Måned: februar 2011

Kategorier
Blog

Seminar om luftkvaliteten i Bergen

Ren Luft Danmarksplass, Naturvernforbundet og Astma og allergiforbundet med flere arrangerte i kveld et faktaseminar om luftkvaliteten i Bergen. Se Vestlandsrevyens dekning her. http://www.nrk.no/nett-tv/indeks/251003/ Miljøpartiet de Grønne stilte med undertegnede, talsmann Sondre Båtstrand og Lasse Brunborg som er leder i Grønn Ungdom Hordaland.

På seminaret kom det frem mange interessante og spennende momenter. Meteorologen pekte på hvordan kalde luftstrømmer siger ned lags fjellsidene og tar med seg forurensing fra veiene i dalsiden som ender opp i bunnen av Bergensdalen. Dette fører til at luftforurensingen på Danmarksplass er forurensing fra hele dalen, og ikke bare fra den lokale veien. Generalsekretæren i Astma og Allergiforbundet fremhevet dieselbilen som en av de store synderne, ettersom det er de som har de verste NOx utslippene av alle kjøretøyene på veien. Bensinbiler og særlig hybrider av bensin/elektrisk er de beste alternativene, selvsagt etter helelektriske biler. Det blir spennende å være med i debattene om hvilke tiltak som skal iverksettes.

Reklame
Kategorier
Politikk

Slutten på KrF som arena for idealistisk kristen ungdom.

Mye av det som har rammet Inger Lise, har skjedd før i partiet. Det rammet også meg selv for noen år siden, bare i mindre skala: http://www.ba.no/nyheter/politikk/article2438686.ece

Vi var en generasjon radikale KrFUere rundt årtusenskiftet som kom inn i partiet kanskje av andre årsaker enn det som var vanlig. Vi ønsket å tenke at all politikk skulle bygges fra de tre grunnprinsippene: Nestekjærlighet, forvalteransvar og menneskeverd. Det var jo det vi ble kurset og drillet på i organisasjonen. Vi var enige i at det var forbudt å hente politikk rett fra bibelen. Vi måtte for all del forsøke å skape en argumentasjon som var mer allmenngyldig når vi fremmet våre saker. Vi var ikke særlig opptatt av Israel, ei heller homofili. Dette var i tiden da KrF var på sitt sterkeste og åpneste, og det kom nok inn en del aktive som aldri hadde blitt med i KrF slik partiet fremstår nå.

David Hansens periode som leder for KrFU er for meg gullalderen til organisasjonen. KrFU var mer innflytelsesrike, progressive og fremadstormende enn vi noen gang hadde vært tidligere. Det var spennende tider å være ung og politisk aktiv. David Hansen ble rådgiver i bistandsdepartementet, og president i YEPP. KrFU hadde direkte innflytelse i viktige fora. Så fikk den progressive fløyen et tilbakeslag da Per Steinar Osmundnes med hjelp fra Filip Rygg og Hordaland KrFU kuppet landsmøtet, og innsatte et verdikonservativt, høyrevendt sentralstyre med en stor slagside mot Vestlandet. De såkalte «skjorteguttene».http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/06/27/340124.html Valgjerd Svarstad Haugland ble erstattet med Høybråten. Plutselig ble både KrF og KrFU noe ganske annet. Det åpne, radikale og progressive ungdomspartiet jeg trodde jeg var en del av, utviklet seg etter hvert til å bli et «kristen-høyre» med fientlig retorikk særlig mot homofile. http://www.dagbladet.no/nyheter/2002/06/26/339966.htmlhttp://www.dagbladet.no/nyheter/2002/06/26/340028.html

Etter Per Steinar ble Inger Lise Hansen leder i ungdomspartiet. KrFU styrket fokuset på bistand og utvikling og fikk til mange bra kampanjer. Det ble også et fokus på at KrFU skulle kjempe for de som ble utsatt for voldtekt og seksuelle overgrep i vårt eget samfunn. Et arbeid jeg selv deltok aktivt i. Selv flyttet jeg til Bergen for å studere, og ble først leder i Bergen lokallag av KrFU, siden fylkesleder. Jeg hadde noen utspill i forhold til motstanden mot utbyggingen av Mongstad, og fikk fort høre at jeg var for radikal. Flere meldte seg også ut av partiet i det de fikk med seg at jeg så at det var to sider av Midtøstenkonflikten. De kunne ikke være med i Hordaland KrFU hvis ikke lederen var fullt og helt med Israel i alle ting. Jeg må si jeg ble sjokkert. Enden på min karriere i organisasjonen var en litt sleivete kommentar jeg gav til homonettstedet Gaysir, etter at jeg uforberedt hadde blitt oppringt av deres journalist. De hadde sett at jeg hadde uttalt meg kritisk mot Pastor Torp etter at han hadde oppfordret til å få avsatt alle mektige homofile i Norge: http://www.idag.no/aktuelt-oppslag.php3?ID=9102

En liten kommentar er alt som skal til. Bjarte Ystebø satt i nominasjonkomiteen i Bergen KrF og var samtidig var redaktør i Norge I Dag. Han hadde full oversikt over hva som ble publisert på homonettstedet, og begynte en dobbeltkampanje mot meg i begge de nevnte fora. http://www.bt.no/nyheter/lokalt/–Redaktoer-blander-rollene-319461.html Jeg ble deretter vraket i lokallag etter lokallag som Ystebø reiste rundt til. Siden ble jeg også presset til å innkalle til ekstraordinært årsmøte i fylkeslaget i KrFU, og gi meg som fylkesleder. «Skjortegutta» hadde vunnet igjen, antageligvis uten en gang å ha vært klar over begrepet.

Det har opp i gjennom vært mange progressive og radikale ungdomspolitikere i KrFU og KrF. Disse har kommet inn i partiet på bakgrunn av den radikale politikken i forhold til bistand og utvikling som har blitt ført. At det fremdeles snakkes om 1 % målet i forhold til regjeringens bistandsbudsjetter kan man takke disse for. «Skjortegutta» derimot har i alle år hatt en klam hånd over både KrF og KrFU. For dem har det vært viktig at Israel for all del ikke skal kritiseres, de har stått på bakbeina i forhold til å utvikle en bærekraftig miljø- og klimapolitikk, og de har ivret for samarbeid til høyre, gjerne også med FrP.

Vrakingen av Inger Lise Hansen, er jeg redd er den siste spikeren i kista for KrF som et fremtidsrettet og progressivt parti. Skjortegutta peker på «grunnfjellet», og roper nå hurra for at de er kvitt Inger Lise. Hun er blitt erstattet med ei middelaldrende bedehuskone fra bibelbeltet med erfaring fra lokalpolitikk og KS. Stort tydeligere kan man ikke si det. Jeg tror KrF nå har forspilt alle sine muligheter til å være attraktive for idealistiske unge som tidligere har sett på KrF som en arena for å kjempe mot verdens urettferdighet. KrF kan si farvel til urbane og utdannede kristne unge som mener fattigdom og klima er de store utfordringene vi står overfor. Velkommen til de som ønsker å vie sitt engasjement til kampen mot homo-ekteskap og vinmonopolet. Gratulere Filip Rygg, Bjarte Ystebø, Anita Apeltun Sæle, Tomas Moltu, Kristian Helland, og alle dere andre som nå sitter selvtilfredse og ber deres aftenbønn om at KrF skal holde seg over sperregrensa i hvert fall et valg til. Dere har vunnet. «Skjortegutta» har seiret. Dere skal få lov til å styre KrF-skuta inn i partiets solnedgang. God tur!

 

Kategorier
Politikk

Anbudsrot (kronikk i BA)

Har du irritert deg over bussen i det siste? Kanskje avgangene er forsinket, sjåførene sure og bussene slitte? Du er i såfall ikke alene, og det finnes en bakgrunn for alle forholdene. Det er anbudssystemet har skylden for mye av dette. Anbudssystemet fører til rykkvise investeringer, slitasje på sjåfører og annet mannskap, uklare ansvarsforhod og dårligere kvalitet på tjenestene i forhold til det vi betaler.

Nå er det ikke slik at alt var perfekt før kollektivtrafikken ble anbudsutsatt heller, men en del ting har blitt verre. Skyss er navnet på det fylkeskommunale kollektivselskapet i Hordaland. Så har man ulike operatørselskap som konkurrerer om å få anbudet til de ulike sonene som kollektivtrafikken er oppdelt i. Vi kjenner til at Fjord 1 vant driftansvaret for Bybanen, mens Tide (tidligere Gaia og HSD) hadde det billigste tilbudet for sentrum. Som deltids bussjåfør i Tide skulle man tro at det var gode nyheter for meg, men det paradoksale er at det betyr at jeg jobber for det gjerrigste selskapet, det som mener det kan gjøre jobben for en billigst penge. Hvordan kan så Tide være billigere enn andre selskaper? Det er det mange ulike grunner til. Effektivitet i driften er et moment som Tide sikkert selv vil legge vekt på. Det de ikke vil legge vekt på, men det som vi som er sjåfører vil merke, er at Tide for å vinne anbud må være gjerrige overfor sine egne ansatte.

Mange av de sjåførene som har jobbet i Tide og tidligere Gaia lenge har trolig aldri hatt det tøffere på jobben enn det de har nå. Mange passasjerer, kortere reguleringstider og pauser og mer kø gjør arbeidsdagen tøffere. I tillegg gir innsparingene i Tide seg utslag i at kantiner erstattes av sjokoladeautomater, bussene rengjøres sjeldnere og dårligere, og parkeringsplassene som mange er avhengige av, heller leies ut til private bedrifter slik at de ansatte selv sliter med å finne plasser. Mange sjåfører går ned i lønn, ettersom mulighetene til å jobbe overtid reduseres kraftig. I tillegg er det en ekstra slitasje å kjøre rundt i gammelt og slitt materiell. Og hvorfor er bussene så gamle å slitte? Det henger selvsagt sammen med anbudssystemet.

Driftselskapene er ikke interessert i å investere i nytt materiell så lenge de ikke vet om de får fortsette å kjøre i Bergen. I anbudet ligger det mange føringer på hvilken type busser selskapet skal bruke, noe som gjør at selskapet som vinner anbudet ofte må bytte ut hele stallen. Da blir det investeringstopp på nytt materiell helt til anbudet enten er vunnet eller tapt. Dette fører til noe som kan betegnes som kenguruinvesteringer (rykkvis i hopp). Det er ikke særlig kostnadseffektivt, ettersom gammelt og slitt materiell har langt høyere drift- og vedlikeholdskostnader enn nytt og moderne. Når alt materiell må byttes samtidig fører det til store kapitalutgifter i begynnelsen av anbudsperioden. En langsiktig investeringsstrategi der man kan ha en løpende oppgradering og utskifting av materiell er langt å foretrekke.

Privatiseringen av kollektivselskaper betyr slett ikke at det blir billigere å få et godt kollektivtilbud. Det mange glemmer er at private investorer og aksjonærer ofte ønsker en avkastning på opp mot 10 % på investeringen. Det betyr at for hver bussbillett du kjøper i Bergen, så går det et par kroner til en rik eier et annet sted i landet. Om ikke mer, ettersom din bussbillett er kraftig subsidiert av fylkeskommunen. Miljøpartiet de Grønne er ikke prinsippielle motstandere av anbud. Tvert i mot er det mange sektorer hvor anbudsutsetting kan være effektiv og ryddig og ikke minst redusere sjansen for korrupsjon og vennetjenester hvis det gjøres riktig. Men innen sektorer som er kraftig subsidiert av det offentlige og som går på tjenester som berører de fleste av innbyggerne i samfunnet, vil det ofte være bedre med offentlige selskap. Når vi tar utgangspunkt i at eierne av private selskaper har profittkrav på investeringene sine, ser vi at et tilsvarende effektivt drevet offentlig selskap alltid vil være mer lønnsomt. Private selskap har også større krav til overskudd i driften, den såkalte bunnlinje, enn det offentlige selskap med stabile overføringer behøver. Dette har vi sett et ekempel på i forhold til TV2. De har kuttet ut den undersøkende journalistikken selv om de tjener penger. De tjener nemlig ikke nok penger. TVNorge la i fjor ned nyhetsavdelingen. Bunnlinjen var ikke sterk nok. Dette er ikke et argument for å nasjonalisere disse selskapene, men en illustrasjon på hvordan det private næringsliv fungerer. At private selskaper dermed kutter i velferdsgoder til ansatte selv om de tjener penger er dermed ikke noe å bli overrasket over. Om det gjenstår noe mer å kutte i innen driftselskapene som vinner anbudet, er jeg etter hvert tvilende til.

Miljøpartiet de Grønne er som sagt ikke prinsippielle motstandere av anbud, men innen kollektivtrafikken i fylket, tror vi at det er mer gunstig at det offentlige tar ansvar i alle ledd. I hvert fall hvis vi ønsker jevn god standard på bussene, ryddige ansvarsforhold og fornøyde sjåfører.