Kategorier
Politikk

Luftforurensingen i Bergen – Byrådet er mestere i ansvarsfraskrivelse.

Byrådet har med rette blitt kritisert for å gjøre for lite for sent i forhold til luftforurensingen i sentrum. Monica Mæland og Lisbeth Iversen skylder på regjeringen og sentrale veimyndigheter for at de ikke får gjennomført tiltak. Samtidig sier de at de oppfyller vedtakene i beredskapsplanen til bystyret. For å ta det siste først. I BA 22.11.10 sier SP i Bergen at byrådet kan takke seg selv for mangel på tiltak. Fra opposisjonens side var det mange ulike forslag til tiltak for å kunne redusere luftforurensingen inkludert køprising, som alle ble nedstemt av byrådspartiene. Det blir dermed meningsløst å skylde på bystyret for mangel på virkemidler.

Byrådets forslag om lavutslippssone og omlegging av motorveisystemet mener de har strandet hos sentrale veimyndigheter. Om så er tilfelle, så er det ikke slik at man dermed kan trekke på skuldrene å si man er tom for virkemidler. Hvem vet hvilken innsats byrådet egentlig har lagt ned for å presse frem disse tiltakene? Min konklusjon etter samtaler med Vegvesenet er at det finnes vilje til å komme med tiltak, men at byrådet ikke engang har utredet ulike alternativer, som for eksempel å stenge Danmarksplass for kryssende trafikk og dermed fjerne køene i Ibsens Gate og Michael Krohnsgate. I det hele tatt så fremstår byrådet og særlig Monica Mæland som lite interessert i å få på plass tiltak som virkelig monner. Ei heller datokjøring/partalls-kjøring vil byrådet gå inn for nå. De mener luftkvaliteten ikke er dårlig nok. Beboerne på Danmarksplass er neppe enig, men så er det heller ikke de som er velgergrunnlaget til høyre, men hos jobbpendlerne fra Fana.

Heller enn å kjempe frem tiltak for å få ned nivåene av luftforurensingen, virker det som om byrådet i konsentrerer seg om å finne ut hvem andre de kan skylde på for at ingenting blir gjort. I mellomtiden bes folk om å holde seg inne, mens bilene kjører fritt på veien. Nå er det på tide at folkeviljen gjør seg gjeldene. Vi vil ha ren luft i Bergen, og det er kun mulig om vi får politikere som kan gjøre de rette valgene.

Kategorier
Artikler

Økolandsbyer som samfunnssikkerhet og matvareberedskap

I Norge har vi et mål om å ligge på en selvforsyningsgrad på matvarer omkring 50 %. Men det er ikke gitt at dette er nivå vi klarer å holde oss på når det stadig legges ned gårdsbruk og nedleggingstakten ikke ser ut til å avta. Samtidig er det anslått at Norges befolkning kommer til å øke med en million frem mot 2030. Hvis vi får en global matvarekrise, vil vi risikere kritisk matvaremangel også i Norge. Kommersiell jordbruksdrift som eneste levebrød for bønder blir mer og mer konsentrert om stadig færre gårder, og det er særlig i distriktene flest bruk forsvinner. Nå dyrkes mye av maten i det sentrale østlandsområdet, på Jæren og i Trøndelag. Men det er i disse områdene at presset på omdisponering av jordbruksjord også er størst. ”I fjor ble 8000 mål dyrket og dyrkbar jord omdisponert til andre formål i Norge. Arealene gikk til veiutbygging, næringsutvikling og boligtomter” (BT, 20.11.2010) Matvaresikkerheten er ikke god, og situasjonen blir stadig verre.

”Gårdene legges øde. Om ti år vil vi sannsynligvis ha mellom 35.000 og 40.000 årsverk igjen i Norge. Gjengroingen i kjølvannet av nedlagte gårdsbruk reduserer målet om nasjonal matvaresikkerhet. Oppstår en matvarekrise på verdensmarkedet, hjelper det ikke at vi har oljepenger å betale for, hvis ingen vil selge. I sommer la Russland ned eksportforbud på korn på grunn av tørke. Det er rart Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap ikke interesserer seg mer for slike problemstillinger” (Anders Bryn, forsker ved Norsk institutt for Skog og Landskap til BT magasinet 20.11.2010).

Økolandsbyer finnes det mange versjoner av, men en grunnidé som går igjen hos de fleste, er at beboerne i økolandsbyen skal dyrke mest mulig av sin egen mat, og være selvforsynt med energi. Lavt forbruk, permakultur og kompostering av avfall er også viktige elementer. I Norge er det Hurdal økolandsby som hittil har kommet lengst, men mange økolandsbyer er under planlegging omkring i landet. En økolandsby er en fremtidsrettet og robust boform, og den er godt egnet i Norge hvor vi har mye utmark. Med en kombinasjon av moderne teknologi (solcellepanel, isolasjon) og gamle driftsformer (grønnsaksdyrkning i kjøkkenhage og ikke-industrielt husdyrhold) vil man kunne oppnå god komfort og høy selvforsyningsgrad uten alt for mye arbeid. Økolandsbyer vil i stor grad være selvforsynt med mat og energi, og vil derfor i stor grad være uberørt av mange tenkelige katastrofer og samfunnsutfordringer. Særlig elektrisitetsforsyningen har vi gjort oss svært avhengige av, og bortfall av denne over en lengre periode vil være svært kritisk. Det finnes risiko for at dette skal skje. For eksempel er det ikke usannsynlig at vi kan oppleve solstormer som brenner ut transformatorer, og dermed kutter strømforsyningen til hele befolkningen. Andre naturkatastrofer, terrorhandlinger mot kraftverk og transformatorstasjoner, eller hackerangrep mot strømstyringssystemene kan få samme utfall. Et bortfall av strømforsyningen en lengre periode om vinteren vil få katastrofale følger, og medføre fare for liv og helse til store deler av befolkningen.

I slike tilfeller, og ved global matmangel og matvarekrise i Norge, vil økolandsbyer i en helt annen grad enn vanlige jordbruksgårder ha forutsetninger for å kunne bidra med hjelp til samfunnet, i tillegg til å kunne opprettholde egen produksjon og selvforsyning. Moderne norske gårder er svært spesialiserte. De fleste husdyrdriftsformer er totalt avhengige av strøm, særlig vinterstid. Jordbruket er avhengige av en rekke driftsmidler som bonden skaffer seg utenfor gården. Blant disse kan nevnes såkorn, kunstgjødsel, sprøytemidler, diesel, deler til vedlikehold av redskap og nye maskiner når de gamle slites ut. Mye av dette må også importeres fra utlandet. Jordbruket er dermed avhengig av at det internasjonale markedet fungerer. Ved en global økonomisk krise, ved plutselig økte priser på diesel eller kunstgjødsel, vil det meste av den tradisjonelle norske jordbruksproduksjonen stoppe opp. Marginene er allerede små for mange bønder, og de som satser og utvider driften tar opp store lån og er avhengige av stabilt lavt til normalt rentenivå for at driften skal kunne fortsette. Uro i finansmarkedene og sterk økning av renten kan slå beina under en rekke norske gårder. En økolandsby kan, om den organiserer seg riktig, være totalt uberørt av disse faktorene. Driften kan fortsette uavhengig av prisene på diesel og kunstgjødsel, ettersom man i ingen eller i svært liten grad benytter seg av disse driftsmidlene. Driften i økolandsbyer er også i liten grad kapitalintensiv og bør for det meste klare seg uten store lån. Dessuten vil man bære de økonomiske forpliktelsene i felleskap, og ha arbeid utenfor gården som hovedinntektskilde.

Det er ikke store tomta som skal til for å forsørge en familie. Basisen i matforsyningen bør være poteter og andre rotfrukter som gir høye avlinger og godt næringsinnhold. Så supplerer man med andre grønnsaker, kålplanter, linser og bønner. Et lite drivhus er billig å sette opp, og kan sørge for alt en familie trenger av tomater og agurker. Noen frukttrær krever ikke stor plass og gir rikelig med tilskudd av vitaminer og søte gleder. I tillegg vil det være praktisk å holde geiter som gir både melk og kjøtt, i tillegg til at man kan bruke skinnet og ragget. Geitene kan nyttegjøre seg den karrigste utmark, og har et moderat forbehov igjennom vinteren. I en økolandsby vil man gå sammen en del familier og få til en viss spesialisering innen selvforsyningsproduksjonen. Sammen med gode kunnskaper om jordbruksproduksjon vil man da kunne få store overskudd av basisproduktene ved relativt liten arbeidsinnsats. Denne overproduksjonen kan lagres igjennom vinteren og ved nasjonale kriser av ulik art deles med den øvrige befolkningen. Det er også gunstig å holde svin og høns som man forer med overproduksjon av grønnsaksproduksjonen. Oppstår det en krise kan disse slaktes og kostholdet legges om til vegetar, slik at man kan fø en større del av den lokale befolkningen.

En økolandsby vil ofte basere oppvarmingen på vedfyring. Dette er en klimanøytral oppvarmingsform, som betinger at man bygger opp lagre av ved i løpet av året til bruk om vinteren. Det kan være komfortabelt å ha en viss overproduksjon av ved slik at man kan fyre alt man ønsker, og gjerne selge en del. Landsbyen bygger dermed opp lagre som ved en krise kan rasjoneres ut og deles med øvrig lokal befolkning ved tilfeller av bortfall av elektrisitet om vinteren. Det vil kunne redde liv.

Innvendingene mot økolandsbyer er sikkert mange. Folk flest ønsker nok ikke å måtte produsere sin egen mat, eller holde husdyr. Lange ferier til fjerne land og bylivet kan nok også bli vanskelig å kombinere med denne livsstilen. Men det er kanskje mange nok som ønsker det enkle liv på landet, og muligheten til å leve radikalt miljøvennlig og i pakt med naturen til at det kan etableres en del slike økolandsbyer. Mange vil se verdien i at barn får vokse opp med hagebruk og husdyr og ikke minst det sunne kostholdet som det uunngåelig medfører å leve av det man dyrker selv. Om kun 10 % av befolkningen organiserte livene sine slik, ville det gitt en enorm gevinst i krisetider. Disse 10 % ville for det første i de aller fleste tilfeller aldri ha behov for noe hjelp utenfra, og i tillegg ville de kunne være en uvurderlig ressurs for sine naboer når det kommer til matsikkerhet og energi. Få om noen andre tiltak i forhold til samfunnssikkerhet vil være like effektive som å legge til rette for opprettelsen av slike økolandsbyer.

Kategorier
Politikk

KrF i Bergen svikter de fattige!

Kristelig Folkeparti i Bergen sitter i byråd sammen med Høyre og FrP. Sammen utgjør disse partiene et flertall i bystyret, men dette flertallet er avhengig av KrFs deltakelse. På den måten blir KrF i Bergen dobbelt ansvarlig for hva bystyret foretar seg, ettersom de når som helst kan nedlegge ”veto” i hvilken som helst sak, ved å trekke seg fra samarbeidet og heller samarbeide med venstresiden. KrF i Bergen er dog ikke et sentrumsparti, men snarere et slags ”kristen-Høyre”. De ønsker ikke å måtte samarbeide med Ap og SV, og ser ut til å trives godt i kompaniskap med Høyre og FrP. Det er i denne konteksten følgende problemstilling må forstås.

Nå har vi en situasjon i Bergen der byråden for helse og integrering, Christine B. Mayer ønsker å fjerne den såkalte 80 % regelen for varige trygdede. Den går ut på at trygdemottakerne skal sitte igjen med minst 80 % av inntekten etter at boutgifter er betalt. Byrådspartiene FrP, Høyre og KrF vil fjerne denne støtteordningen og dermed kutte i de månedlige inntektene til fattige i Bergen med omkring 4000 kr i måneden. Det virker ikke som om KrF i Bergen har stusset særlig over dette. Det er i det hele ingen reaksjoner å spore fra den leiren at dette er en beslutning de er motstandere av. Men dette henger ikke på greip med partiet KrFs holdninger til fattigdom. Tvert i mot har KrF i på nasjonalt plan lagt opp til at fattigdomsbekjempelse skal være en fanesak. Det har visst ikke KrFerne i partiets vugge fått med seg. Her er det kutt i eiendomsskatten som gjelder. De som allerede er de rikeste og som ofte i liten grad betaler vanlig skatt, de skal også slippe å betale eiendomsskatt på villaene sine. Nå har jeg hørt at det sies at KrF i Bergen ønsker en rettferdig eiendomsskatt, men hva hjelper det når en stemme til KrF i Bergen er en stemme for fortsatt samarbeid med Høyre og FrP og ditto løfter og ytterligere redusert eiendomsskatt?

KrF sitter med nøkkelen i denne saken og bærer dermed også ansvaret. Det er allerede mange som har fått redusert levestandard og dårligere råd med KrF i byrådet i Bergen, blant annet så kuttes det også i bevilgningene til utekontaktens arbeid i forhold til prostiterte som er utsatt for menneskehandel. Sviket blir større når 80 % regelen nå faller bort. KrF svikter sin egen fanesak, sine idealer og bryter sine valgløfter.

Miljøpartiet de Grønne i Bergen vil ha en rettferdig beskatning på eiendom som i tillegg til å sikre viktige inntekter til kommunen, sørger for at de som er ressurssterke og kanskje ikke betaler så mye annen skatt bidrar til fellesskapet. Vi vil aldri ta fra de fattige for kunne forsvare skattekutt fra de rike slik byrådet gjør nå. Tvert i mot vil vi sikre alle med lav inntekt om de så er varig trygdede, sosialhjelpmottakere eller minstepensjonister en garantert minsteinntekt, en såkalt samfunnslønn som skal gi verdighet og forutsigbarhet til alle med dårlig råd.

 

Tor Øyvind Westbye

Leder i Miljøpartiet de Grønne i Bergen

Tidligere leder i Bergen og Hordaland KrFU