Kategorier
Pressemeldinger

Pressemelding: Nytt styre i Miljøpartiet de Grønne i Bergen

Tor Øyvind Westbye, tidligere fylkesleder for KrFU, har blitt valgt som ny leder for Miljøpartiet De Grønnes lokallag i Bergen. – Det er kanskje vågalt å satse på en som ikke har vært medlem i partiet særlig lenge, men jeg ønsker å kunne bidra med min erfaring for å styrke Miljøpartiet De Grønne i Bergen som parti og organisasjon sier Tor Øyvind.

På et ekstraordinært årsmøte i Bergen MDG ble Tor Øyvind Westbye enstemmig valgt som ny leder.
Tor Øyvind har lang politisk og organisatorisk erfaring fra KrFU og Naturvernforbundet, og var som fylkesleder i Hordaland KrFU sterkt profilert i media. Tor Øyvind Westbye har følgende å si om sitt gamle parti: – KrF har for mange kamper å kjempe, både utad og internt. De radikale prioriteringene som kreves i miljøsaker vil alltid måtte bli skadelidende og utsatt for kompromisser i et parti med så motstridende interesser. Det tar for lang tid å få etablerte partier til å tenke grønt. Vi skal få velgerne til å forstå at det reelt sett bare finnes et miljøparti i Norge og det er Miljøpartiet De Grønne.

Etter fire år som leder av lokallaget går Sondre Båtstrand over i en rent politisk rolle som talsperson for Bergen MDG.
– Jeg er veldig fornøyd med å få inn Tor Øyvind som leder for et nytt og entusiastisk styre. Sammen skal vi sette grønn politikk på agendaen i Bergen, og sørge for at det blir valgt inn grønne representanter i bystyret som kan kjempe for alt fra ren luft til sosial rettferdighet, sier Sondre Båtstrand.

Det nye styret i Miljøpartiet De Grønnes lokallag består av Mia Ørsahl, Lars Thore Fadnes, Jorunn Sørdal, Tor Øyvind Westbye og Sondre Båtstrand, med vararepresentantene Øystein Bønes, Robert Glastad og Sunniva Kambestad. Representantskapet består av Petter Espeland, Tonny Kekken og Aslaug Moi Frøysnes.


Kategorier
Politikk

Vi mangler tilrettelagt undervisning for begavede barn

Hallvard N. Jørgensen stilte på facebook mandag 13.09.10 følgende spørsmål: «Bør vi fordele elevar i ulike klassar basert på evne/interesse/motivasjon, slik at elevane blir undervist i lag med dei som er på deira evnenivå? Eller bør alle elevar plasserast i same klasse uavhengig av desse kategoriane, men berre på grunnlag av geografisk område?»

Dette er en veldig spennende debatt. Jeg har i høst begynt på pedagogikkutdanning så dette er veldig relevant for meg. Så langt i utdanninga har vi vært innom retten til tilrettelagt undervisning, og særskilt tilrettelagt undervisning. Det som kom frem der, er at tilrettelagt undervisning for de sterkeste elevene blir nedprioritert i forhold til de svakeste elevene. Tiltak om særskilt tilrettelagt undervisning (at det settes inn ekstra lærerressurser for enkelte elever med spesielle behov) tildeles aldri de spesielt sterke elevene, og er heller ikke tiltenkt dem. Tankegangen er at de sterkeste elevene klarer seg uansett og at man må sette inn ressursene hos elevene som sliter. Dette mener jeg er problematisk av flere grunner.

1. Retten til tilrettelagt undervisning slik den er formulert i utdanningslovens §1-3, er tiltenkt både svake og sterke elever. Foreningen lykkelige barn http://www.lykkeligebarn.no/index.htm har fått presisert fra departementet at det er slik loven skal tolkes. Derimot brytes denne loven konsekvent over hele landet når det kommer til rettighetene til de sterke elevene.

2. Elever med særskilt høy IQ, (innenfor 2% percentilen) vil ha problemer med å kommunisere godt med elever med gjennomsnittlig og ikke minst IQ under gjennomsnittet. Det er åpenbart viktig for dem å øve på dette, men disse vanskene må tas hensyn til. Å bruke begrepet «sterke» elever blir dermed også misvisende, ettersom begavede elever på grunn av manglende kommunikasjon med andre elever kan bli oppfattet som dumme, og også oppfatte seg selv som dumme. Det hindrer læring.

3. Samfunnet går glipp av potensialet som finnes i disse elevene. Det er ingen grunn til å tro at det er lengre mellom mennesker med høy IQ i Norge enn f.eks. USA, men det er lengre mellom de voksne geniene i Norge. USA er også overrepresentert i forhold til antall nobelprismottakere i forhold til befolkningen. Dette er negativt ettersom geniers bidrag til vitenskapen kan gjøre enorme forskjeller i fremskritt for nasjonen som helhet. I Norge er den ideologiske holdningen om man ikke skal tro man er noe (janteloven) og likhetsidealet er med på å kvele potensialet til de smarteste. De får ikke de utfordringene de trenger, og kan komme inn i dårlige sirkler der de ikke lærer seg å jobbe med skole, ettersom de skjønner ting greit uten å lese så mye. Tilrettelagt undervisning vil kunne bøte på dette.

Parallelt med dette har vi debatten omkring frafall i videregående skole. I brennpunkts dokumentar om saken, kom det frem at elever kan komme inn på videregående skole i Norge uten engang å mestre å lese og skrive. Da får de videregående skolene en håpløs oppgave med å få disse elevene igjennom utdanningen. Dette skyldes spør du meg en kombinasjon av dårlig kvalitet på tilrettelagt undervisning samt at den kommer inn for sent, og mangelen på muligheten til å gå klassetrinn om igjen. Det er ingen fornuft i at en elev som ikke mestrer å lese skal sitte i en alminnelig klasse og følge norskundervisning i niende klasse.

Ideelt sett burde man hatt prøver på slutten av hvert år som testet om elevene har fått med seg det som kreves fra undervisningen det året for å kunne gå videre til neste klasse trinn. Disse prøvene burde være for vært enkelt fag, slik at elever som var sterke i f.eks. matte kunne tatt neste års prøve i tillegg og dermed hoppet over et trinn hvis de hadde evnene til det. I diskusjonsfag som samfunnsfag og religion burde man kunne tatt prøvene muntlig for elever som slet med lese og skrivevansker, men som samtidig hadde et mentalt utviklingsnivå som gjorde at de ikke hadde vansker med å følge undervisningen sammen med resten av klassen. De som ikke klarte prøvene fikk gå året om igjen, men denne gangen med ekstra tiltak om tilrettelagt undervisning. De som ikke klarte prøven året etter heller burde blitt tatt ut i spesialklasser, heller enn å stadig ta det samme året med stadig yngre medelever. Hadde man innført denne løsningen hadde man fått en fleksibilitet og noen mekanismer i forhold til å følge elevenes utvikling som hadde gjort det lettere å få på plass riktige tiltak i form av tilrettelagt undervisning.