Måned: august 2011

Kategorier
Politikk

Ingen snarveier i ruspolitikken.

KrFs Filip Rygg har gått høyt ut på banen og foreslått å skipe Bergens rusavhengige ut på behandlingsplasser i det ganske land, og gjerne også andre nordiske land. For dette har han høstet massiv kritikk. Det finnes nemlig ingen snarveier til å løse problemene omkring de rusavhengige i Nygårdsparken. Om byrådspartiene hadde gått grundig til verks med forebyggende tiltak med en gang de kom i posisjon, hadde vi ikke vært der vi er i dag. I stedet har de sett en annen vei, helt til problemene blir så store at de ikke lenger kan ignoreres. Slik blir det dårlig politikk av.

Miljøpartiet De Grønne har en grunnleggende annerledes holdning til problemstillingen. Vi er lei av at rusavhengige ses på først og fremst som kriminelle, og at det er politiet av de offentlige instanser som har mest med dem å gjøre. Vi ønsker at rusavhengige skal møtes som mennesker med helseproblem og sosiale utfordringer. Årsakssammenhengene er komplekse, og det finnes ingen enkle løsninger eller snarveier.

Samtidig ser vi at de narkomane også er ansvarlige for sine liv og handlinger. Derfor ønsker vi at salg av narkotika til mindreårige og forsøk på aktiv rekruttering utenfor miljøet må slåes hardt ned på. De mindreårige krever en spesiell innsats og vi ønsker at barnevernet kommer sterkere på banen. Vi vil gi midler til et prosjekt der barnevernet blir en del av et kommunalt team som etablerer permanent tilstedeværelse i parken. Dette blir i form av et oppsøkende lav-terskel helsetilbud. Her ser vi for oss en buss som er bygget om til å kunne fungere som en base for utdeling av rene sprøyter og sårbehandling, samt at det ytes førstehjelp ved overdoser. Barnevernets oppgave blir å ta kontakt med mindreårige som oppsøker miljøet og i samråd med politiet ha hjemmel til å hente dem inn, kjøre dem hjem eller på annen måte ta seg av dem. Dette nærværet, sammen med holdningsarbeid, vil kunne legge en demper for rekrutteringen og salget til mindreårige.

Klarer vi å redusere rekrutteringen til miljøet, har vi vunnet det første slaget. På den måten vil miljøet gradvis bli mindre. For å hjelpe de som allerede er i miljøet, ønsker Miljøpartiet De Grønne å bygge ut nye behandlingsplasser lokalt i Bergen og ikke minst styrke ettervernet. Vi vil også styrke innsatsen når det gjelder legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Et komplekst problem krever mange forskjellige tiltak, og det finnes ingen snarveier til god ruspolitikk. Å tro at alle brukerne i Nygårdsparken kan trylles vekk, er i beste fall naivt.

Reklame
Kategorier
Politikk

Bergen trenger flere studentboliger.

Bergens 25.000 studenter er en berikelse for byen på mange felt. Særlig innenfor kulturlivet og forskningen er studentene en uvurderlig ressurs. Bergenserne må heller ikke glemme den betydelige arbeidsinnsatsen studentene legger ned i byen og hva det betyr for næringslivet. Samtidig er det mange bergensere som opplever det som et problem at stadig flere boliger i sentrumsnære strøk stykkes opp, såkalt «hyblifisering». Og det er et problem at det blir stadig færre leiligheter som egner seg for familier sentralt i Bergen. Universitetet og høyskolen ligger nå engang midt i byen, og ettersom de fleste studenter ikke eier bil men går til fakultetene, er det naturlig at de ønsker å bo sentralt. Men byens politikere har mye å svare for når det gjelder dette, ettersom det er to faktorer som forverrer situasjonen i Bergen. Bergen er nemlig sist i klassen av studiebyene når det gjelder både dekningsgrad av studentboliger og kollektivtilbud.

Miljøpartiet De Grønne har politikk som adresserer begge utfordringer. Vi kommer til å prioritere en kraftig utbygging av særlig det skinnegående kollektivtilbudet gjennom en helhetlig utbyggingsplan som baserer seg på både NSBs forslag om flytog fra Flesland via sentrum til Åsane, og utbygging av bybane til alle bydeler. Trolleybussnettet ønsker vi også å bygge ut, og vi vil etablere kollektivfelt på alle firefelts innfartsårer til byen, inkludert E39. Dette er viktig i forhold til å øke kollektivandelen, og gjøre det mer attraktivt å kjøre bane og buss fremfor privatbil når man skal pendle til jobb og studier. For å møte både de globale klimautfordringene og redusere den lokale luftforurensingen, er det kollektivt som er veien å gå. Privatbilismen er til sammenligning håpløst ineffektiv både når det gjelder arealeffektivitet og energibruk.

Parallelt ønsker vi at kommunen skal prioritere å regulere tomter og subsidiere utbygging av et betydelig antall nye studentboliger. Vi ønsker opp mot 10.000 nye studentboliger i Bergen, og disse må bygges ut langsmed nåværende og fremtidig bybaneakse. En slik utbygging har svært mange fordeler. For studentenes del vil det sikre tilgang til billige og praktiske boliger, og frigjøre mange fra bolighaienes klamme grep. Det vil kunne gjøre det rimeligere å studere, noe som vil føre til at studentene kan bruke mer tid på studiene fremfor å jobbe, og dermed få en sterke kompetanse. Det er udelt positivt for samfunnet generelt og deres fremtidige arbeidsgivere spesielt. For Bergen sentrum sin del, vil utbyggingen av studentboliger stanse opp og mulig reversere hyblifiseringen, noe som vil gjøre det mulig å bo sentrumsnært med barn. En slik massiv utbygging av studentboliger vil trekke ned etterspørselen etter utleieboliger og slik sett få innvirkning på boligprisene i byen. Det er mulig at de som allerede sitter på leiligheter i sentrum er uenig, men mange og særlig de som er i etableringsfasen vil mene at kvadratmeterprisen i sentrum har blitt alt for høy. Finn.no oppgir at gjennomsnittlig kvadratmeterpris på ettroms-leiligheter i sentrum nå er oppe i over 45.000 kr! På Landås som er et godt stykke utenfor sentrum har ettroms-leiligheter på 36 kvm gått for 1,4 millioner. Det sier seg selv at disse prisene er kunstig høye ettersom det er mangel på små leiligheter. En slik boligprisutvikling er negativt, ettersom den øker gjeldsgraden i befolkningen, øker andelen av inntekt som går til å dekke rentekostnader og gjør det vanskeligere å komme inn på boligmarkedet.

Løsningen på problemene er massiv utbygging av kollektivtransport, og massiv utbygging av studentboliger. Miljøpartiet De Grønne i Bergen vil prioritere begge deler.

Kategorier
Kommentarer

Usynliggjøring av MDG i media, et demokratisk problem.

Dette innlegget ble tatt opp av BTs leserombud og publisert i dagens BT. Her publiserer jeg innlegget i full lengde.

Miljøpartiet De Grønne er på fremmars. Vi stiller med lister i 55 kommuner, og i samtlige fylker. Vi har liste med 73 kandidater i Bergen, og stiller også lister i Askøy, Lindås, Meland, Voss, Os, Samnanger (fellesliste) og har dukket opp i meningsmålingene i de fleste av disse kommunene. I Bergen har vi så langt 170 medlemmer, og rekrutterer stadig nye. INFACT har gjennomført en måling for å se på De Grønnes velgerpotensiale. Vi har nettopp fått resultatene og de er svært oppmuntrende. Spesielt oppløftende er tallene for velgergruppen 18-24 år. Hele 24,5% av de spurte i denne gruppen sier at det enten er “veldig sannsynlig”, eller “sannsynlig” at de på et tidspunkt vil stemme på partiet.

Vi er et parti som er en del av en større europeisk fellesskap av partier i European Green Parties. Flere av disse partiene har vokst seg store, som for eksempel i Tyskland. I Frankrike stiller Eva Jolie til valg som presidentkandidat for de Grønne. Vårt søsterparti i Sverige har de senere år og særlig i siste valg hatt en formidabel vekst, og er i dag Sveriges 3. største parti. Mye ligger til rette for at Miljøpartiet De Grønne også i Norge står foran et gjennombrudd. I Trondheim er MDG allerede en del av den styrende rød-grønne koalisjonen, under slagordet: «Det grønne i det rød-grønne». I Kristiansand, i Halden og på Nesodden har vi også tradisjoner får å være representert i kommunestyrene. Oslo-laget ligget inne i bystyret på de siste målingene, og også her i Bergen har vi ligget inne i bystyret i mange målinger, og på begge de to siste målingene fra BA. Vi er optimistiske foran valget, og ser frem til å kunne arbeide for våre verdier på en mer direkte måte i bystyret.

Men også til fylkestinget har vi gode kandidater. Tom Sverre Tomren, miljøprest, aktivist, misjonær og tidligere KrF-politiker var vårt førstevalg. Han er også førstekandidat på listen i Meland. Men for at han vi skal kunne kommunisere vår politikk til velgerne, særlig på fylkesnivå, er vi avhengige av Bergens Tidene. BT har som regionsavis et særlig ansvar å fremvise hele det politiske spekteret i fylket. Når vi også vet at grunnen til at vi har liten oppslutning er hovedsakelig på grunn av mangel på profilering, er det vi finner grunn til å klage på avisens behandling av oss. Vi har ikke økonomi til å sette inn store annonser, så vi er avhengige av å bli tatt med i undersøkelser, og ikke minst at vi får våre innlegg og saker på trykk. Vi kan vise til en rekke forhold som tydeliggjør at vi blir usynliggjort av Bergens Tidende.

For det første dukker vi ikke med egen søyle etter meningsmålingene. Det verste eksempelet var fra mars, da vi hadde 1,6, var større enn både senterpartiet og pensjonistpartiet og ble likevel plassert i «andre» kategorien. Og det var selv om vi var det eneste partiet utenom de som var representert i bystyret som dukket opp i undersøkelsen. Hvor mye hadde det kostet BT å erstatte «Andre» med «MDG»?

For det andre blir vi ikke spurt i BTs gjennomgående spalte «Dette mener partiene om». I noen av artiklene er vi nevnt, men vi dukker ikke opp med logo og egen svarspalte slik de andre partiene får. Dette er en ganske tydelig usynliggjøring. Vi har god politikk på alle emnene som har blitt tatt opp, og som vi gjerne vil dele med velgerne på linje med de andre partiene.

For det tredje fikk vår førstekandidat-helside med Sondre Båtstrand en veldig ugunstig timing. Den ble publisert midt i sommerferien, lenge før valgkampen var igang. Igjen: usynliggjøring. I tillegg har vi flere eksempler med oppslag i BT på nett eller i papiravis med en «kjip» vinkling. For eksempel denne: http://www.bt.no/nyheter/valg/Grnn-av-misunnelse-2559169.html Tittelen er «Grønn av misunnelse». Overskriften er ekstremt billig, nedverdigende og feilaktig. Det er ingen som er misunnelige, vi vil bare påvise det problematiske i at enkelte partier har fikset seg fordeler når det gjelder plassering. I våres hadde vi et oppslag i forbindelse med en god meningsmåling der BT hadde hentet et flere år gammelt arkivbilde av MDGere på en kostymeaksjon. Bildet hadde ingen dagsaktuell relevans. Et helt klart forsøk på latterliggjøring.

For det fjerde: Vi slipper ikke igjennom med innlegg og leserbrev. Sakene vi sender inn til redaksjonen og til journalister blir avvist til tross for at de har vinklinger og spenningsnivå som BT lett ville tatt inn om de kom fra de større partiene. De andre partiene sine «saker» som det blir laget stoff på, har etter vår vurdering ikke noe høyere nyhetsverdi. Vi kan komme med en liste på saker som vi har presentert for BT som er blitt tilbakevist om nødvendig. Leserbrev blir ikke tatt inn, og vi får ingen respons etter at de har blitt sendt inn.

I det store og hele begynner dette å bli et demokratisk problem. Velgerne er avhengige av at media gir et balansert bilde av de politiske partiene i forkant av valget, slik at de får et godt grunnlag å gjøre sitt valg ut i fra. Som sagt er det svært sannsynlig at Miljøpartiet De Grønne ville kunne økt sin oppslutning på flere prosentpoeng om vi hadde fått profilert partiet og våre saker mer i media. Det kan vi se utifra undersøkelser av velgergrunnlaget. Det blir dermed et problem at mange som egentlig er enig i vår politikk ikke stemmer på oss, fordi de ikke kjenner til partiet eller hva vi står for. Når vi opplever at Bergens Tidende gang på gang setter oss utenfor det politiske selskapet av partier som får spalteplass og profilering, synes vi det er svært problematisk. Miljøpartiet De Grønne har lite økonomiske midler. Vi har ikke råd til å sette inn annonser, nei vi har ikke engang råd til å trykke nok valgprogrammer til å dekke etterspørselen! Våre listekandidater må selv betale trykkekostnader for å ha en mulighet til å formidle vår politikk, og mange flere har lagt ut tusenvis av kroner i forkant av valget i rene utgifter og tapt arbeidsinntekt. Da blir kontrastene store til de etablerte partiene og deres ressurser. Så er det også de som i størst grad vinner i gjennom i pressen. Det er, for å låne et begrep: «dobbelt urettferdig». 

Kategorier
Politikk

Beredskap, ikke overvåking.

I etterkant av 22/7 er det naturlig at debatten om hvordan vi skal hindre lignende terroraksjoner å skje igjen kommer. Stoltenberg har sågar erklært: «Aldri mer 22. juli!». Det forplikter. Noen mener svaret ligger i en sterkere grad av overvåking. Samtidig har vi PST sjefens uttalelser om at «Selv ikke STASI kunne stoppet Breivik». Noen mener dette er en bortforklaring for slett arbeid og feil fokus, men jeg tror det langt på vei stemmer. En enkelt person som bevisst går inn for å unngå sikkerhetspolitiets søkelys er ikke lett å oppdage. En sterkere grad av overvåking er dessuten prinsipielt galt. Hvis vi skal ha et åpent demokrati, må vi slippe å bekymre oss for at politiet kan gripe inn i privatlivets fred for å kontrollere oss.

Men det er klart at Norge ikke var forberedt på det som skjedde. Vi var ikke forberedt på at det usannsynlige kunne skje. At en av våre egne skulle begå en massakre blant ungdommer på en sommerleir. Men vi må alltid huske på, som Kåre Willoch sa kort tid før terroren rammet oss: «Det er sannsynlig at noe usannsynlig vil skje.» Det må ligge til grunn for vår beredskap. Vi må forberede oss ikke bare på det som vi venter kan skje, men også på det usannsynlige som det er mulig kan skje. Det er derfor bekymringsverdig at vi kun har én beredskapstropp i politiet i Norge. Hvis vi skulle bli rammet av skolemassakre av det kaliberet vi har sett i USA eller Finland i en annen landsdel enn på Østlandet, vil det kunne få katastrofale følger, ettersom det er mange timers reisevei for Oslos beredskapsstyrke til andre landsdeler. Det er derfor naturlig at vi får en prosess som leder frem mot etablering av flere beredskapsstyrker i de store byene Bergen, Trondheim og gjerne Tromsø i tillegg til Oslo.

Jeg er også oppgitt over prosessene internt i forsvaret som ledet frem mot nedleggelsen av heimevernets spesialavdeling HV-016. I den forbindelse har det vært et høyt konfliktnivå mellom forsvarssjefen og befal og tillitsvalgte i 016 som nå har ledet frem til at de tillitsvalgte nå har anmeldt forsvarssjefen. HV-016 var en avdeling som bestod av svært erfarne, høyt motiverte og godt trente operatører. De hadde en kapasitet som kunne egnet seg for for samme type oppdrag som politiets beredskapsstyrke i Oslo er beregnet for. 016 avdelingene var dessuten spredt utover hele landet, og ville kunne ha mye kortere utrykningstid til steder utenom det sentrale Østlandet enn det beredskapsstyrken har. Disse avdelingene må gjenopprettes snarest mulig for å ta vare på kompetansen og den regionale beredskapen de vil kunne representere.

Heimevernet generelt er kronisk underfinansiert. Den delen av våre forsvarsgrener som består av vernepliktige og frivillige som ellers er vanlige samfunnsborgere, er uten tvil best egnet til å håndtere lokale kriser. Heimevernet har i mange sammenhenger gjort en uvurderlig innsats i forbindelse med flom og andre naturkatastrofer og i forbindelse med søk og redning. Særlig heimevernets innsatsstyrker har en avgjørende kompetanse i forhold til å beskytte samfunnskritiske gasseksport- og kraftinnstallasjoner. Det er forstemmende at den lokalt forankrede forsvarsberedskapen blir underprioritert til fordel for regjeringens utenrikspolitiske ambisjoner i Afghanistan og nå nylig i Lybia. Det er i beste fall en feilslått trusselvurdering som ligger bak denne prioriteringen. Heimevernet må få midler til å øke treningsmengden til et forsvarlig nivå, og prosessene med fornyelse av materiell må fremskyndes.

La oss håpe at erfaringene fra 22. juli lærer oss at vi er nødt til å styrke den hjemlige beredskapen både sivilt og militært. Overvåkingssamfunnet er ikke noe vi ønsker oss, da er det bedre å ha en beredskap som kan reagere kjapt og effektivt når det uventede først skjer.