Beredskap, ikke overvåking.

I etterkant av 22/7 er det naturlig at debatten om hvordan vi skal hindre lignende terroraksjoner å skje igjen kommer. Stoltenberg har sågar erklært: «Aldri mer 22. juli!». Det forplikter. Noen mener svaret ligger i en sterkere grad av overvåking. Samtidig har vi PST sjefens uttalelser om at «Selv ikke STASI kunne stoppet Breivik». Noen mener dette er en bortforklaring for slett arbeid og feil fokus, men jeg tror det langt på vei stemmer. En enkelt person som bevisst går inn for å unngå sikkerhetspolitiets søkelys er ikke lett å oppdage. En sterkere grad av overvåking er dessuten prinsipielt galt. Hvis vi skal ha et åpent demokrati, må vi slippe å bekymre oss for at politiet kan gripe inn i privatlivets fred for å kontrollere oss.

Men det er klart at Norge ikke var forberedt på det som skjedde. Vi var ikke forberedt på at det usannsynlige kunne skje. At en av våre egne skulle begå en massakre blant ungdommer på en sommerleir. Men vi må alltid huske på, som Kåre Willoch sa kort tid før terroren rammet oss: «Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje.» Det må ligge til grunn for vår beredskap. Vi må forberede oss ikke bare på det som vi venter kan skje, men også på det usannsynlige som det er mulig kan skje. Det er derfor bekymringsverdig at vi kun har én beredskapstropp i politiet i Norge. Hvis vi skulle bli rammet av skolemassakre av det kaliberet vi har sett i USA eller Finland i en annen landsdel enn på Østlandet, vil det kunne få katastrofale følger, ettersom det er mange timers reisevei for Oslos beredskapsstyrke til andre landsdeler. Det er derfor naturlig at vi får en prosess som leder frem mot etablering av flere beredskapsstyrker i de store byene Bergen, Trondheim og gjerne Tromsø i tillegg til Oslo.

Jeg er også oppgitt over prosessene internt i forsvaret som ledet frem mot nedleggelsen av heimevernets spesialavdeling HV-016. I den forbindelse har det vært et høyt konfliktnivå mellom forsvarssjefen og befal og tillitsvalgte i 016 som nå har ledet frem til at de tillitsvalgte nå har anmeldt forsvarssjefen. HV-016 var en avdeling som bestod av svært erfarne, høyt motiverte og godt trente operatører. De hadde en kapasitet som kunne egnet seg for for samme type oppdrag som politiets beredskapsstyrke i Oslo er beregnet for. 016 avdelingene var dessuten spredt utover hele landet, og ville kunne ha mye kortere utrykningstid til steder utenom det sentrale Østlandet enn det beredskapsstyrken har. Disse avdelingene må gjenopprettes snarest mulig for å ta vare på kompetansen og den regionale beredskapen de vil kunne representere.

Heimevernet generelt er kronisk underfinansiert. Den delen av våre forsvarsgrener som består av vernepliktige og frivillige som ellers er vanlige samfunnsborgere, er uten tvil best egnet til å håndtere lokale kriser. Heimevernet har i mange sammenhenger gjort en uvurderlig innsats i forbindelse med flom og andre naturkatastrofer og i forbindelse med søk og redning. Særlig heimevernets innsatsstyrker har en avgjørende kompetanse i forhold til å beskytte samfunnskritiske gasseksport- og kraftinnstallasjoner. Det er forstemmende at den lokalt forankrede forsvarsberedskapen blir underprioritert til fordel for regjeringens utenrikspolitiske ambisjoner i Afghanistan og nå nylig i Lybia. Det er i beste fall en feilslått trusselvurdering som ligger bak denne prioriteringen. Heimevernet må få midler til å øke treningsmengden til et forsvarlig nivå, og prosessene med fornyelse av materiell må fremskyndes.

La oss håpe at erfaringene fra 22. juli lærer oss at vi er nødt til å styrke den hjemlige beredskapen både sivilt og militært. Overvåkingssamfunnet er ikke noe vi ønsker oss, da er det bedre å ha en beredskap som kan reagere kjapt og effektivt når det uventede først skjer.