje.» Det må ligge til grunn for vår beredskap. Vi må forberede oss ikke bare på det som vi venter kan skje, men også på det usannsynlige som det er mulig kan skje. Det er derfor bekymringsverdig at vi kun har én beredskapstropp i politiet i Norge. Hvis vi skulle bli rammet av skolemassakre av det kaliberet vi har sett i USA eller Finland i en annen landsdel enn på Østlandet, vil det kunne få katastrofale følger, ettersom det er mange timers reisevei for Oslos beredskapsstyrke til andre landsdeler. Det er derfor naturlig at vi får en prosess som leder frem mot etablering av flere beredskapsstyrker i de store byene Bergen, Trondheim og gjerne Tromsø i tillegg til Oslo.

Jeg er også oppgitt over prosessene internt i forsvaret som ledet frem mot nedleggelsen av heimevernets spesialavdeling HV-016. I den forbindelse har det vært et høyt konfliktnivå mellom forsvarssjefen og befal og tillitsvalgte i 016 som nå har ledet frem til at de tillitsvalgte nå har anmeldt forsvarssjefen. HV-016 var en avdeling som bestod av svært erfarne, høyt motiverte og godt trente operatører. De hadde en kapasitet som kunne egnet seg for for samme type oppdrag som politiets beredskapsstyrke i Oslo er beregnet for. 016 avdelingene var dessuten spredt utover hele landet, og ville kunne ha mye kortere utrykningstid til steder utenom det sentrale Østlandet enn det beredskapsstyrken har. Disse avdelingene må gjenopprettes snarest mulig for å ta vare på kompetansen og den regionale beredskapen de vil kunne representere.

Heimevernet generelt er kronisk underfinansiert. Den delen av våre forsvarsgrener som består av vernepliktige og frivillige som ellers er vanlige samfunnsborgere, er uten tvil best egnet til å håndtere lokale kriser. Heimevernet har i mange sammenhenger gjort en uvurderlig innsats i forbindelse med flom og andre naturkatastrofer og i forbindelse med søk og redning. Særlig heimevernets innsatsstyrker har en avgjørende kompetanse i forhold til å beskytte samfunnskritiske gasseksport- og kraftinnstallasjoner. Det er forstemmende at den lokalt forankrede forsvarsberedskapen blir underprioritert til fordel for regjeringens utenrikspolitiske ambisjoner i Afghanistan og nå nylig i Lybia. Det er i beste fall en feilslått trusselvurdering som ligger bak denne prioriteringen. Heimevernet må få midler til å øke treningsmengden til et forsvarlig nivå, og prosessene med fornyelse av materiell må fremskyndes.

La oss håpe at erfaringene fra 22. juli lærer oss at vi er nødt til å styrke den hjemlige beredskapen både sivilt og militært. Overvåkingssamfunnet er ikke noe vi ønsker oss, da er det bedre å ha en beredskap som kan reagere kjapt og effektivt når det uventede først skjer.

Av Tor Westbye

Podcaster, blogger og polemiker.

5 svar på “Beredskap, ikke overvåking.”

Jeg støtter fullt ut dine synspunkter om mer beredskap i stede for overvåking, – men det er også mye som kan gjøres for å bedre beredskapen som ikke nødvendigvis koster så mye. Jeg tenker da først og fremst på det manglende samarbeidet mellom forsvaret og politiet. I forbindelse med redningstjenesten har politiet etter hvert utviklet et godt samarbeid med bl.a. sivilforsvaret. Det er klart at samarbeid i forbindelse med skarpe situasjoner blir vanskeligere, og krever samtrening som også vil koste noe på stramme budsjett. Jeg vet det samarbeides i forbindelse med IED-D kurs (Improvised Explosive Devices Desposial) «terrorbombekurs», der enkelte tjenestemenn fra politiet får delta på forsvarets kurs. Men det finnes ingen vedlikeholdstrening eller oppfølging etterpå for politiets del.

I forbindelse med 22.7. fikk vi klart se (etterpå) hvor manglende forbindelsen mellom forsvaret og politiet var. Forsvaret har etter min mening mange viktige resurser som kan være svært nyttige i tilsvarende situasjoner. Men de nevnte etater må instrueres til å samarbeide, og dette må politikerne styre til landets beste!

Har vi råd til å sende militære styrker til utlandet, eller «avdankede» politikere for å prøve seg på fredsmegling, – (noe som gjør Norge til et mer aktuelt terrormål), må vi også ha råd til å ta noen grep for å styrke beredskapen her hjemme.

Takk for kommentaren, som var både opplysende og interessant. Det er nok sant at våre fremstøt i forhold til fredsmegling og internasjonale operasjoner gjør oss mer utsatt for terroranslag.

Svar

Det er mange hull i tesen om at antall våpen = antall drap. Det er det bare å se på forskjellene mellom disse forholdene mellom Canada og USA for å skjønne. (Canada har større våpentetthet men langt færre drap).

Slik det er i dag har ikke heimevernssoldater våpen som kan brukes slik de er, ettersom sluttstykket (vital del av våpenet) oppbevares på militære leire. Dermed faller også Fadnes’ innvending langt på vei bort.

Når man ser på hvor mange våpen det finnes i Norge, og hvor sjelden disse blir brukt til noe annet enn det de er ment for (jakt, skytekonkurranser og landforsvar) mener jeg dette heller er et tegn på at Fadnes teori ikke holder stikk.

Radikal pasifisme er også ekstremisme. Våpenmakt er legitimt å bruke for å stanse illegitim våpenmakt.

Svar

Det vil aldri bli aktuelt å sette inn vanlige heimevernsstyrker i situasjoner som 22.7. Tenk bare det det kaoset det kunne blitt før man fikk klarlagt hvor mange og hvem som var fienden (drapsmannen). Da jeg tidligere nevnte at politiet burde, og i fremtiden bør, – samarbeide med forsvaret, mente jeg selvsagt forsvarets spesialtrenede elitestyrker som på forhånd burde ha trent sammen tilsvarende fra politiet. – Og ikke minst utnytte forsvarets materiell.!!

Og det er også et poeng å få bedre kontroll over hvem som har våpen i Norge. Våpenregisteret er på ingen måte ajour, og full av feil !!! Videre bør de forskjellige politidistrikt ofre litt resurser på å kontrollere om alle med våpentillatelser fyller kravene for å ha det. Var f.eks. Anders B. Breivik aktivt med i en pistolklubb? og/eller en aktiv jeger?

Men helt trygge vil man aldri kunne bli. Og sikkerhet koster myyye penger. Men man kan vel ikke forvente mer så lenge vi har et system der politimestrene får delt ut personlig bonus avhengig hvor flinke de har vært til å holde budsjettene sine, og få folk til å føle seg trygge. (Les: dekke over hvor mangelfull jobb politiet får utført med de resursene de får tildelt, i forhold til det vanlige folk forventer.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s